Kommentar

Erna Solberg var søndag tilstede da flere tusen muslimer feiret id – altså avslutning på faste­måneden ramadan – i et idretts­anlegg i Oslo, og det at stats­ministeren kastet glans over forsamlingen, ble natur­ligvis behørig notert i mediene.

Besøket kom kanskje ikke helt uventet, all den tid Solberg med en selfie-video postet til sin egen Facebook-side hadde ønsket muslimene i Norge eid mubarak dagen i forveien.

Den mest heidundrende islam­festlige dekningen var ikke uventet å finne i Aftenposten, hvor en billed­mengde som kunne ha vært Daily Mail verdig, ikke etterlot noen tvil om at flinke muslimske piker – strengt adskilt fra mennene, selvsagt – går med hodeslør. Man er ikke den moderne islamismens norske hovedorgan for ingenting. Men hva synes egentlig sekulære muslimer og moderne mennesker i sin alminnelighet om at stats­ministeren gir sin velsignelse til kjønns-apartheid med sitt nærvær under en fest arrangert av Islamic Cultural Centre og Rabita?

Mer nøktern var dekningen hos VG og TV 2, som rapporterte om begiven­heten med noen­lunde like­lydende versjoner av en NTB-melding som gikk ut midt på dagen, med omtale av Ernas tale under besøket, hvor hun fremhevet likhets­punkter mellom id og julen:

– Det handler om mat, familie og venner, og mange flere går vel i kirken og moskeen enn ellers i året, sa hun.

– Som mennesker er vi likere enn mange vil ha det til, sa stats­ministeren, som viste til enkelte krefter som prøver å skape splittelse og mindre samhørighet.

Hun viste til ekstreme islamske og anti­muslimske strømninger, samt terror­handlinger fra begge hold.

– Det er viktig at vi i Norge klarer å bygge en felles­skaps­kultur. Vi lever i det samme landet, og likhetene er større enn forskjellene, sa Solberg.

Statsministeren fremholder altså at en felles­skaps­kultur er noe som må bygges. Det er med andre ord ikke noe eksisterende byggverk det er tale om, i beste fall er det påbegynt.

Ordet fellesskapskultur var ikke en del av det offentlige vokabularet den gangen det svarte til en sosial realitet. Etter­krigs­tiden i Norge var kjenne­tegnet av en slik kultur, for den var basert på et erfart felles­skap. Men det var konkrete erfaringer som skapte felles­skapet, ikke samfunns­arkitekters store mentale sprang.

For statsministerens politiske formål er det mest bekvemt ikke å dvele for mye ved denne delen av vår nære historie, for veien er da kort til erkjennelsen av at en reell, eksisterende felles­skaps­kultur som allerede fantes, etterhvert ble svekket.

Denne svekkelsen har naturligvis flere årsaker. Sentralt står globaliseringen og teknologien, hvor fysiske og elektroniske kommunikasjons­midler har redusert tilknytningen til menneskene i ens omgivelser. På 1980-tallet gikk folk på besøk til hverandre. På 1990-tallet ringte de først. I de første årene etter årtusen­skiftet ble det – lavere kostnad til tross – høyere terskel for å ringe også, og kommunikasjonen flyttet seg først til e-post og siden til de såkalt sosiale medier.

For Norges vedkommende er den viktigste faktoren likevel politisk: Felles­skapet svekkes på grunn av den politiske splittelsen som innvandringen avsted­kommer. Da Arbeider­partiets stortings­representant Thorbjørn Berntsen for en tredve års tid siden gikk langt i å kalle Fremskritts­partiets leder Carl I. Hagen for nazist, var tonen satt for alvor.

Det er derfor en grov tilsnikelse når Erna Solberg forsøker å skape en indre fiende av «enkelte krefter» som angivelig forsøker å skape splittelse i dag. Splittelsen har skjedd forlengst, og den skjedde fordi politikere, mediefolk, akademikere, kultur­arbeidere og andre tone­angivende personer dyttet en ny idé om Norge ned i halsen på en befolkning som langt på vei var motvillig til serveringen.

Undersøkelsen av ti EU-land som Chatham House nylig offentlig­gjorde, viser klart at den europeiske befolkningen er splittet i en liberal og en konservativ del, som har ganske forskjellig syn på blant annet innvandring og islam. Den sist­nevnte delen omtales som «autoritær». Selv foretrekker vi å omtale den først­nevnte som radikal.

