Sakset/Fra hofta

Statsminister Solberg snakket til en strikt kjønnsdelt forsamling på 8000 muslimer 25. juni i fjor: «Vi lever i en tid hvor noen prøver å skape mer splittelse og mindre samhørighet.» (Skjermdump, NRK)

Statsministeren har gjort sitt for å splitte samfunnet som medansvarlig for masseinnvandringen. Nå bevilger hun seg retten til refse dem som kritiserer galskapen. Frekkheten er uten grenser.

Erna Solberg har rykket ut i et påfallende kraftig forsvar for Sumaya Jirde Ali de siste dagene. Sumaya er i ferd med å bli både venstresidens og regjeringens poster-girl for «Det nye Norge». En de skyver foran seg i kampen for å bygge «det nye fellesskapet» Erna gjerne snakker om i festtalene. For eksempel da hun snakket til tusenvis av muslimer under eid-feiringen i fjor.

Venstresidens og regjeringens poster-girl for Det nye Norge. – Se på denne flotte helten som blir hetset og trakassert, men ikke lar seg knekke av nett-trollene! Hun kommer med et løfte som høres ut som en trussel: «Min høylytte røst må folk venne seg til». Spørsmålet hverken Sumaya eller Klassekampen stiller seg, er om denne in your face-holdningen kan slå tilbake på henne selv. (Faksimile, Klassekampen 8. mars 2018)

Solberg mener deler av hetsen som Ali er møtt med, må betraktes som rasisme. Hun mener bruken av ordet «hettemåke» er et slikt eksempel, ifølge NTB:

– Jeg mener det er rasisme, kanskje også religiøs rasisme. Det er snakk om hets mot muslimer som stikker hodet fram i debatten, sier Solberg.

Her kunne vi ha fortapt oss i funderinger om hva «religiøs rasisme» mon kan være, men det er allerede behandlet: To fluer i ett smekk: Religiøs rasisme. Av uforståelige grunner trekker man frem en tilslørt muslimjente som forbilde for norske kvinner på 8. mars, dagen som skulle markere kampen mot kvinneundertrykking. Man kan få kognitiv nedsmelting av mindre.

Men man bruker altså en 20-åring inntyllet i overdrevne mengder tekstiler til å føre an i denne proxy-krigen. Hvorfor applauderer de så begeistret Sumayas «Fuck Listhaug, fuck saklig debatt»-holdning? Hvorfor tar de ikke kampen for «det nye fellesskapet» selv? Svaret er åpenbart: Det tør de ikke!

Hadde de gjort det, hadde de blitt stilt til ansvar for sine uttalelser som alle andre voksne mennesker.

Derfor er det opportunt å skyve unge jenter som Sumaya foran seg. Man spiller kynisk på at det oppfattes som ufint å kritisere unge jenter, på at ungdom og kvinner regnes som underlegne – som ofre.

Suamaya tilfredsstiller alle krav hos dem som bruker henne; ung, jente og innvandrer – og en ekte innvandrer med mørk hud. På toppen av det hele er hun også muslim, og i tråd med religiøs praksis forskriftsmessig innpakket.

For Sumaya-fanklubben konstituerer alt dette et riktig Kinderegg av en stakkar, og nåde den som kritiserer henne.

Gjør du det, blir du straks stemplet som hatefull rasist eller hetsende mannssjåvinist, kvinnehater, hjerteløs, muslimhater, fremmedhater. Kort sagt: en hater, en hetser.

Sylvi Listhaug, som Sumaya har omtalt i relativt hetsende ordelag, fikk kjeft fra enkelte da hun konfronterte den pakistanske teologen Tahir-ul-Qadri på en leir mot ekstremisme, og enda mer etter sin sin berømte imamsleik-uttalelse noen dager senere, da hun kritiserte Knut Arild Hareides hykleri.

Hun måtte også stå skolerett for sjefen sin, statsminister Solberg. Følte Solberg seg truffet? Det var det all grunn til, for bare seks uker i forveien kastet Erna Solberg selv glans over feiringen av eid, avslutningen på faste­måneden ramadan, foran 8000 muslimer i idrettshallen Vallhall Arena i Oslo. Festen var arrangert av Islamic Cultural Centre og Rabita.

Der og da velsignet statsministeren kjønns-apartheid med sitt nærvær. Erna Solberg ytret ikke ett kritisk ord, ikke en forsiktig antydning engang, der hun stod og skuet utover det kjønnsdelte folkehavet. Mennene foran og kvinnenes bakerst, som seg hør og bør. (Dagsrevyens innslag om besøket hverken viser eller nevner at hallen var kjønnsdelt.)

Ironien lå i tykke lag over scenen da Solberg snakket seg varm til dette kjønnsseparerte publikummet om å «bygge et fellesskap»:

«Vi lever i en tid hvor noen prøver å skape mer splittelse og mindre samhørighet. Da mener jeg det er viktig at vi i Norge klarer å bygge et fellesskap på tvers av religion, som gjør at vi sammen bygger et sterkere Norge.»

Det er altså viktig «å bygge et fellesskap». Spørsmålet om hva som skjedde med det fellesskapet vi faktisk hadde før masseinnvandringen satte inn, er det best å la ligge. Det anses som ufint, fremmedfiendtlig, rasistisk.

Skiftende norske regjeringer har omfavnet den halsløse ideen det er å legge landet åpent for masse­inn­vandring fra kulturer som nord­mennene aldri har hatt noe felles­skap med. Og etter noen tiår med innvandring kan vi konstatere at det heller ikke er oppstått noe nevne­verdig felles­skap. Bolig­mønsteret og ekteskaps­statistikken er illustrerende eksempler, som Document skrev etter Ernas eid-stunt i fjor.

Trenger du flere eksempler, kan du la din sønn forsøke å sjekke opp en muslimsk jente. Sumaya, for eksempel.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.