Innenriks

kong-harald-nyttårstale-2015

Kong Harald innledet noe overraskende sin nyttårstale klokken 19.30 med å antyde at Norge er i en brytningstid. En henvisning til Kolbein Falkeids kjente strofe om at man finner frem der andre har gått foran og kvistet, var ledsaget av tvil:

Kan hende gjør ståstedet deg litt ustø, og du vet ikke helt hvor neste steg bør settes.

Men det er bare å se ordentlig godt etter hva forgjengerne foretok seg:

Om du ser deg tilbake, kan du lettere få balanse. Slik kan fortiden – og de som gikk opp løypene – hjelpe oss å finne frem.

Det lyder tilforlatelig, men samtidig må en vel erkjenne at dagens nordmenn befinner seg i et terreng forfedrene aldri ble kjent med.

Hans Majestet minnet om at Norge av mange regnes som verdens beste land å bo i, men at deler av landet lå i ruiner ved krigens slutt for 70 år siden. I dugnad og fellesskap bygget folk opp det gode samfunnet vi har i dag. De overraskende oljeinntektene ble forvaltet med klokskap.

Kongen ser ut til å mene at landet er ved et veiskille:

De lange linjene brytes opp av merkesteiner; tegn som viser hvor grensene går.

I gamle dager var merkesteinene også siktlinjer; et sted hvor du kunne stake ut ny kurs.

Som eksempel trakk kongen frem starten på sin egen gjerning ved kong Olavs død.

Min kongegjerning startet med en følelse av fellesskap.

Er det lov å antyde at noe av denne følelsen har svekket seg i løpet av et kvart århundre?

Kongen nærmer seg spørsmålet om menneskestrømmen som katten rundt den varme grøten. Norge er en del av verden, i Norge mister folk jobben, og Norge er tett knyttet til andre land, observerer kongen (er vi «tett knyttet» til Syria?), men han er mest opptatt av at vi ikke må bli uvenner. Moralismen er fraværende:

Mange mennesker er i dag bekymret for hvordan fremtiden vil se ut. I den senere tid har vi på flere områder opplevd å bli prøvet – som nasjon og som enkeltpersoner. Det er lov å være urolig, og gi uttrykk for det.

Vi kan ha ulike oppfatninger om hvordan vi skal håndtere våre felles utfordringer. Likevel er det viktig at vi kan snakke sammen om oppgavene, fordi vi alle berøres av dem.

Det sentrale er at vi har hatt evne til løse problemene i fellesskap før, poengterer kongen, og vi kan gjøre det igjen. Det spørs nok likevel om dette fellesskapet er mer proklamert enn reelt. Etter å ha rost «fredsringen» rundt synagogen i Oslo, fremhever majesteten reaksjonen på «flyktningestrømmen»:

Mange mennesker over hele landet har samlet inn og delt ut klær og mat, undervist i norsk og også åpnet sine hjem for dem som trenger det. Spontane tiltak – og et uttrykk for medmenneskelighet. Slik har mennesker blitt sett og viktige fellesskap bygget.

Det er noe pliktmessig og halvhjertet av kongen, dette. Viktige fellesskap bygget. Virkelig? Mon tro om de ikke først og fremst er blitt bygget ned? Kongen holder stor avstand til det virkelige stridbare temaet: hva som skjer med samfunnssolidariteten. Noen tjener på menneskestrømmen, andre taper på den. Hvor er omsorgen for disse taperne? Er det ikke «menneskelige drama» i deres ansikter også, noe kongen sier at det er hos «flyktningene»?

Kongens tale inneholder seremonielle deler som liksom hører med:

Jeg vil i kveld rette en spesiell takk til nordmenn som er i andre land for å hjelpe mennesker i nød, og som bidrar i arbeidet for fred og stabilitet. Kvinner og menn i forsvaret, politiet, diplomatiet og humanitære organisasjoner gjør en viktig innsats vi alle kan være stolte av.

Man kan likevel ikke fri seg fra følelsen av at det stilmessige ikke er så mye bedre enn innholdet. Snakk om «utfordringer» og det å «komme seg opp motbakkene» vitner ikke om noen større anstrengelse for å kvitte seg med klisjeene. På et vis representerer kongen sitt folk litt for bra. Det nøles, og det feies litt under teppet, men hensikten er stort sett god. Men der hvor det ikke tenkes spesielt godt, skrives eller tales det sjelden særlig godt heller.