Sakset/Fra hofta

Hans Majestet Kong Harald Vs nyttårstale den 31. desember klokken 19.30 hadde flere kvaliteter, men også noen klare mangler: Det var lite som vitnet om at den ble holdt fremfor et moralsk fellesskap av folket kjent som nordmennene, og lite eller ingenting som vitnet om at den ble holdt på tampen av år 2016.

En rød tråd i talen var ønsker. På et tre i Slottsparken hadde folk gjennom sommeren hengt opp sine ønsker for Norge og verden. Kongen syntes ønskene var fine, sammenfallende som de var med hans egne, for eksempel at folk ikke måtte stille så store krav til seg selv.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med dette, men tipper ikke kongen over i ønskedrømmer?

Et av mine største ønsker er at vi skal kunne fortsette å møte hverandre i frihet, uten frykt og stengsler, uten gjerder som skaper avstand. Det er en av de viktigste verdiene i vårt norske, åpne samfunn.

Et godt norsk uttrykk, som benyttes fra Hedmarkens flatbygder til Varangers fjorder, er at du kan ønske i den ene hånden og spytte i den andre, og så kan du se hvilken du har mest i.

Vår tid preges av en utvikling som utsetter alle kjente og nære ting for omveltninger. Gitt at frykten er en rasjonell reaksjon på slike omstendigheter, er det uhyre virkelighetsfjernt å tenke seg at den skal opphøre. Hvor er tilknytningen til realitetssansen hos det norske folket, etterkommere som det er av bønder og fiskere, oppdratt av den storslagne skolen som er naturens realisme?

Kong Harald går i forbausende liten grad inn i sin tid. År 2016 har fremfor alt vært preget av en vedvarende menneskestrøm til Europa, av terrorangrep og svekket sikkerhet, og av politiske omskiftninger som vitner om et historisk vendepunkt, der folk velger bort globalismen og søker seg til nasjonsfellesskapet.

Disse perspektivene er fraværende hos kongen. Han har ikke så mye å fortelle sin samtid, men fremstår snarere –sympatisk nok, for all del – som en snill og omtenksom bestefar:

Noe av det aller viktigste for oss mennesker tror jeg er å få føle at det er bruk for oss. Å få føle seg nyttig, å få utrette et godt dagsverk. Mange som opplever å stå utenfor arbeidslivet, kjenner seg nok igjen i dette.

Et av mine ønsker er at vi skal klare å se og favne alle de menneskelige ressursene i landet vårt. At alle kan føle at de bidrar og kjenner seg nyttige – uavhengig av alder, kjønn, etnisitet eller funksjonsevne.

Det kongen sier, er: Vær snille med hverandre, så kan vi leve sammen, selv om vi er forskjellige. Dette er heldigvis noe de aller fleste etter beste evne forsøker å gjøre, men hvor er sansen for at nordmennene har fått noen helt bestemte forskjeller opp i halsen?

Kanskje var det å holde nyttårstaler en lettere jobb for kong Olav V (1903–1991), som var regent i et land som var mer samlet. Den smule høytid det var forbundet med idet et nyttårsselskap på 1980-tallet samlet seg om kongens tale, er langt på vei et minne. Et kvart århundre senere opplever vi at det ikke er mange autentisk norske strenger som vibrerer.

Den beste delen av kong Haralds tale hadde med røtter å gjøre:

Det er viktig å være røttene våre bevisst – og gi nye generasjoner mulighet til å forstå referansene i kulturen vår. Det handler både om historie, religiøse tradisjoner og fortellinger, myter, eventyr, musikk og billedkunst.

I enhver kultur, i ethvert land, er kjennskap til denne arven med på å gjøre oss helere som mennesker. Det er en rikdom som hjelper oss til å kjenne at vi hører til et sted og ikke lever i et vakuum. At vi har blitt påvirket og inspirert av de samme kildene som mennesker som har levd før oss.

Bare så synd at denne generelle sansen for et ankerfeste, en rent abstrakt sådan, også måtte tjene som et intellektuelt grunnlag for multikultur:

Dette opplevde vi da vi i fjor inviterte til fler-religiøst gjestebud på Slottet. Da vi delte tanker, kulturuttrykk og mat fra ulike religiøse skattkister, kom vi nærmere hverandre og forstod hverandre bedre.

Underforstått: Alle røtter er like bra, også for oss nordmenn.

Kongen ser også at vi må verdsette våre egne røtter for at omverdenen skal gjøre det samme:

Det er mitt håp at vi også i en tid med stadig nye impulser utenfra gir plass til å gå inn i vårt eget skattkammer og gjøre innholdet levende, for oss selv og hverandre.

Men det er hippie-tilværelsen som er det store målet:

Min erfaring er at ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn.

Kongens sans for røttene har en smule drag av egosentrisme:

Dronningen og jeg ble minnet om vår forankring under jubileumsgudstjenesten i Nidarosdomen 23. juni – som markerte at det var 25 år siden vi ble signet nettopp der. Det å få Guds velsignelse over gjerningen vår – og å få knele ned der hvor både min far og farfar tidligere hadde mottatt den samme velsignelsen, opplevdes som en stor styrke.

kong-harald-og-dronning-margrethe

Det er vanskelig ikke å se kontrasten til nyttårstalen holdt av Dronning Margrethe II av Danmark. Hun er også opptatt av Gud, men det handler ikke om hennes egne følelser eller opplevelser: Dronningen avslutter sin tale med «Gud bevare Danmark!».

Den danske dronningen går inn i sin tid og inn i sitt land. Hun nevner terroren, hyller de militære og fremhever det genuint danske. Hun setter ord på hva det vil si å være dansk.

Vi kommer fra storbyen, vi kommer fra det lille samfund, men hver især ved vi, at vi er danske. Det er en del af vores identitet.

Vi føler det måske stærkest, når vi kommer hjem fra en længere rejse: Skiltningen er dansk – og nummerpladerne – vejret? Jo, men det er det, som vi er fortrolige med. Sproget – ja, det er en del af os selv. Vi har hørt det og talt det fra barnsben. Det er genkendelsens glæde, vi oplever. Dét, ligeså meget som vore vaner og skikke, er en del af det at være dansk.

Margrethe II har forstått at nasjonen som moralsk fellesskap er truet, og hun står opp for det, om enn på en åpen og inkluderende måte. Der hvor kong Harald fremstår som en tilbaketrukket bestefar, er hun en høyst tilstedeværende bestemor.