Kommentar

Tittelen har et visst muntlig preg over seg av nåtidig omtrentlighet. Det er bevisst; meningen er at den skal lede oss inn i spenningslandet mellom hva som gjøres og hvem som gjør det, mellom handlinger og gjerningsmenn, mellom hva som sies og hvem som fører ordet.

Det finnes en konkret foranledning til at jeg gyver løs på dette store og uklart avgrensede temaet, nemlig herrene Nyhus’ og Iversens kronikk i VG for en tid tilbake med tittelen ”Steng nettdebatten!”. De to forfatterne er henholdsvis redaktør og stipendiat i medievitenskap, og følgelig skrev de om stoff de må formodes å ha tenkt gjennom. Den opprinnelige artikkelen finner du her, mens document.nos omtale av samme kan leses her her (Hanne65 og kommentarer) og her (Rustad og kommentarer). Det var en tydelig oppfordring de to kronikkforfatterne kom med, nemlig at all anonym kommentering av avisartikler måtte opphøre. Begrunnelsen var, slik jeg forstod den, at anonymiteten hadde vist seg å slippe frem folkets verste sider; kommenteringen var blitt til en upersonlig kloakkproduksjon der ansiktsløse hatere la alle hemninger til side og veltet seg i egenskapt gjørme. Det hele var uanstendig så vel som uverdig. Folket hadde vist seg ute av stand til å håndtere den nye og lette tilgangen til massemedia som teknologien nå muliggjør, og dette fikk man ta den sørgelige konsekvensen av.

Jeg vil komme tilbake til betydningen av muligheten for anonymitet i den offentlige samtalen om litt, men først vil jeg gjerne sneie innom noen andre sider ved tematikken hvem som gjør versus hva som gjøres. Sammenhengen med Nyhus’ og Iversens kronikk er kanskje ikke overtydelig, men den er der. Vi skal til grenselandet rundt habilitet, fairness og makt i kongeriket, spørsmålet om hvem som har definisjonsmakten i viktige samfunnsspørsmål, kort sagt hvem som bestemmer over hvem og hvordan. Gjennomgående råder jo i Norge en rørende og allmenn enighet om at enhver mistanke om korrupsjon og andre former for samfunnsuhederlighet må rettes mot andre enn oss, men det er ikke for meg åpenbart at denne tilstand av selverklært uskyldighet hverken er berettiget, nødvendig eller evigvarende.

I vitenskapens verden søker man å sikre habil og fair behandling av dem som søker penger til sin forskning eller ønsker å publisere noe, ved utstrakt bruk av fagfellevurdering (”peer review”). Det er mye å si om både effektiviteten ved et slikt system og hvordan det i praksis håndheves – jeg har førstehånds erfaring med virksomheten både her og i andre land, og vet at fremstående nordmenn kan ha forbløffende vanskelig for å innse at de selv ikke nødvendigvis alltid er habile, blant annet – men systemet finnes nå i det minste og utgjør derved et levende bevis på at problemets eksistens erkjennes. Man vet også at anonymitet både på søker- og granskersiden bidrar til å gjøre vurderingen så fordomsfri som mulig; ideelt sett skal kun det som fremlegges vurderes, ikke informasjon om hvilke nettverk søkeren tilhører, hvem som inngår i hans vennekrets eller hvor vedkommende kommer fra. Igjen: Praksis er ofte annerledes, men anonymiteten anerkjennes prinsipielt som bidragende til habiliteten, som igjen er en forutsetning for rettferdig behandling.

Før var ved opptak til høyere akademisk utdannelse karakterene det altavgjørende kriterium. Hadde du gode nok karakterer, så kom du inn enten du var sønn av Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo, og unntaksbestemmelsene eller -mulighetene var så få at i alle fall ikke jeg visste noe om dem. I dag er systemet langt mer fleksibelt. Intervju med søkerne for å vurdere ”personlig egnethet” er et element i opptaksprosessen. Dessuten er i deler av universitetssystemet ”bestått/ikke bestått” innført som eneste karakterer, angivelig for å bedre læringsmiljøet for studentene.

