Gjesteskribent

I Aftenposten 25. oktober skriver Thomas Hylland Eriksen at «etter terrorangrepet var det som om et vindu åpnet seg, der vi som bor i dette landet både kunne få luftet ut og møtes som medmennesker i stedet for å stå på hver vår side og dunke i glasset». Det haster imidlertid med å skape et bedre samtaleklima, sier han, for vinduet kan på nytt komme til å lukke seg før vi vet ordet av det.

Han lar det riktig nok skinne igjennom at han er i tvil om slike som meg har noe i samfunnsdebatten å gjøre, men forøvrig opplever jeg dette som et konstruktivt utspill.

Et utspill hvis relevans ble illustrert av NRK Aktuelt allerede dagen derpå, da jeg møtte Torkel Brekke, Anders Giæver, Bushra Ishaq og Åse Kleveland til debatt. Det som skjedde i studio den kvelden illustrerer at norsk samfunnsdebatt lider under at deltagerne ofte befinner seg på ulike erkjennelsesmessige planeter; man har ulik forståelse av virkeligheten, og dessuten ulik moralfilosofi. Det er snakk om delvis inkompatible kulturer. Dette bør vi drøfte, for det skaper alvorlige problemer for den dialogen Hylland Eriksen etterlyser.

Rasisme

Knapt på noe annet område blir forskjellene mellom de to kulturenes verdensbilder klarere enn når temaet har med rase og etnisitet å gjøre, hvilket i sin tur fører til at rasismekortet fort blir trukket frem. Nevnte Aktuelt-debatt skulle i utgangspunktet handle om generell skepsis til islam i den norske befolkningen, men en ikke helt ubetydelig andel av programmet handlet likevel om min angivelige rasisme. Riktignok var Kleveland den eneste som uten forbehold slo fast at jeg var en rasist, men jeg kan ikke si annet enn at jeg opplevde det samlede trykket som betydelig.

Alle er enige i at rasisme er alvorlig, og det selvsagt gjør inntrykk å bli møtt med denne typen anklager for åpent kamera. Men dersom rasismebeskyldninger skal være noe mer enn en simpel hersketeknikk, da må det kunne påvises at siktede har gjort noe umoralsk eller kritikkverdig. Og det er altså her jeg mener Kleveland og hennes meningsfeller har et forklaringsproblem.

Det finnes mange definisjoner av rasisme, og disse kan inndeles i minst tre ulike typer. Selv holder jeg meg til en definisjon som fokuserer på at rasisme handler om gradering av menneskeverdet basert på rase eller etnisitet; i praksis hat, forakt eller manglende respekt for andre mennesker.

Noen er imidlertid av den oppfatning at en slik definisjon blir for snever, og Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 slo derfor ganske enkelt fast at «i denne handlingsplanen blir rasisme forstått som ideen om at det finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper». En slik definisjon er åpenbart problematisk. Hvorvidt det finnes eller ikke finnes grupper av mennesker som har ulike egenskaper, er nemlig et vitenskapelig spørsmål. Og det er selvsagt ikke noe umoralsk eller kritikkverdig i å ha en mer eller mindre velbegrunnet oppfatning om at virkeligheten ser annerledes ut enn slik regjeringen foretrekker at den skal se ut.

En populær mellomløsning er derfor å fokusere på handlinger i stedet for virkelighetsoppfatninger, og mange foretrekker derfor å si at enhver diskriminering (altså forskjellsbehandling) som tar rase/etnisitet med i betraktning, per definisjon er å betrakte som rasisme. FNs rasediskrimineringskonvensjon bygger på denne tankegangen, og Klevelands anklager mot meg har formodentlig samme utgangspunkt.

