Sakset/Fra hofta

Kong Harald holder sin tradisjonelle nyttårstale den 31. desember 2019. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.

Kongens tale på nyttårsaften ble naturlig nok preget av Ari Behns plutselige bortgang, et tema Hans Majestet tok opp tidlig i talen. På den måten fikk også kong Haralds innledende ord en helt egen klangbunn:

Over hele landet vårt sitter i kveld fem millioner mennesker med sine helt unike liv. Noen møter det nye året med glede og optimisme, andre med savn og uro. Flere av oss går inn i det nye året med sorg i hjertet. Men håpet tilhører alle.

Kongen viser en fin tilstedeværelse som medmenneske:

Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs. Mine tanker er i kveld særlig hos alle dem som går ut av det gamle året med et sorgfullt tomrom etter noen de var glade i.

Slike ord er det mange som verdsetter, og det er lett å tenke seg at mannen som ytrer dem, er en god bestefar, en god venn og i det hele tatt en person med ekte omsorg som bryr seg om folk. Harald er en fin fyr.

Fullt så fint er ikke håndlaget idet han går over til å drøfte rikets tilstand. Han kunne like gjerne ha brukt de samme ordene da han holdt sin første nyttårstale som konge for 29 år siden:

Det norske samfunnet er bygget på tillit. Vi har skapt en samfunnsorden der alle bidrar etter evne til et felleskap som skal tjene landets og folkets beste. Der vi deler både byrder og goder. Der vi bærer hverandre gjennom ulike faser av livet.

Klinger ikke disse ordene etter hvert veldig hult?

Hverken byrder eller goder deles fullt så rettferdig som før. I løpet av den tiden kong Harald har sittet på tronen, har Norges befolkning økt med omlag en million mennesker, mange av disse medbringende en kultur uten noe tillitsforhold mellom mennesker, eller mellom myndigheter og mennesker, av den typen vi tradisjonelt har hatt i Nord-Europa. Rapporterings- og kontrollvesenet har økt.

Sammen sørger vi for at barn får gå på skole. At vi får hjelp når vi blir syke. At eldre blir tatt vare på.

Men hva slags skole? De offentlige velferdstjenestene er sprengt til bristepunktet. Vi har fått et klasseskille både når det gjelder helse og utdanning. Åtte prosent av 15-åringene i Norge kan ikke norsk. Hvor mange regelbrudd er det ikke i helse- og omsorgsetatene?

Kongen smører enda tykkere på:

Men et tillitssamfunn stikker dypere enn som så: Det handler om at vi stoler på at vi vil hverandre vel. At vi ikke mistenkeliggjør hverandre. Dette skal vi verne godt om.

Det er litt vanskelig å verne om det som er borte. Mistenkeliggjøringen mellom folk er et faktum. Ved ikke å ta det innover seg, viser kong Harald at han er nokså fraværende som statsoverhode til tross for sitt nærvær som medmenneske.

I en tid hvor også Norge preges av splittelser som vi ser over store deler av Vesten, spinnes vi altså inn i en mytefortelling om et Norge med sterkt samhold. Dette samholdet skyldes angivelig en bevissthet om manglende sådan under den andre verdenskrig:

For det er bygget på en grunnmur av dyrekjøpte erfaringer for vårt land og vårt folk. Tillit – og evnen til å samarbeide – trengte vi fremfor alt da vi etter annen verdenskrig skulle gjenoppbygge Norge som et fritt land. De fem mørke krigsårene hadde skapt mistillit og mistenksomhet blant oss.

Det er i år trekvart århundre siden krigen sluttet. Det er ikke mange tidsvitner igjen til det som skjedde. For store deler av befolkningen står begivenhetene i første halvdel av 1940-tallet omtrent like fjernt som antikken. Det å kunne trekke linjer fra krigen til i dag, er blitt et klasseprivilegium hos et åndelig aristokrati. For de aller fleste er ikke minnene om krigen noe som helst antistoff mot splittelse i dag.

