Kommentar

Det hender en sjelden gang at jeg blir sittende å se naturprogrammer på National Geographic eller lignende TV-kanaler. Typisk leder David Attenborough eller en annen entusiast seerne gjennom biologiavsnitt jeg i utgangspunktet ikke har ofret mange tanker, men som i serier med fantastiske bilder og fortellinger viser seg å inneholde mysterier og mekanismer man blir nærmest målløs av. Et slikt program tok for seg den eksistensielle grenseflaten mellom edderkopper og deres ofre. De førstnevnte spant sine fantastiske, finmaskede nett, sin spindelvev. Langt større innsekter fastnet i nettet, kom seg aldri løs, ble spunnet inne og endte som edderkoppmat. Selv kom jeg i tanker om helt andre typer nettverk der jeg satt, strukturer som på mange måter kan være akkurat like avanserte og usynlige, nemlig sosiale nettverk bestående av mennesker som hjelper hverandre fram i samfunnet. Også disse nettene har klar nytteverdi for noen mens andre går under i møtet med dem.

 

De humane sosiale nettverkene har ett eller noen få mennesker i hver node som trådene løper mellom, og er følgelig etter sitt vesen, ulikt edderkoppens spindelvev, ikke ”enkeltmannsforetak”. Forholdet mellom individene og kollektivet, gruppen, hva nytte og ansvar angår er nettopp det avgjørende etiske spenningselementet i sosiale nettverk. I denne forbindelse kan det være tankevekkende atter en gang å minnes det tabu noen politisk korrekte legger på selve praksisen med å ”inndele folk i grupper, bedrive gruppetenkning”. De overser at når nettopp gruppene er de meningsfulle funksjonelle enhetene i samfunnet i mange sammenhenger, inklusive nyttesammenhenger, så er og forblir det tilsvarende meningsfullt å referere til dem og karakterisere dem som sådanne, og følgelig ikke bare snakke om enkeltindividene de består av.

 

Kollektive løsninger er ofte fordelaktige eller endog nødvendige i betydningen at flere som opptrer og agerer koordinert sammen, kan nå mål intet enkeltmenneske oppnår alene. Slik har det alltid vært (jaktlag, pyramidebygging) og man kan ikke akkurat si at vår nære historie tyder på at konseptet er ved å gå ut på dato. Uten at det skal forstås som insinuant på noen måte, så står jo nettopp det kollektive, fellesskapet, sentralt i alle de tre store totalitære ideologiene som kjempet om makten på 1900-tallet: fascismen, kommunismen og nasjonalsosialismen. I selve betegnelsen på førstnevnte inngår den potente forestillingen om enkeltvis svake pinner (”fasces”) som blir sterke når de knyttes sammen i en bunt eller et knippe; bildet er like fysisk illustrerende som nettverksmetaforen er det.

 

I evalueringssammenhenger er det blitt mer og mer populært å la elever eller studenter opptre sammen i grupper, til og med ved eksamener. Argumentet – sant eller usant, berettiget eller uberettiget – har vært at man siden i livet så likevel alltid kommer til å arbeide i grupper. Selvsagt gjør en slik praksis det vanskeligere å skille dyktige fra mindre dyktige eksaminander. Noen kan snike seg gjennom som kanskje ville blitt stoppet om søkelyset udelt hadde vært rettet mot dem. Nettet holder dem oppe selv om de ikke har tilstrekkelige egenferdigheter til uten hjelp å komme seg gjennom nåløyet.

 

Noen studentgrupper har skreket seg til karakterfri eksamensform. Dette leder til mindre ”usunt eksamensfokus”, heter det seg. Mulig det, skjønt jeg tviler. Det jeg derimot ikke tviler på, er at fravær av karakterer utover bestått/ikke bestått gjør det vanskelig å behandle de nyutdannete på en rettferdig måte etterpå.

 

Visst kjenner vi alle til at rettferdighet ikke alltid skjer fyllest ved bruk av gammeldagse eksamenssystemer med karaktersetting, men det er likevel (som demokratiet!) det beste av alle imperfekte systemer. Uten karakterer er veien fri for alle ”glib talkers”, for kandidater med samme sosiale bakgrunn som vurdererne i ansettelses- eller opptaksintervjuer (nettopp intervjuer benyttes jo mer og mer i stedet for de påstått urettferdige karakterene; forstå det den som kan, om nå noe av hensikten skulle være å gjøre utvelgelsesprosessen mindre subjektiv og mer ”rettferdig”).

 

Før var gode karakterer, ikke minst fra de fortreffelige landsgymnasene, inngangsbilletten for mang en gåverik bygdeungdom til den ypperste utdannelse landet kunne by på, og etter fullført studium var igjen karakterene viktige for hvem som skulle få stipendier og slik bli penset inn på forskerkarrierer. Valgene var nesten utelukkende basert på faglige meritter innen et slikt system, hvilket gjorde den sosiale mobiliteten større. Nettopp muligheten for begavete unge mennesker til å slå seg fram innen akademia tilnærmet (helt vil det aldri kunne bli) uavhengig av egen og foreldrenes sosiale status og nettverksplassering var etter mitt syn noe av det fineste ved etterkrigs-Norge. Det var bred politisk enighet om at slik skulle det være, det var rettferdig og landet trengte dessuten sine beste intellektuelle ressurser, og man handlet deretter.

