Nytt

Kongens nyttårstale ble organisert rundt tre nye grunnlovsparagrafer, skrevet av Kapellveien barnehage i Oppegård. Disse var: «Vi skal si snille ord», «store barn skal hjelpe små barn», og «alle mennesker skal ta vare på jorda vår».

Det var tydeligvis behov for noen nye bud, da Norges virkelige Grunnlov ikke egnet seg nok til det politisk korrekte budskapet som ble fremført i talen.

Under elaboreringen av budet «Vi skal si snille ord» benyttet Hans Majestet anledningen til å angripe nettmobbing (et kodeord for politisk ukorrekthet i kommentarfeltene), hedre multikulturalisme, distansere Den Islamske Stat fra islam, og sitere khomeinisten Faten Al-Hussaini.

I denne delen av talen ble det blant annet sagt:

I sommer opplevde vi noe historisk da norske muslimer arrangerte en demonstrasjon mot terroristers grusomme handlinger og misbruk av islam. Flere tusen deltok på demonstrasjonen i Oslo – på tvers av religiøs og kulturell tilhørighet, alder og politisk ståsted. «Vi har bevist at vi kan stå sammen som én nasjon», sa 19 år gamle Faten Al-Hussaini i sin appell foran Stortinget. Dette gledet mange av oss, og vi trenger mer av det. Det er en stor styrke å kunne samles som ett folk med noen felles verdier som fundament.

I vår inviterte jeg ledere fra mange forskjellige tros- og livssynssamfunn til en samtale på Slottet – for å høre deres synspunkter på hvordan vi kan leve best mulig sammen i Norge. En av dem minnet oss om: «Bare det at vi kan sitte rundt et bord og snakke sammen, er av stor verdi.»

Er «ett folk» og «én nasjon» virkelig adekvate beskrivelser av det multikulturelle samfunn, som først og fremst oppmuntrer til splittelse?

Hvilke felles verdier som angivelig binder oss sammen, ble beleilig nok ikke nevnt.

Under budet «Store barn skal hjelpe små barn» ble den internasjonalistiske linjen videre advokert. Masseinnvandringen til Norge ble trukket frem med positivt fortegn, og det ble formanende hevdet at vi må ta «vår del av ansvaret»:

Selv om Norge er et lite land i internasjonal målestokk, er vi blant de privilegerte – med ressurser, god økonomi, fred, trygghet og velferdsgoder for våre innbyggere. Det er mange som trenger vår hjelp. Vi kan ikke bistå alle, men vi må ta vår del av ansvaret. Sett i forhold til folketallet vårt, bidrar vi også i stor grad.

Hans Majestet fortsatte ufortrødent i denne retningen:

Men hvem vil vi egentlig være – hver og én av oss, og som nasjon?

Vil vi helst hegne om våre egne goder – og være tilfredse med det?

Vil vi slå oss til ro med at vi lever side om side med mennesker som daglig strever for sin overlevelse?

Vi trenger ikke å miste oss selv, vår sjel og våre goder selv om vi møter andre med varme og raushet. Snarere tvert imot.

Vi må ha medfølelse – både i møte med mennesker fra vårt eget land som sliter, med mennesker som kommer hit i håp om et bedre liv – og med dem som lider andre steder i verden. Mine tanker går i kveld spesielt til alle dem som sørger etter å ha mistet sine kjære i den grusomme skole-massakren i Pakistan.

I 2015 er det 70 år siden 2. verdenskrig sluttet. I oktober hadde jeg sterke møter med folk i Finnmark, som fremdeles husker krigen godt. Lenger er det ikke siden.

I nord er det mange som kan identifisere seg med dagens flyktninger, – som vet hva dét å være på flukt fra sitt hjem handler om. Verdensbildet kan fort snu. Vi kan ikke ta freden for gitt.

Det siste nye budet, «Alle mennesker må ta vare på jorda vår», la herlig opp til et annet postmoderne tema – klimakamp:

Vi kan sammenligne alvoret i miljøsituasjonen med å få beskjed av legen om at man er alvorlig syk, men allikevel lar være å ta den livreddende medisinen.

Her hjemme har vi opplevd ekstremvær og 200 års flom som har ødelagt samfunn og fratatt folk hjemmene sine. På mine reiser i løpet av de siste årene, har jeg selv sett hva som er i ferd med å skje flere steder i verden.

Alt liv på jorda er viktig for kloden. Vi står i fare for å rokke ved en balanse som kan gå tapt for alltid.

Da jeg besøkte yanomami-indianerne i Amazonas, lærte jeg om en måte å leve i pakt med naturen på som er fremmed for de fleste i vår del av verden. Jeg tror vi har mye å lære av dem som lever tett på naturen for å få kunnskap om hvordan vi skal håndtere miljøutfordringene.

Ikke at det er noe galt i å bekjempe klimautfordinger – for all del. Det talende her er at kongen tilpasset hele sitt nyttårsbudskap den politisk korrekte menigheten. Den samme som ønsker å se hans institusjon nedlagt.

I det formål har han tilsynelatende også tatt aktivt side mot konservative krefter i landet – de som tradisjonelt har støttet kongehuset. Mon tro om det er så lurt?

Hvert år gis det odds på ord som kongen kan komme til å nevne i sin nyttårstale. Neste år er oddsen antageligvis lavere på «Allah» enn «Gud», «islam» enn «kristendommen», og «kloden» enn «Norge».

Kongehuset skal ha en samlende funksjon. Men den aller viktigste konfliktlinjen i norsk politikk anno 2014/2015 er internasjonalisme versus nasjonalisme. Kongen har åpenbart valgt sin side der.

Summa summarum minnet hans nyttårstale skremmende mye om Fredrik Reinfeldts «Öppna era hjärtan«-tale. Den baserte seg i hvert fall på de samme ideologiske premissene.

Det hjelper ikke om undertegnede er oppkalt etter Kong Harald Vs far: I 2015 er Norge minst én rojalist fattigere.