Dette kan man synes ulikt om, og de aller fleste vil være enige om at det ikke alltid er de med best karakterer fra videregående skole som nødvendigvis blir de beste legene, for eksempel, selv om jeg sterkt betviler at man motsatt har kunnet vise at stor teoretisk intelligens er omvendt korrelert med evne til empati. Man er ikke nødvendigvis et godt og velmenende menneske bare fordi man strever med avansert matematikk eller fransk, selvfølgelig er man ikke det, og det er ikke min hensikt å bygge opp en stråmann rundt en påstand ingen stiller seg bak. Men hvorom allting er, så åpner dagens mer ”smidige” system for mer synsing enn det som før var mulig, og ikke minst for nepotisme både på pregraduat og postgraduat nivå. For hvordan skal man nå velge ut kandidater til kremjobbene innen eksempelvis medisin i Norge, når differensierte karakterer ikke finnes? Selvsagt kan det nye systemet føre til at bekjentskaper – kort sagt trynefaktoren – får større innflytelse enn før, og praksis fyller fort mulighetsrommet.

Det foreligger altså en gradient i samfunnslivet bort fra objektive kriterier – hvor bristfeldige de enn måtte være, hvilket mange av oss kjenner godt til – i retning av ”individualiserte vurderinger” byggende på hva det enkelte maktmenneske med mulighet til å si ja eller nei i ansettelsesspørsmål mener. I de fleste tilfeller vil vi håpe og kanskje tro at vedkommende gjør sitt beste og prøver å være rettferdig, men synsing vil uvegerlig komme med som en komponent i vurderingen. Mennesker med erfaring fra slike beslutningsprosesser vet dette.

La oss så vende tilbake til Nyhus’ og Iversens erkjennelse av at det lesende publikum ikke oppfører seg som det burde, men at de tvert imot reagerer på avisstoffet med verbale svinaktigheter som bør få som konsekvens at deres mulighet for å kommentere direkte, bringes til opphør. Nyhus og Iversen har rett i at mye som skrives, ikke burde vært skrevet, men omtrent der slutter også min støtte til kronikørenes forslag. Jeg skal nøye meg med å fremføre noen momenter som delvis representerer en repetisjon av slikt jeg og andre allerede har skrevet på document.no flere ganger før, men validiteten av argumentasjonen endrer seg ikke fra måned til annen.

Det logiske og prinsipielle først: En tekst står og faller med sin form og sitt innhold, ikke hvem som har skrevet den. Alt annet er uakseptabelt. Appeller til autoritet har intet logisk fundament, ingen bærekraft: Det er ikke alt biskoper hevder som representerer god kristendom, og det er ikke alt professorer hevder som holder vann for vitenskapelig granskning. Likeledes kan man i blant få høre sannheten fra barn og fulle folk, mens de med fine embeter bidrar med lite av korreksjonsverdi. Det har aldri vært og blir heller aldri en skribents CV som bestemmer hvorvidt hans tekst er verdifull eller det motsatte.

Det er mulig jeg legger for mye i Nyhus’ og Iversens oppgjør med de anonyme kommenterende, men jeg kan ikke fri meg for at det ligger i bunnen en massiv skuffelse over at det er så mange av dem som skriver ting de ikke skal. La meg igjen, nærmest for ordens skyld, registrere en delvis enighet med kronikkforfatterne: Ukvemsord, ubehøvlet språk og trusler har intet i det offentlige rom å gjøre, uansett hvem slikt rettes mot. Slike tekster, tekstdeler eller ord skal lukes bort fra avisspaltene, primært ved at folk internaliserer at oppførselen er uakseptabel, men før dét ved dyktige moderatorers flittige arbeid. Kombinasjonen av pedagogikk og mild straffereaksjon mot dem som forgår seg, er ingenlunde uttømt. Dersom avisene vil, så kan de. Det herværende nettstedet illustrerer på en utmerket måte at ”sleivete språk” (jeg gjør redaksjonens eufemisme til min; litt stjeling i det godes tjeneste må man tillate seg!) greit kan ryddes unna slik at et tydelig, men i all hovedsak høvisk, ordskifte gjenstår.

Når de ledende avisene ser ut til å ha så store vansker med dette, og følgelig vurderer å fjerne kommentarene helt eller kun å tillate kommentering under fullt navn, som Aftenposten nå har gjort det, så mistenker jeg dem for at det er viljen mer enn evnen det skorter på. En bidragende faktor – og en som neppe vil bli innrømt – er nok at det føles ubehagelig for journalistene å bli filleristet gang på gang i avisens egne spalter for det de skriver. Det er jo et meningsmessig takras de får i hodet etter hver nye ”nei tenk, dere, så beriket vi er nå”-artikkel om det nye Norges herligheter. Sikkert som amen i kjerka får de mothugg av langt flere enn de få som støtter journalistversjonen av den nye virkeligheten, og langt fra alt er i en ubehjelpelig skriftlig form som gjør det lettere å rykke på akslene over motstanden. Det er vel rent så det blir et arbeidsmiljøproblem for noen av dem slik leserne reagerer. Da heller stenge det hele ned, fjerne beviset på motstanden, så blir det lettere å bille seg inn at journaliststanden representerer et snitt av folket hva politiske holdninger angår.