 

Når objektive kriterier (og igjen: Karakterer er det beste man har) minsker i betydning, blir det lettere å hjelpe ”nevøene” fram (ordet nepotisme kommer nettopp fra ordet ”nepos”, hvilket er nevø på latin). Og i det ”utvidete nevøbegrep” inkluderes ikke bare søskenbarn, men selvfølgelig også annen slekt og venner, kort sagt: ens nettverk.

 

Ser vi konturene av nepotisme grensende til korrupsjon i Norge? En ting er nå at professor ditt eller overlege datt kanskje prøver å trekke i noen tråder for å skaffe avkommet en god start i livet; det kan både forstås og tilgis, særlig dersom samme avkom egentlig er gjort av godt trevirke. Og at det er klart mindre av slikt fremdeles innen akademia enn det er i næringslivet, kan neppe forbause noen. ”Gutteklubben grei” er et begrep og den har neppe mistet sin makt. På spinnesiden er man ikke mindre ublu: Ved et enkelt google-søk finner man har foreninger som ”Høye hæler” og mange andre som bevisst driver nettverksbygging for å sikre medlemmene oppad mobilitet på den sosiale klatrestigen. Det nye er ikke at slikt finnes, verken blant kvinner eller menn, men at man nå fremstiller det som fortreffelig, eksempler til etterfølgelse. De tilløp man hadde til meritokrati – eksemplifisert ved glup ungdom som maktet å gjennomføre en vellykket klassereise i kraft av egen vilje, vett og arbeidslyst – er erstattet med nettverk-fremmet suksess enten det nå er i akademia, næringslivet eller innen offentlig administrasjon og ledelse. ”Go’e vænna e fint å ha” som det (iallfall omtrentlig) heter i sangen.

 

Kanskje er det ikke annet å vente når landets øverste samfunnselite, den politiske ledelsen, går foran med et slett eksempel. Eller tror de ikke at vi ser hvordan medlemmer av klanene Harlem, Stoltenberg, Gerhardsen, Huitfeldt og andre klatrer oppover fra nivå til nivå i egen vev, i det nettverk de er født inn i og flasket opp av? Det er ikke akkurat usynlig når familienes venner og venners venner, ektefeller og samboere og barn og hva det nå måtte være går fra fetere til fetere ”kall” i grenseflaten mellom det offentlige og private samfunnsskiktet. Neida, det er ikke korrupsjon i den forstand at konvolutter med sedler skifter eier, men man støtter opp om og tar hånd om hverandre under et gjensidighetsperspektiv som bare enkelte har del i.

 

Det innvendes at ”vi er så få her i landet”, vi har ikke råd til å gå glipp av framifrå ledertalenter bare fordi disse måtte være i slekt med tidligere ledere. Det er jeg enig i; fedrenes meritter skal på ingen måte diskvalifisere barna som heller ikke eventuelle paternelle skavanker skal gjøre det. Men er det på noen måte sannsynliggjort at kretsen rundt den politiske ledelsen de siste 60 år besitter en større del av den nasjonale begavelsesreserven eller på andre måten legemliggjør viktigere lederkompetanse enn det Hansen fra Namsos og Pedersen fra Lillesand gjør? Jeg kan ikke se det. Det man gjør i det moderne Norge er å sikre arvefølgen, sikre etterfølgere som er formet i samme bilde som en selv, som har vanket i samme samfunnsmiljø og er blitt flasket opp i de samme politiske ungdomsorganisasjonene. Makten er gått nomenklaturaen i blodet slik at de til sist forveksler vane med rett. Det er mer enn merkelig at nettopp Arbeiderpartiet av alle, gitt partiets historiske fremtoning som forkjemper for undertrykte mennesker,  skal fremstå som den fremste eksponenten for en slik styringsideologi sentrert rundt ren makt.

 

Jeg har intet i mot nettverk som sådan, de gir sammenhengskraft til et samfunn og få ting er viktigere. Men ethvert nettverk har en januskvalitet: Noen hjelpes av det, mens andre kan oppleve det som en hindring, noen er edderkopp, andre blir fangete innsekter. Der noen møter mulighetenes klatrestige, møter andre bøygen. Helst så jeg at nettverkene hadde som siktemål å fremme verdifulle samfunnskvaliteter, om man får være så gammeldags uegennyttig (ikke vær redd, også slik tenkning vil komme tilbake!) snarere enn nettverksmedlemmenes karriere. Men som et absolutt minstekrav må gjelde at inngangsbilletten til nettverkssamarbeidet ikke må inneholde verken politiske meningskrav eller familebånd. Det finnes andre og mer presise betegnelser for de sistnevnte nettverkene, ord som ikke akkurat oppfattes som hedrende for de sosiale strukturene de klistres til.

 

I en fremtidssamfunn der vi ønsker oss ”mer demokrati, mer åpenhet” har vi ikke råd til å være naive, heller ikke på dette området. Usunne maktkonsentrasjoner er først og fremst usunne, uansett hvordan de er vokset fram. Folk vil gjenkjenne en spade på formen når de får sett på den lenge nok, og til sist vil de også huske hva man kaller den. Da vil de forhåpentlig også minnes at den kan brukes til å snu en del torv og steiner som hindrer for luft og sol. Behovet for utluftning i norske maktstrukturer er betydelig.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også