Kommentar

Kommunalminister Erna Solberg lot Qazi Hussein Ahmed slippe inn i landet av hensyn til ytringsfriheten. Hun skal selv møte leder av Pakistans største parti.

Ahmed lander på Gardermoen ikveld. Hans besøk er tvert om et stort tilbakesteg for ytringsfriheten, ikke minst for landets pakistanske/muslimske minoritet.

Jeg aner ikke hvor mange av Norges muslimer som stiller seg bak Ahmeds ekstreme synspunkter. Trolig et mindretall. Men Islamic Cultural Center må ha sans for mannen. Hvorfor har de ellers invitert ham? neppe for å oppdra ham.

Ahmed er en representant for den patriarkalske arven som islam er dominert av. Besatt av å forbud mot sex og nytelse, men med anledning til å ha fire koner og stor sans for unge kvinner. Han minner om imamen i den afghanske filmen «Osama», som redder ungjenta fra døden for å kunne innlemme henne i sitt harem.

Leder av Human-Etisk Forbund, Lars Gule, har en god kronikk i VG idag, hvor spørsmålet er netopp: hvorfor har dere invitert denne mannen? De får neppe svar.

Hvorfor er Ahmad invitert til Norge?

Det var under militærjuntaen til Zia ul-Haq at sharia-folkene fikk gjennomslag, og deres seire er svært vanskelig å rulle tilbake. Gule er opptatt av den beryktede blasfemiparagrafen. Hadde han våget å omtale profetens ekteskap med den ni år gamle Aisha på samme direkte måte i Pakistan, hadde utgangen vært sikker. Folk er blitt henrettet for langt mindre.

Gule siterer fra Jamaat ei-Islamis hjemmesider: hvor det står at homoseksuelle skal drepes. Vi snakker ikke om lokale nuts, men landets største parti, med fem millioner støttemedlemmer.

Islamic Cultural Center har sagt at støtte til Taliban og Al Qaida er ukjent for dem. Det er selvfølgelig løgn.

Selv Shabana Rehman sier ifølge Dagsavisen at Ahmed er på ligne med Carl I. Hagen. Det er flippant og flåsete. Shabana som vanligvis forstår en dødelig trussel, bagatelliserer denne.

Hvorfor skulle besøket aldri funnet sted?

Fordi islamistene blomsterer ved å grumse til vannet. Ekstremistene enten de er serbiske stornasjonalister eller islamister, har lært: hvis de konfronteres med «kompromitterende» uttalelser i et forum hvor det ikke passer, sørger for de for å tone ned budskapet. Dermed reises spørsmål om de kanskje ikke er så ekstreme. Kanskje det er motstanderne som har baktalt dem? Det er jo det folkene i Islamic Cultural Center og lignende organisasjoner sier. Dermed oppstår forvirring, usikkerhet om hvem som snakker sant. Tvilen kommer alltid minoriteten til gode. Journalister er her bevisst ignorante, og glemmer helt å stille kritiske motspørsmål. Det er gjennomgående. F.eks. beskrev Aftenpostens nye fremmedkulturelle journalist Ahmed som «kritisk til USAs politikk». Det er komisk.

Men det slipper igjennom fordi vanlige journalistiske prinsipper ikke gjelder overfor muslimer og islam.

Dermed vinner islamistene en stor seier: man lykkes å skape forvirring, støy hvor representanten Ahmed blir sett, hørt og får oppmerksomhet, uten at kritikken når frem annet enn hos de årvåkne. Den brede offentlighet får ikke med seg at norske muslimer inviterer en mann som går inn for avkapping av lemmer, å frata kvinner stemmeretten, flerekoneri, og annet barbari; i Guds navn! Man må spørre: hvilken Gud kommer dette fra?

Solberg sier at man må gå i dialog. Ahmed kommer ikke her for å lytte. Han kommer hit for å overbevise. Han driver jihad. Han er her for å besøke mennesker som deler hans syn. Denne del av islam ligger Vesten i krig med.