Etiske dilemmaer

Det hun imidlertid glatt overser når hun på denne måten setter seg til doms over andres samvittighet, er at de etiske fordringene som ligger til grunn for hennes standpunkt (og som jeg gjerne gir min tilslutning) kommer i konflikt med andre etiske fordringer som også bør tillegges vekt. I stikkords form gjelder dette ikke minst hensynet til samfunnets sammenhengs- og bærekraft. Og helt spesielt er det slik at den nåværende utformingen av FNs rasediskrimineringskonvensjon er uforenlig med opprettholdelse av nasjonalstaten som en grunnleggende, politisk enhet.

Det Kleveland i realiteten sier, er at alle som tror at nasjonalstaten er den beste rammen rundt fredelige og stabile demokratier, nødvendigvis også må være rasister. Nå kan man selvsagt mene at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, og at vi i vår moderne og globaliserte verden må tenke nytt og annerledes, men det er en helt annen diskusjon. Dersom vi er kommet dit at det ikke skal være lov å argumentere for at vi bør tenke oss om en gang til før vi fullfører den påbegynte avviklingen av Norge som nasjonalstat, da har vi innført et totalitært system.

Alle vet at det er galt å lyve. De fleste vil imidlertid være enig i at det noen ganger likevel er best å gjøre det (f.eks. fordi en løgn kan være nødvendig for å redde liv). Dette er elementær moralfilosofi, og handler om at det finnes situasjoner der man havner i etiske dilemmaer; samme hva man gjør, vil man bryte mot en eller flere etiske fordringer, og et moralsk ansvarlig menneske vil da måtte forsøke å velge det minste ondet.

Det finnes få eller ingen etiske fordringer som aldri må settes til side. Det er derfor betenkelig når Kleveland i praksis insisterer på at (a) visse moralske prinsipper skal ha forkjørsrett foran alle andre, (b) disse skal være hevet over drøftelse og kritisk etterprøving, og (c) de som ikke er enige i punkt a og b kan fordømmes og stemples med stygge ord og uttrykk. Hvordan harmonerer dette egentlig med de generelle, moralfilosofiske prinsippene man ellers holder seg til i Human-Etisk Forbund (der Kleveland er styreleder)?

Menneskets natur

Nå vil kanskje noen hevde at vi egentlig ikke står overfor noe etisk dilemma på dette området, bare visse utfordringer. Det er imidlertid særlig to forhold som tilsier at det hele er mer alvorlig enn som så. Det primære (slik jeg ser det) handler om at rase/etnisitet har svært stor betydning for menneskers opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet; dette ligger i menneskets natur. Det sekundære handler om betydelige, gjennomsnittlige IQ-forskjeller.

Dette siste vekker vanligvis forargelse, men jeg minner om at det bare er noen uker siden NRK sendte et britisk program om rase og IQ, der man slo fast at IQ-forskjellene er høyst reelle (ingen norske forskere har protestert, så vidt jeg har registrert). Den faglige uenigheten på dette området handler, slik programmet dokumenterte, om hva som er forklaringen på forskjellene. Skyldes de kun miljømessige faktorer, eller en kobinasjon av arv og miljø?

Nevnte program argumenterte for at årsakene ene og alene (eller i hvert fall i all hovedsak) er å finne i miljømessige forskjeller hos ulike folkeslag. Dessuten ble det hevdet, av en av verdens mest kjente intelligensforskere, James R. Flynn, at IQ-gapet kan komme til å elimineres i løpet av 100 år. Javel, la oss si at Flynns dristige ekstrapolering viser seg å stemme; burde vi ikke likevel snakke om de utfordringene dette vil gi i mellomtiden? Mange svarer tydeligvis nei, men det er alt annet enn innlysende at dette er det eneste moralsk høyverdige.

Konklusjon

Dersom vi skal lykkes i å etablere den dialogen Hylland Eriksen så betimelig etterlyser, må vi anerkjenne hverandre som moralsk ansvarlige mennesker, og være villige til å lytte til hverandre. Dessuten må vi i større grad finne frem til en felles virkelighetsforståelse. Det ser ut til at vi har en lang vei å gå på begge disse områdene.

Les også

-
-
-
-
-