Kommentar

Kong Haralds nyttårstale var spesiell. Aldri har kongen gått så langt i å ta åpent politisk standpunkt. Det skjedde under punktet «integrering», der kongen langet ut mot «enkeltmennesker» som forsøker å ødelegge hva pionerer har bygget opp.

Det skal de ikke få lov til, sa kongen.

Hvem var det han mente?

Han sa ikke «enkeltmennesket», da ville alle visst hvem han mente. Han sa flertall. Men han var ikke spesifikk. Spørsmålet ble hengende i luften. Kongen uttrykte seg med en patos som den skriftlige versjonen ikke forteller om.

Enkeltmennesker skal ikke få ødelegge for det store flertallet som ønsker felleskap. Enkeltmennesker skal ikke få begrense andres livsutfoldelse. Enkeltmennesker skal ikke få rive ned det pionérer med stort mot har kjempet frem. Dette står vi fast ved.

Men ut fra hva kongen sa videre kan man slutte seg til hvem han siktet til som «ødeleggere». Da gikk han over til å rose Svein Tindbergs teaterforestilling om de tre monoteistiske relgionene, jødedom, kristendom og islam, som ifølge kongen har felles opphav. Den selvfølgelighet kongen fremførte denne påstanden med røpet at han ikke er klar over hvilket minefelt han tråkket ut i. Det er lov å ha en god hensikt, men en konge kan ikke kun følge sine instinkter. Det er derfor han har rådgivere som skal fortelle ham hvor han befinner seg i landskapet. Noen slike motforestillinger var helt fraværende fra kongens nyttårstale.

Skuespiller Svein Tindberg har dette året hatt suksess med sin forestilling «Abrahams barn». Der tar han utgangspunkt i de tre verdensreligionene kristendom, jødedom og islam – som alle har Abraham som sin «stamfar». Stykket minner oss på at de tre ulike religionene har samme opphav, og bruker mange av de samme fortellingene om det å være menneske. Om tro og tvil, om uvennskap og forsoning, om de lyse og mørke kreftene som lever side om side i oss.

Når to parter står steilt på sitt som det eneste rette, blir det ofte konflikt. Denne skråsikkerheten finner vi hos enkeltmennesker innen alle religioner og kulturer. Men i de samme miljøene finner vi også mennesker med en helt annen livsholdning: De som evner å møte ulikhet med respekt. Det som på overflaten kan se ut som religionskonflikt, tror jeg ofte dypest sett handler om hvilken evne man har til å tolerere forskjeller. Det er den enkeltes oppgave å arbeide med seg selv for å bli et helt og trygt menneske. Klarer vi det, kan vi også gi andre frihet til å være seg.

Kanskje det er noe med virkelighetsforståelsen på Slottet som gjør at man tror dette er den eneste sanne og riktige versjon? Kongens synspunkter minner om svigerdatteren som sa hun valgte å være privatperson da hun dro til India for å ta vare på surrogati-barnet som ansatte i hennes stab hadde bestilt og fått, til tross for at surrogati er forbudt ved norsk lov.

Man velger ikke når man velger å være kongelig. Man er kongelig i alle sammenhenger utenfor den private sfære. Det vet kong Harald. Men sinnelagsetikken har fått naturlovens tyngdekraft også i hans sinn: det kan bare være rett og riktig at man kjemper for det gode og mot det onde. Kongen viste faktisk til Aragorn og Ringenes herre.

Denne referansen viste til rådet til Aragorn om å være det han var ment å være. Dette er både dypt og banalt på en gang. I den banale versjonen blir det en tautologi: en selvreferende tanke. For hvordan skal man vite at man er på rett vei, og realiserer den essensen man var ment å være?

Kongen snakket om ansvaret for å realisere sine evner og sitt potsensial. Han snakket som har var leder for en HR-avdeling i konsernet AS Norge: human resources – how to develop your potential and benefit yourself and the company.

Men samfunnet er ikke et firma, det er et konglomorat av mennesker, og det kongeriket Harald en gang ble konge for er i dag sprengt og splintret i uttallige individuelle og kollektive virkeligheter.

Derav oppstår behovet for en stor fortelling som kan favne denne mangslungne og kompliserte virkeligheten.

Men kongen står ikke bare i fare for – han sier at det er noen som truer denne fortellingen, som hindrer spranget fra pionernes achievments forvandlet og transportert inn i et nytt Vi: og det er de slemme enkeltmenneskene! De skal ikke få ødelegge hva «vi har skapt».

Dette er meget sterke ord til å komme fra et kongehus som egentlig ikke skal mene noe politisk. Her griper kongen rett inn i de mest ømtålelige konflikter i vår tid, både nasjonalt og internasjonalt.

Har virkelig ingen kunnet fortelle ham hvordan dette budskapet vil eller kan bli forstått? At enkeltmennesker kan bety proftens ummah og tilsvarende, men at det lettest lar seg oversette til de høyreorienterte som Norge ifølge utenriksminister Espen Barth Eide har en spesiell plikt til å bekjempe på grunn av 22/7. Kongens ord lar seg lettest forstå i en slik post 22/7-sammenheng.

En slik tolkning blir enda mer plausibel når kongen deretter roser Svein Tindbergs teaterstykke, om religiøs dialog. Det er ingen motsetninger, sier kongen. Det beste i disse religionene vil det samme. Hvis det er noen som ikke vil, så er det enkeltmennesker. Er det virkelig så enkelt? Er det Thomas Hylland Eriksen som har skrevet kongens nyttårstale?

At de tre religionene har felles opphav er en så løs påstand at den kan romme nesten hva som helst. Men hvordan kan tre religioner som spenner over over 1000 år i opprinnelse, for å uttrykke det forsiktig, ha felles opphav? Kristendommen bygger på jødedommen, og islam lånte fra jødedommen, men hadde et sjalu forhold til begge. Det vil være den siste åpenbaringen som ugylddigjør de to andre. Dette må da kongen vite? eller noen i hans nærhet?

Kongen snakker om enkeltmennesker som er farlige. Kristendommens eksesser overfor jøder var ingen vilkårlig eller individuell hendelse. Den bygget på en forståelse av jødene som Kristus-mordere og de som avviste Messias. Dette var en collective endeavour, og det munnet ut i Holocaust, selv om det ikke var en sømløs rekke.

Stilt overfor historiens redsler virker det både lettvint og uryddig å lage slike vakre historier som den synkretistiske forestillingen til Tindberg. Tindberg må gjerne gjøre det, hans stykke kommer som bestilt for arkitektene bak det nye Norge. Men en konge som ønsker å være konge for hele folket, kan ikke gjøre det.

Kong Haakon er berømt for å ha sagt at han også var kommunistenes konge, da Kristian Hornsrud dannet den første arbeiderpartiregjeringen.

Barnebarnet sier at han i hvertfall ikke er de islam-skeptiskes konge. De må bekjempes så de ikke ødelegger hva som er skapt.

Dette er en så håpløs problemstiling at en bare kan fortvile. Forstår kongen hva han sier?

Det han sier er at han ikke er deres konge. De er ikke verdige. De viser ikke respekt. Her er vi over i Harald Eias harselering med «respekt»-ordet, og kongen bruker det uten forbehold.

Nyttårstalen er ment å samle. Den skal være til hele nasjonen. Nå sier kongen i nyttårstalen anno 2013 at det er noen som ikke hører til.

Det er et forsøk på eksorsisme, på djevleutdrivelse. Kongen means well. Han forstår ikke at det er virkelige mennesker han snakker om.