Kort sagt ser det ut til å være et nytt folk man ønsker seg, et som ikke er meningsmessig gjenstridig, men aksepterer globalismen som et uttrykk for universell godhet, inklusive konsekvenser som økt mobilitet av mennesker med rettigheter. De som ikke aksepterer at eget land endres i takt med innvandringen, skal vær så god holde munn i den gode saks tjeneste, vite at deres meninger ikke er tilstrekkelig lødige til å hevdes offentlig.

Men i dette stykket har nok herrene Nyhus og Iversen samt alle andre som bekymres over den såkalte fremmedfrykten blant nordmenn, forregnet seg mer enn en smule. Folk i dag vil ikke holde kjeft like lett som de gjorde det i går, og i morgen blir det enda vanskeligere å legge lokk på folkemeningen. Mange gir uttrykk for skepsis og motstand på en måte som ikke står noe tilbake for journalistenes språk; da blir det vanskelig å stoppe dem på grunnlag av form. Hver gang et velskrevet, innvandringskritisk innlegg forsvinner fra kommentarspaltene i en avis, er det noen blant leserne som blir enda mer forbannet over forsøkene på å manipulere det offentlige ordskiftet.

Det er mulig at tvang om fullt navn under avisinnlegg vil bedre kvaliteten noe, men jeg er neimen ikke sikker. I Vårt Lands Verdidebatt skjelles folk fremdeles godt og kraftig ut, også i perioder da de mest notoriske meningsmobberne er utestengt, så den dannelsesmessige suksessen fortoner seg i beste fall usikker. I Aftenposten, som nylig begynte å kreve åpen identitet av alle skribenter, tørker kommentarfeltene nesten helt inn. Det samme skjedde i sin tid i Dagsavisen. Dette henger åpenbart sammen med at folk mistenker at selve det å hevde politisk ukorrekte meninger – om kledd i aldri så høvisk språk – senere kan bli brukt mot dem yrkesmessig og på annen måte. Påstander om at så ikke er tilfellet og kun illustrerer et paranoid tankemønster hos den angjeldende, står ikke til troende. Jeg vet at det kan straffe seg å uttrykke uønskede meninger offentlig. Mange andre har erfart det samme. Politisk korrekte skribenters påstand om at slikt bare er tøv, er i beste fall en refleksjon av naivitet om den gjeldende norske virkeligheten, i verste fall noe langt verre.

Kan man ikke bare være enige om å være uenige på tvers over det politiske spekteret, skrive sitt på sine steder og ikke legge seg opp i det meningsmotstanderne kommer med? Joda, flott, ”leben und leben lassen” er utmerket, men da må man samtidig la være å skjevfordele ressursene så grovt som det i dag skjer. Jeg vil helst slippe å betale, direkte så vel som indirekte, for medieorganer som grovt motarbeider det jeg tror på og står for. Dersom avisene, radio og TV skal være et møtested også for publikums tale med journalistene og folks kommunikasjon seg imellom, altså ikke bare for dosering ovenfra og ned, så må man akseptere også upopulære meninger fra folks side.

Noen av oss synes faktisk at det ofte er folket som har rett, ikke de liksom-intellektuelle, belærende journalistene som har ikledd seg pedagogiske gevanter. De taler og skriver ikke til oss fra et høyere moralsk eller kognitivt ståsted, og vi føler intet behov for å bli tatt i skole av dem. Det er de som representerer et demokratisk problem, ikke vi.

Om man kuttet ut all direkte og indirekte pressestøtte så vel som kringkastingslisensen, så greit nok, da ville alle stå likt etter en stund og kun de ville overleve som mange nok var villig til å betale for. Jeg tror imidlertid at et slikt rundkast ville være unødig radikalt, først og fremst fordi jeg ser gode argumenter for å beholde en nasjonal kringkaster blant alle de kommersielle kanalene. Pressestøtten, derimot, ser jeg gjerne forsvinne, i alle fall det av den som går til såkalt meningsbærende aviser i hovedstadsregionen. La dem klare seg for egne penger, så kan journalistene styre og stelle med det uregjerlige folket som de vil for min del. Selv foretrekker jeg andre fora og medier både for å innhente nyhetsinformasjon og for å gi uttrykk for egne meninger.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også