Sakset/Fra hofta

Danmarks dronning Margrethe kom inn på landets militære nærvær i Afghanistan under sin nyttårstale i kveld:

På årets sidste aften, hvor så mange samles med familie og venner, skal vi ikke glemme dem, som må fejre nytår langt herfra. Særligt tænker jeg på vore soldater i Afghanistan. De er sat på en opgave, som er yderst vanskelig og farefuld, men de udfører den målrettet og ansvarsbevidst og med stort mod. Både de og deres pårørende herhjemme skal være i vore tanker i aften. Det kan være hårdt at sidde hjemme, mens éns kæreste er langt væk i farefulde omgivelser. Fra Kronprinsen, som kort før jul har besøgt vore soldater, ved jeg, at de går til deres opgaver med både alvor og frimodighed, og at de er sig bevidst, at de magter dem.

Ikke desto mindre har vores indsats i Afghanistan en høj pris: adskillige unge danskere har mistet livet også i år. Lad os i aften mindes dem og tænke på deres pårørende, deres venner og kammerater, som nu sidder tilbage med savnet.

Også Norges kong Harald nevnte det samme krigsherjede landet i sin nyttårstale. Hans innfallsvinkel var dog en noe annen:

Jeg tror alle kan sette seg inn i hvor vanskelig det er å bli sett bare for en liten del av alt man er som menneske. En mann fra Afghanistan kan ha hatt god jobb, posisjon og et rikt sosialt liv i hjemlandet.

Så kommer han til Norge som asylsøker – og er plutselig en fremmed – uten språk, uten jobb, med få muligheter til å bidra. Da er det lett å begynne å tenke små tanker om seg selv.

Rent bortsett fra at de fleste asylsøkende afghanere er unge menn, svært ofte mindreårige gutter, som neppe har skaffet seg noen posisjon å snakke om i et så fattig og patriarkalsk samfunn, er det betegnende at den norske monarken, til forskjell fra den danske, er mer opptatt av å vise omtanke for utlendinger som kommer til Norge enn for sitt eget folk.

Kong Harald berørte riktignok overfladisk at det finnes nordmenn som løper risiko i internasjonal tjeneste, men mens dronning Margrethe signaliserte nærhet og krigens realisme ved å snakke om døde og sårede soldater samt kronprisens besøk i Afghanistan, omtalte Norges konge innsatsen i mer abstrakte og eufemistiske termer idet han snakket om at man «arbeider for fred, stabilitet og utvikling».

Selv om dronningen denne gangen ikke eksplisitt nevnte terrorfaren eller Danmarks rolle i sivilisasjonssammenstøtet, var det nok disse tingene folk først og fremst tenkte på da hun sa følgende:

Jeg sender mine nytårshilsner til alle danske mænd og kvinder, der arbejder for vores sikkerhed og tryghed indenfor Forsvaret, Beredskabet og Politiet. Jeg ønsker et godt nyt år for jer alle, hjemme såvel som ude, hvor I end er.

En betimelig, diskret påminnelse om tidens alvor og den brutale virkeligheten som i det siste er kommet skandinavene tettere inn på livet, en virkelighet som dessverre var mer fraværende i kongens tale. Om det ikke hadde vært for at han nevnte ekstreme strømninger, nødvendigheten av meningsbrytning og at ingen skal kunne skremmes til taushet, ville man hatt få holdepunkter for å gjette at det var 2010 — et år preget av terrortrusler og verdensomspennende økonomiske problemer — han rundet av i talen sin.

Man kunne nesten mistenke at det var Støre (eller hans taleskriver) som hadde skrevet den, for ordet «utfordring» ble nevnt hele fire ganger, og den «flerkulturelle kompetansen» ble fremhevet som en «ressurs». Slike feelgood-ting er det mindre av hos dronning Margrethe, som derimot fremhever danskenes samfølelse som et resultat av folkets felles historie.

Det er av og til man skulle tro at Skagerrak var et verdenshav.