Denne undersøkelsen er også gyldig for Norge, tro ikke noe annet. Hva er det i veien med Høyre, som ikke forstår dette? Fører de aldri en ærlig samtale med vanlige mennesker? Har de ingen i organisasjonen sin som er i stand til å fordøye slike mengder tekst som den britiske tenketanken produserer?

Den norske eliten omfavnet altså den radikale ideen det er å legge landet åpent for masse­inn­vandring fra kulturer som nord­mennene aldri hadde hatt noe felles­skap med. Noen tiår senere kan vi konstatere at det ikke er oppstått noe nevne­verdig felles­skap i mellomtiden. Om man trenger en illustrasjon på dette som ikke er å finne i bolig­mønsteret eller ekteskaps­statistikken, skal man bare la sin sønn forsøke å sjekke opp en muslimsk jente.

De riksdekkende gammel­mediene er litt for smarte til å snakke om hvem disse «anti­muslimske strømingene» består av. Men det er altså sånne som oss det er snakk om, og vi skal muligens ikke gis altfor mye gratis­reklame. I en lengre melding over den samme id-feiringen, gjengitt i Nettavisen og hos ABC Nyheter, er det NTB selv som inviterer stats­ministeren til å ta stilling blant annet mot Document:

Polariseringen er sterk i spørsmålet om innvandring og integrering, ikke minst på sosiale medier. Nylig viste en under­søkelse at innvandrings­kritiske Document.no og nettsidene til Human Rights Service er inne på lista over medier med flest delte saker. Document ligger på tiende­plass, mens rights.no er nummer 15 på lista som utarbeides av analyse­tjenesten Storyboard.

– Jeg skjønner at noen prøver å tegne et bilde som ikke eksisterer, sier Solberg til NTB.

Noen ønsker å tegne et bilde av at Norge er veldig dårlig på integrering, mener Solberg.

– Det er feil. Vi er ganske gode på mange ting, selv om vi også kan bli bedre.

Akkurat hvem som lager de mest fantasi­fulle tegningene, får enhver vurdere selv. Er det fantasi eller realitets­orientering som har gitt HRS og Document hundre­tusenvis av lesere? Hva er det egentlig Norge har fått til på integrerings­fronten takket være egen dyktighet?

I den grad Norge har unngått problemer, er det langt på vei fordi nordmenn over­veiende er konfliktsky, og den styrtrike staten har sørget for å smøre de fleste samfunns­medlemmer med en velferd som ikke inviterer til sosial uro. Men det krever ingen spesielle talenter å gi bort rikdommen som ens forfedre skaffet til veie, ei heller å gi etter for feigheten som hindrer en i å ta opp helt åpenbare problemer.

Det statsministeren prøver på, er å portrettere det innbilte samfunns­felles­skapet som en normalitet, mens man lar folk forstå at ekstreme muslimer og motstandere av muslimsk innvandring er noen slags «ekstremister på begge sider» – essensielt samme øvelse som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg gjorde med Vebjørn Selbekk under karikatur­striden.

Problemet hennes er at det er en løgn. Løgnen er i lengden en dårlig alliert. Og når man holder den skjult i skapet over lang tid, gjør man noe med sin egen mentale helse.

Som Douglas Murray skrev i The Spectator sist torsdag, har Muslim Council of Britain (MCB) fremstilt ham på lignende vis, ved å side­stille ham med hatpredikanten Anjem Choudary. Det Erna gjør, er snublende nær det å innta samme posisjon som MCB. Ikke rart TV 2 fant det riktig å omtale henne som «super­stjerne» under feiringen. Hun kunne like gjerne ha sagt at hun også er islamistenes stats­minister.

Men saken er at motstand mot muslimsk innvandring er en sunn reaksjon på ekstreme muslimer. Som terror­statistikken fra Vest-Europa og Øst-Europa viser, ville det rett og slett ha vært deilig med litt mindre islam i Vest-Europa. Ekstreme muslimer var det ellers utvilsomt en rekke av under id-feiringen stats­ministeren deltok i, selv om ingen av dem skulle være terror­aspiranter. For hva tror hun egentlig at de tilstede­værende mener om frafalne trosbrødre? Om homofile eller jøder? Om egne døtres seksuelle frihet? Og da har vi bare stilt de snille spørsmålene.

Erna Solberg anklager andre for en splittelse som var der fra før, og det er attpåtil ikke mye som er mer splittende enn det hun holder på med. Det er i virkelig­heten store deler av velgerne hun omtaler som nedbrytende krefter. De kan fort vende henne ryggen.