Kommentar

To forskere, Jan Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen har fått grønt lys for å anvende fiktive søknader for å identifisere diskriminering ved ansettelser. Det sendes inn søknader av fiktive personer, hvorav noen er innvandrere, med like gode kvalifikasjoner som de med norske navn. Man vil kartlegge om det er ulike reaksjonsmønstre.

Fordi metoden innebærer en telefonsamtale med arbeidsgiver, innsending av identiske søknader og eventuelt oppmøte på jobbintervju, kan man spore faktisk forskjellsbehandling.

Det vil si, hvis metoden er riktig beskrevet i forskning.no, at man også skal agere en fiktiv person, dvs. utgi seg for en annen. Men det er å begi seg inn i en situasjon der man ikke vitenskapelig kan beskrive hva som foregår. Ingen kan vurdere seg selv i en sosial situasjon. Ingen kan se seg selv utenfra. Man er del av situasjonen. Dette er den ene alvorlige innvendingen. Den andre er at arbeidsgiveren ikke vet at han utsettes for et eksperiment, som berører menneskelig interaksjon, og det for å kartlegge noe så alvorlig som diskriminering.

Rogstad og Midtbøen arbeider begge ved Institutt for Samfunnsforskning. De har skrevet rapporten om metoden som kalles situasjonstesting.

«Fra symptom til årsak. Metodiske utfordringer og forskningsetiske dilemmaer ved bruk av tester i studiet av diskriminering».

Rapporten er skrevet på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), og er et resultat av et pilotprosjekt som for det første skulle redegjøre for potensialet i situasjonstesting, og for det andre lansere prosjektet for den Nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

Ifølge en notis i Aftenposten lørdag har NESH gitt tillatelse til at metoden kan anvendes. Det burde hatt et stort oppslag. Saken er prinsipielt alvorlig.

Forskning.no skriver ogs at NESH har vært ambivalent. Man skriver også at metoden er omstridt. I noen land er den tillatt, i andre ikke. Men artikkelen, som foregår å referere rapporten til Rogstad og Midtbøen, berører bare såvidt at det finnes motforestillinger, men går ikke inn på hva de består i.

Artikkelen heter: Helliger hensikten middelet?

Midtbøen synes å svare bekreftende.

Man kan spørre seg hva som er mest etisk betenkelig, å bruke metoden eller å la det være – gitt at man har mistanke om det er faktisk forekommer et betydelig omfang av diskriminering og det ikke finnes gode metodiske alternativer, sier Midtbøen.

– Det faktum at metoden er benyttet noen steder og avvist andre, gjør at metoden kan bidra til å identifisere selve grensen mellom det etisk akseptable og det som ikke kan godtas, sier Rogstad.

– Spørsmålet er derfor ikke om noen mener den er problematisk eller ikke. Den er problematisk. Men det diskusjonen dreier seg om er hvorvidt det er flere forhold som taler for bruk av metoden enn mot. Det er derfor viktig å balansere argumentene mot hverandre, fremholder han.

Dette er en type instrumentell moral som alle fra 68-generasjonen kjenner godt igjen: en tvilsom metode er ok så lenge formålet er godt. Dette er anvendt maoisme.

Rogstad, som er senioren, begrunner hvordan man veide for og mot:

Mer som taler for enn mot

– Med de forbeholdene og tilpasningene vi legger opp til i denne rapporten, mener vi at det er mer som taler for enn mot å benytte situasjonstesting, sier Rogstad.

– Det ligger en grunnleggende assymmetri i makten mellom en mionoritetsperson som arbeidssøker og en majoritetsperson som arbeidsgiver, sier Midtbøen.

– Det handler slik om personvernhensyn i forhold to ulike størrelser. Å benytte situasjonstesting er ikke å forstyrre privatlivets fred, men å studere arbeidsgivere som utøver en profesjonell rolle. Vi ønsker ikke å blottstille enkeltpersoner eller enkeltbedrifter, men å få frem et mønster over diskriminering i ansettelsesprosesser, forklarer han.

– Både Institutt for samfunnsforskning (ISF) og andre forskningsmiljøer har i mange år jobbet med temaene minoritetsspørsmål og forskningsetikk, og det har vært mye debatt rundt metoder og anvendelse av disse.

