Kommentar

Synkretisme er et ord fra religionsfilosofien: man låner fra andre religioner og lager en hybrid. Romerne var flinke til det. Til å begynne med ved at man inkorporerte underlagte folks religion i det romerske pantheon, der det var god plass. Men voksende østlig innflytelse gjorde at orientalske kulter fikk større innflytelse. Det var det ikke alle romere som likte. Deres tradisjon ble utvannet og erobret innenfra.

Noe lignende synes å skje med den offisielle kristendommen. Første stadium av tilpasning til globalisering var økumenisk, dvs. å komme på talefot med andre kirker, neste var dialog-linjen, overfor islam. Nå skimtes en tredje: som går ut på å finne likheter mellom kristendom, jødedom og islam, for å nå frem til en felles idenitet.

NRKs Søndagsavisen hadde forrige helg besøk av Trond Bakkevig, Svein Tindberg og Jonas Gahr Støre.

Tindberg fortalte om sin forestilling Abrahams barn på Det norske Teatret. Tindbergs drøm er at alle de tre religionene har felles stamfar. Mangel på spørsmål, på tvil gjør at dette blir en ny form for plagsom tro. Tindberg sa Abrham underkastet seg Gud, altså var han muslim. Den type ordspill kan redde regnskapet.

Det lyder vakkert med felles stamfar, men det var en orm i eplet: hybris. Den eller de som sier at de har rett til historien, til Abraham, rett til Jerusalem, og vi forstår ganske raskt hvem det er som lider av en slik hybris. Her viser synkretismen sitt sanne ansikt; for å kunne reverse inn i Paradis må det opereres med et nytt syndefall, det må bringes et offer som kan gjøre det mulig. Det finnes jo et folk som Abraham var stamfar til. Men Tindberg og Bakkevig er enig om at det er toppen av hybris, av overmot, å si at Abraham er deres.

Bare tidslinjen gjør at dette forsøket fremstår som tåpelig og lite levedyktig. Det skiller et par tusen år mellom Abraham dro opp fra Ur i Kaldea til Muhammed gjør sin entre. Derimot er Hagar mor til Ismail som blir stamfar til araberne, ikke muslimene. Det er Muhammed som her poder seg inn på en eldgammel fortelling, og forsøker å annektere den.

Bakkevig hadde med en flik av virkeligheten da han sa at muslimene har et eget forhold til landområde: en gang muslimsk alltid muslimsk. Det får slike konsekvenser at islamister vil gjenerobre Spania (Andalusia) og – mest brennbart – hele Palestina. Men ikke bare det: de anerkjenner heller ikke jødenes historie i sitt eget land, helt ned til benektelse av at det andre templet sto der hvor Tempelhøyden ligger, og at Klagemuren er en del av templet.

Å beskrive denne imperialismen, sjåvinismen og benektelsen av historien er slik at hjernen gjør noen hopp. Norske aviser, bortsett fra Dagen og Norge Idag, omtaler ikke denne revisjonismen.

Men Tindberg var farlig nær denne tankegangen når han snakket om hybris ved å påberope seg historien.

Imøtekommenheten overfor islam skjer altså på jødenes bekostning. Igjen. Noe annet er at disse uttalelsene høres helt latterlige ut i ørene på enhver kultivert, europeer, levantiner som orientaler.

Synkretisme forbindes vanligvis med forfall. Kraften i ens eget er svak og man forsøker desperat å finne kunstig stimulans.