Svein Tindberg er en dyktig skuespiller og har stått på flere scener med monologen «Abrahams barn». En monolog på to og en halv time om jødedom, kristendom og islam. Forestillingen ble første gang spilt høsten 2011 og oppføres stadig. Skuespiller Tindberg og regissør Ketil Bang Hansen hadde håpet på å nå ut til et par tusen – til nå har 80 000 sett «Abrahams barn». Tindberg forstår ikke selv denne suksessen. Og i Adresseavisen 18. januar kommenterer han suksessen slik:

-I utgangspunktet er dette så sært. Det er en forestilling om en mann som snakker om religion i to og en halv time, riktignok med en del humor. Men jeg ser for meg et par som sitter hjemme fredag kveld, ferdig med uka: «Skal vi ta et glass hvitvin nå, eller skal vi gå og høre på en mann som snakker om religion i to og en halv time?» Og så ender de opp med det. Jeg synes det er like pussig hver gang jeg kommer inn på scenen og ser at det er fullt.

Det er nok ikke så pussig som Tindberg tror. Men det er kanskje et slags paradoks at sekulære nordmenn hungrer etter å forstå både religion og religiøse livsanskuelser. Teatersjef ved Trøndelag teater, Kristian Seltun treffer imidlertid spikeren på hodet når han konstaterer at det er et sug i befolkningen etter å forstå hva som foregår i verden.

Det er bare så synd at dette suget besvares med forestillinger som «Abrahams barn». «Abrahams barn» kan godt være både interessant og humoristisk, men ikke noe svar på å forstå verden. Det er snarere et stykke som forvirrer fordi det forsøker å likestille de tre monoteistiske religioner. Å forsøke å viske ut forskjeller og påstå slik Tindberg gjør at det er jo helt likt, er å omgå sannheten. Tindberg drar en av de store løgnene i vår tid; at religioner er like. Mye er likt, men de er ikke like. Mye er likt ganske enkelt fordi kristendommen springer ut fra jødedommen, og fordi Muhammed kopierte deler av begge 600 år etter Jesu tid. Nøkkelen for å forstå verden generelt og den arabiske verden spesielt, ligger blant annet i å forstå hva som dypest sett skiller tankesettet i islam fra det judeokristne.

-Jeg tror de fleste som meg har en følelse av at forskjellene kanskje ikke er så store som vi får inntrykk av gjennom presse og konflikter. Vi fokuserer alltid på konflikter. Jeg har lest de jødiske skriftene, jeg har lest Det nye testamentet og jeg har lest Koranen. Og så får du helt sjokk, det er jo helt likt.

Dersom Tindberg har lest hva han påstår, så vet han at det ikke er helt likt. Og selv om mye er likt, og mye er vakkert, så bør Tindberg fange opp forskjellene. Ellers er det lett å tro at han bevisst overser forskjellene, de fundamentale forskjellene. Man blir også usikker på om Tindberg har kjennskap til abrogasjonsprinsippet i Koranen som nuller ut tidligere åpenbaringer etter hvert som Muhammed fikk nye. Ettersom Koranen ikke er organisert kronologisk, er det umulig å vite uten tilleggslitteratur, hva som faktisk gjelder. Men det bør være et tankekors for Tindberg at innen gruppen salafister; de mest bokstavtro muslimer, finner man uttalt støtte til internasjonale terrororganisasjoner som al-Qaida.

Det later til at Tindberg ikke har fanget opp – hverken i skrifter eller realiteter – hva som faktisk skiller islam fra de andre monoteistiske religionene. Han er derimot svært opptatt av likhetene, selv om det interessante er hva som faktisk skiller. Det er kun med den kunnskapen vi kan forstå hvorfor jihadister – som også er Abrahams barn – handler så forskjellig fra oss selv. Dersom alt var likt, ville ikke islamister verden over drepe og terrorisere mennesker i islams navn og rope «allahu akbar» (gud er størst) mens menneskers lemmer bokstavelig talt flyr i luften.

Det er flere ting i intervjuet med Svein Tindberg som tyder på at han verken har forstått islams kraft og styrke, eller hvorfor islamister handler som de gjør. Når Tindberg blir spurt om det viktigste han har lært svarer han: Det er i alle fall ikke å være så veldig redd. Et slikt svar er bare merkelig i en tid der alle er blitt mer bevisst islams utrivelige sider. Til tross for at Tindberg påpeker at det er forskjeller og at vi dreper hverandre med disse forskjellene, unnlater han å spesifisere forskjellene og påpeke hvem som faktisk dreper, skjønt forestillingen sier noe om israelske soldater som skyter, og at palestinske gutter blir drept. Det er kanskje slike innslag som fikk NRKs Sidsel Wold til å kalle forestillingen: En veldig, veldig bra Midtøsten-sending, (ca 13:20 ut i opptaket).

Tindberg reflekterer heller ikke over hvilke reaksjoner han har fått på stykket her hjemme. Han later ikke til å fundere over det faktum at det muslimske miljøet er udelt positiv til stykket hans. Ei heller hvorfor de som reagerer negativt er kristne. Hva gjelder hatefulle tilbakemeldinger, hadde det vært interessant å vite hvor grensen går mellom kritikk og hat for Svein Tindberg. Men man skal absolutt ikke se bort ifra at kristne kan komme med verbale utfall etter en forestilling som «Abrahams barn».

Hva er det viktigste du har lært?

– Det er i alle fall ikke å være så veldig redd. Jeg føler meg mye tryggere. I møte med andre kulturer og andre religioner, så vet jeg mye mer, og det er en forutsetning. Fra det muslimske miljøet har jeg utelukkende fått positive kommentarer på denne forestillingen. De mest hatefulle tilbakemeldingene har jeg fått fra kristne, men de fleste er veldig positive.

– Det handler om å se hjertet inne i tre religioner, og se likheten i disse religionene. Og jeg og alle som sitter i salen vet om forskjellene, vi dreper hverandre med disse forskjellene, men det er noe med å dele disse oppdagelsene jeg har gjort. At folk kan tenke: Er det virkelig sant, står det virkelig det? Jeg tror folk vil føle seg gladere og litt tryggere etter å ha sett «Abrahams barn»

De forskjellene Tindberg ikke klarte å finne i skriftene, kan han i stedet gjenfinne i den virkelige verden. For mens Tindberg tror han gjør folk gladere ved å påpeke likheter mellom Abrahams barn, tømmes Midtøsten for kristne minoriteter, og jødene utvikler stadig mer avanserte forsvarssystemer for å møte trusselen fra et islamistisk Hamas. Og mens Tindberg i 2013 sto på scenen i Det Norske Teatret, ble 38 arbeidere – deriblant fem nordmenn – drept på et gassanlegg i In Amenas  av islamister – hvis skrifter Tindberg ikke forstår.

 

«Trekker fem fulle hus» Adresseavisen, 18.01.2014 (Papirutgaven)

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.