Sakset/Fra hofta

Under Id-festen i sportsanlegget ”Valhall” slo Erna Solberg fast at den største oppgaven fremover er å bygge et nytt, nasjonalt fellesskap, hvor norsk kultur og muslimsk kultur forenes. Men, advarte hun, det finnes stemmer som forstyrrer harmonien. Som peker på forskjeller og manglende enhet og som i praksis splitter dette nye fellesskapet, og gjør veien til målet vanskelig.

Dette er blitt utlagt som en pekefinger rettet mot nettsider som Document.no og HRS, som i antall delinger av oppslag på sosiale medier etter hvert rangerer side om side med de statsfinansierte mediene.

Og det er jo fullstendig riktig at disse nettsidene peker på forskjeller, problemer, konflikter. Når nettsidene kan vokse seg så store på dette er det fordi de gjør en oppgave som andre medier skulle gjort, men velger ikke å gjøre. De vil nemlig ikke være så splittende.

Men hva er forskjellen på det som samler og det som splitter?

Den første typen utsagn er moralske, og den andre typen utsagn er politiske. Å si at vi skal stå sammen og gjøre gode ting for hverandre er en moralsk oppfordring. Politiske utsagn, derimot, kjennetegnes ved at noen er enig i dem, og andre er uenige i dem.

For eksempel: Ja eller nei til EU? Det spørsmålet har vært kolossalt splittende. Men det var vel ingen som anklaget den tids politikere for å splitte befolkningen ved å legge spørsmålet ut til folkeavstemning? I det politiske liv er splittelsen forventet, fordi den er del av politikkens vesen. Det er også derfor vi har skapt parlamentarismen til å overkomme nettopp de splittelser som politisk uenighet helt naturlig utløser. Den politiske uenigheten hører med til den politiske friheten. I et samfunn preget av politisk frihet vil det være politisk uenighet, eller såkalt splittelse – i nær sagt alle sammenhenger.

Å ønske seg en politisk virkelighet uten splittelse blir litt som å ville stille sult uten å innta næring.

Erna pekte på Document og HRS som forhindringer i veien for den store, samlende oppgaven. Men faktisk er det slik at politikken, via parlamentarismen, er selve den samlende kraften i et samfunn. Det er gjennom de politiske kontroversene at uenighetene kommer til syne, adresseres og forsones på en minnelig måte. Hvis prosessen er god vil resultatet også være det ønskede sammenholdet. Det krever til gjengjeld alle deltagernes oppslutning om et sett felles verdier. For eksempel den verdien at det er plass til uenighet, og at fri diskusjon er et gode.

Så lenge det er enighet og oppslutning om de grunnleggende verdiene vil den politiske prosessens mange splittende enkeltelementer forbinde partene og i praksis utgjøre et levende fellesskap. Uenighet om disse grunnleggende verdiene vil imidlertid være splittende i en dypere forstand. For hvis deltagerne ikke er enige om den politiske prosessens grunnsetninger, som at uenighet er et gode, er det ikke sikkert at den politiske prosessen fungerer som et fellesskap.

Erna Solberg stod foran en stor forsamling menn. Bakerst i lokalet var kvinnene plassert, tildekket. Budskapet fra salen opp til henne på scenen var demonstrativt: De grunnleggende verdier du representerer, som likhet mellom kjønnene, eksisterer ikke her.

Den dypere splittelsen befant seg altså like foran henne der hun i stedet stod og pekte på to hjemmesider. Når utgangspunktet er en dyp uenighet om både verdier og hva som er virkelig er det ikke sikkert at den politiske prosessen blir god.

Fremfor å påbegynne byggingen av en bro over den verdimessige kløften valgte Erna Solberg å peke på de som italesetter vanskelige forhold i samfunnet, og plassere det splittende, forstått som noe udelt negativt, hos dem. Dermed unnvek hun konfrontasjonen med den aktuelle splittelsen i verdier like foran henne, og slo samtidig hånden av det politiske språket.

Hun tok ikke i bruk det redskapet demokratiet lever i kraft av. Men vil hun ikke det, får hun heller ikke det fellesskapet hun forespeiler velgerne.