– Men det er ingen metode som har vist seg like effektiv til å dokumentere omfanget av diskriminering som situasjonstesting, fremholder Rogstad.

– Det er viktig å få dokumentasjon på tenkningen rundt metode for å avdekke systematisk problematisk atferd, avslutter Rogstad.

Her legger man premisser som kan problematiseres. Er situasjonen asymmetrisk? Ofte er den det. Men en lovgivning som feks. antidiskrimineringsloven er et mektig juridisk våpen som ennå ikke er prøvd for en domstol. Der knesettes prinsippet om omvendt bevisbyrde: en avvist søker kan påberope seg diskriminering, og arbeidsgiver må bevise at så ikke var tilfelle. Det er like vanskelig å bevise noe som ikke er der for en arbeidsgiver som det var for Saddam Hussein å bevise at han ikke hadde masseødeleggelsesvåpen. Å bevise en negativ, som det kalles, er tilnærmet umulig. Spesielt hvis det foregår inne i hodene på folk.

Men Stortinget har vedtatt en lov med et slikt prinsipp, det ligger der som en udetonert bombe. Den dagen det anvendes i en rettssal vil den være et våpen som kan få enhver arbeidsgiver til å skjelve. Da vil det asymmetriske forholdet være snudd på hodet.

I Sverige har man ombudsordninger som gir nærmest ubegrenset rett til å anklage en sensor eller lærer for diskriminering. Ombudet er pålagt å reise sak, og lærer eller sensor går i måneder i uvisshet. Det er fremsatt påstander om situasjoner der ord står mot ord, og i stedet for at anklagene avvises, slik de burde bli i en rettsstat, blir de tatt på alvor.

Aftenposten gjorde noe tilsvarende med den afrikanske presten som ble overfalt i Oppdal. Overfallet var rasistisk og kriminelt. Men så koblet man det til andre saker hvor norskafrikaneren ikke følte seg akseptert: pårørende ønsket en norsk prest i begravelser. Det ble fremstilt som utslag av fordommer. Man trakk også inn at lærer ved Teologisk fakultet hadde truet med å stryke ham. Læreren svarte at hans prestasjoner var på et nivå hvor han sto i fare for å stryke.

Antirasisme og antidiskriminering er blitt en ideologi. Man finner det man leter etter.

Situasjonsforskning med falske søknader føyer seg inn i et mønster. Det er nettopp denne konteksten som gjør slike metoder farlige for personvern og rettslige prinsipper.

Midtbøen har tidligere arbeidet under Culcom-programmet.

I vår drev 26-åringen observasjonsstudier på en ungdomsskole på østkanten, som vit.ass. i et Culcom-prosjekt om konstruksjoner av norskhet.

Konstruksjon av norskhet, er et typisk Thomas Hylland-Eriksen begrep. Hylland-Eriksen mener den nasjonale identiteten er konstruert, den kan derfor dekonstrueres og settes sammen igjen på en ny måte. Nasjonalisme blir per definisjon et fy-ord. Grensene for forsker-rollen og politiker-rollen er flytende. Man ser på seg selv som politiske forsker-aktører, med et mandat på vegne av det flerkulturelle samfunn.

Norske medier gjør lite eller ikke noe for å avdekke et forskningsmiljø som spenner over mange institusjoner og sluker store ressurser. De er premissleverandører for forvaltningen, og gjør at politikerne blir handlingslammet. Hvilken politiker tør å ta et oppgjør med Forskningen? De vil raskt bli satt på plass. I allianse med byråkratene blir de uslåelige. Det er i realiteten disse som sitter med den reelle makten i spørsmålet om hvilken politikk man skal føre for integrering og det flerkulturelle samfunn. De fleste mennesker aner ikke at et slikt kompleks eksisterer. Hjelpeorganisasjoner og NGO’er inngår i samme struktur. Det skrives hverken bøker eller artikler som problematiserer den makt og den rolle denne industrien har. Den har fått seile under bekvemmelighetsflagg: dvs. den arbeider for det gode, og det har mediene og politikerne akseptert. De nyter immunitet.