Kongen er mer på sporet i sin fortelling om velstandsutviklingen etter krigen:

Den er bygget på naturressurser, på forskning og skaperkraft. Den er bygget på klokt lederskap. På erkjennelsen av at folk må ha skolegang, arbeid, mat og hjem for å kunne bidra i samfunnet og vokse som mennesker.

Også kongen ser ut til å mene at Norge har gjort et «internasjonalt gjennombrudd»:

Vi ser et land som tross sin lille størrelse bidrar på den globale arena og har en stemme som lyttes til.

Bildet han tegner av dagens Norge må sies å være fri fantasi:

Vi ser i dag et land som kulturelt har endret seg mye gjennom disse årene. Der våre egne gamle fortellinger og tradisjoner, kunsten og religionen vår veves sammen med andre kulturer som nyere nordmenn har med seg. Og som et stadig mer reisende folk har tatt med seg hjem fra verden.

Det som kjennetegner utviklingen siden årtusenskiftet, er jo nettopp at befolkningsgruppene i Norge ikke «veves sammen». Å påstå noe slikt er så virkelighetsfjernt at ethvert barn kan se det er galt. Blant personer som liker å tale oppriktig, skaper slike klisjeer bare en klam og pinlig stemning.

For å få denne ligningen til å gå opp, er det nødvendig å forveksle individ- og gruppenivå:

Vi har blitt mindre like hverandre. Heldigvis har vi gjennom disse årene erkjent at hver og en av oss egentlig er litt annerledes. Som befolkning kommer vi nå fra alle verdenshjørner og skal leve sammen på tvers av alder og kjønn, kultur, religion og legning. På tvers av by og bygd, politisk ståsted og ulike sosiale forhold.

Her blandes banaliteter og myter i en eneste saus. Leve sammen på tvers av kjønn? Jo takk, det har vi holdt på med en stund, og det slutter neppe sånn med det aller første. På tvers av kultur og religion? Det er jo nettopp denslags vi knapt gjør.

Noen små tegn til realisme melder seg mot slutten av talen:

For freden er skjør. Tilliten er skjør. Og livet er skjørt. Det blir vi stadig minnet om.

Det er også et lyspunkt i talen at kongen forstår at det kreves hard diskusjon:

Vi må leve med at vi er forskjellige. Vi må tåle ubehagelig kunnskap. Vi må klare å se utover vår egen lille teig. Vi må tørre å innse at vårt verdensbilde kanskje ikke er det eneste rette. Og vi må finne oss i å bli utfordret – ja til og med såret.

Men hvor realistisk er det kongen ser for seg?

Men vi må bare fortsette å søke sammen om de store spørsmålene. Rundt kjøkkenbordene. På lunsjrommene. I skoletimene. I politikken. På internasjonale arenaer. For bare sammen kan vi løse dem.

Har ikke kongen hørt om elever som tilpasser det de sier på skolen for ikke å tråkke på lærernes politiske tær? Om folk som ikke tar opp temaer rundt lunsjbordene av frykt for å bli frosset ut? Og hvordan tror forresten kongen at situasjonen er når det gjelder fellesmåltider i landets husholdninger?

Kongen snakker til et annet samfunn enn det som er der ute. Det holder ikke. Han hengir seg i stedet til idealer:

Et samfunn med frihet til å være forskjellig må bygge på at alle mennesker er like mye verdt. Som et dystert ekko fra krigen vet vi hva som skjer når samfunn bygges på en ideologi om at mennesker har ulik verdi.

Så hva når vi stifter bekjentskap med en religiøs ideologi der kvinner er mindre verdt enn menn, og religionens tilhengere er mer verdt enn andre?

Kongehuset har vært et fast punkt i Norge, men denne tryggheten og kontinuiteten utfordres av omskiftelige tider, og det er nettopp i omskiftelige tider at kongehuset må vise at det representerer noe fastere enn tidsånden. Man ser seg om etter kvaliteter som mot, lederskap og alvor.

Det er ikke lett å finne tegn til noe slikt. Vi lever i tider der landet opptrer godfjottet overfor en omverden som vil utnytte det, og der barnefødslene går ned. Det Norge de fleste av oss har kjent, kjører inn i solnedgangen – med kongen som passasjer.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!