Innenriks

erna-solberg-nyttårstale-2016

Erna Solberg hoppet rett på temaene krig, terror og menneskestrøm i begynnelsen av sin nyttårstale den 1. januar. Statsministeren var forholdsvis ryddig med faktaene. Det var verre med analysen:

Når konflikter ute i verden får konsekvenser her hjemme, er det slik at også vår sikkerhet starter med det som gjøres ute. I Afghanistan og Irak trener norske soldater dem som skal bekjempe terrorister i eget land. Slik bidrar de også til vår trygghet.

Men hva hjelper det hvis potensielle terrorister forholdsvis uhindret kan reise inkognito til vårt land?

Solbergs stil kan virke koselig småpludrende, men inneholder flere subtile drypp av desinformasjon. Hun etterlater for eksempel et inntrykk av at mennesker i bunn og grunn er like:

Men ønskene for det nye året deler vi alle, uansett hvor vi kommer fra. Ønsket om å kunne forsørge seg og sine. At familien skal leve i sikkerhet og være ved god helse.

Eller at man kan befinne seg i livsfare hele veien fra Tyrkia via Balkan og opp gjennom Sentral-Europa til Norge:

Mange av dem som har kommet trenger beskyttelse.

Fraværet av noe som er i nærheten av å kunne kalles en selvstendig og ansvarlig utlendingspolitikk, fremkaller moralske imperativer. Du var vel ikke i tvil om at ansvaret faller på dine skuldre?

De som får innvilget opphold, skal vi ta imot i tråd med god, norsk folkeskikk.

Eller som Solbjørg Mikkola fra flyktningtjenesten sa, da jeg møtte henne i Sør-Varanger: Med medmenneskelighet, respekt og samarbeid.

Erna får det liksom til å høres så lett ut:

Samarbeid er viktig for å få til integrering. Nyankomne må være villige til å følge våre lover og regler. Til å lære seg norsk, arbeide og delta i samfunnet.

Ikke ett ord om at menneskene som kommer, bare unntaksvis er kvalifisert til å arbeide i Norge. Ikke ett ord om at det allerede er mange nordmenn som ikke har arbeid.

Integrering er ikke problemfritt, fastslår hun. Men i verdens beste land skal vi klare det også. At man ikke har lyktes med det i land som har gått foran oss i løypa, affiserer henne ikke det minste. At nordmennene selv massivt har stemt ned flerkulturen med føttene, enda mindre. Med felles innsats skal vi oppnå «hverdagsintegrering».

Tjohei, her blir det dugnad:

Her kan vi alle bidra.

En smørbrødliste av gode ønsker følger. Noen innebærer ganske store anstrengelser:

Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?

Forventer statsministeren at oppfordringene hennes ved et mirakel skal gjøre nordmennene til overmennesker? Svært mange velger bort det å få egne barn. Skulle de få mer lyst til å oppdra noen andres barn?

Statsministeren priser fellesskapet, i likhet med kongen – som etter hennes oppfatning deler æren for det.

Vårt kjære kongepar har vist stort engasjement for inkludering. I 2016 skal vi markere kongeparets jubileum som regenter. Gjennom 25 år har de med klokskap, innsikt og omtanke bidratt til samholdet og fellesskapet som kjennetegner Norge.

Hvor lenge tror hun at det går an å bullshitte folk på denne måten? Menneskestrømmen sår mye mer splid blant nordmennene enn den skarve EF-/EU-striden gjorde. Er det virkelig fellesskap som kjennetegner de siste 25 årene? I en tid hvor selv familiefellesskapet skranter?

Solberg erkjenner at kombinasjonen av oljeprisfallet og menneskestrømmen er vanskelig. Men hun har ikke noe annet svar enn luftige programerklæringer:

Svaret er at vi må skape flere jobber. Vi skal bygge landet i årene som kommer.

Vi skal bygge nye veier, ny jernbane, utvikle nye ideer, skape nye produkter og klimavennlige løsninger.

Erna mener at dette vil gå bra blant annet fordi befolkningen er godt utdannet (er den?). Samtidig skal det paradoksalt nok skje ved å ta i bruk potensiell arbeidskraft som kanskje ikke blir vurdert som kvalifisert:

Derfor gjentar jeg oppfordringen til arbeidsgiverne: Gi en flyktning eller noen med hull i CV-en en sjanse.

Det går så bra så:

Mange arbeidsgivere har prøvd. Få har angret.

Virkelig? Hvor har statsministeren disse dataene fra? Hvem har samlet dem inn?

Banalitetene står i kø. Er det virkelig nødvendig å bruke det inntil kvalmen forslitte ordet «utfordringer» seks ganger i løpet av en kort tale?

Tidligere suksess er tilsynelatende en garanti for fremtidig sådan:

I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger.

Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt.

Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen.

At det er et annet «vi», i den grad det er et «vi» overhodet, ser ikke ut til å streife statsministeren. Hun kan umulig være uvitende om det, men gir altså blaffen, og leverer i stedet svada som får mission statements fra Dilbert til å høres realistiske ut.

Hvorfor gjør hun det? Hvorfor vil hun ikke prate ordentlig med oss?