Innenriks

En av grunnene til at nordmennene blir stadig mer desorienterte og uten åndelige holdepunkter i tilværelsen, er en sviktende evne til å se verden i et historisk lys. De slynges inn i en tilværelse hvor tingene har et bakteppe, men næres likevel med illusjoner om at alt kan forstås slik det fremstår i øyeblikket, hva enten det gjelder omgivelsene eller deres egne liv.

Institusjonen som skulle ha forhindret dette, bidrar i stedet aktivt til forvirringen. En religionsbok for videregående skole har omtrent utelatt jødedommen i teksten, skriver Vårt Land. I motsetning til kristendommen, islam, buddhismen og hinduismen, har den ikke fått sitt eget kapittel.

– Jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at jødedommen, en av de fem verdensreligionene, nesten ikke er nevnt i boken som vi bruker i undervisningen, sier Marte Breivik, lærer i religion og etikk ved Kongsskogen videregående skole i Oslo.

Boken hun sikter til er Tro og tanke, utgitt av Ascheougs forlag for tredjeklasse på videregående­ skole i faget Tro og Etikk. De fire andre verdensreligionene har hvert sitt kapittel i boken. ­Jødedommen nevnes kun i tabeller og sporadisk i teksten, helst i sammenligning med kristendommen og islam.

Med en slik disposisjon nedtones åpenbart den kronologiske dimensjonen av lærestoffet, som ikke er mulig å forstå i annet enn historisk sammenheng. Jødedommen ikke bare oppstår lenge før kristendommen; den er en spirituell – sågar fysiologisk – forutsetning for kristendommen. Den kristne etikk er basert på moralbud som i henhold til tradisjonen er overlevert jødene, og Jesus selv sa at han slett ikke var kommet for å oppheve lovene – om enn han stod for en fleksibel tolkning og tilgivelse av overtredelser.


Bergprekenen, Cosimo Rosselli. Matteus 7, 15: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»

Det er ikke uten grunn at Joseph Ratzinger i noen av bøkene han skrev før han ble pave, omtalte vår sivilisasjon som jødisk-kristen, og konstaterte at Europa som idé ble formet i et motsetningsforhold til islam – en innsikt som ikke er behagelig i en tid hvor islam gjør seg til dels bøllete gjeldende idet jødene forlater vår verdensdel, men like fullt sant.

Dessverre kan ikke skylden bare sies å ligge hos noen villfarne lærebokforfattere. Det ligger politisk-administrative retningslinjer til grunn for det hele. En av forfatterne av det nevnte læreverket, sier dette til avisen:

– Læreplanen legger føringer for innholdet. Tidligere var jødedommen et mål i læreplanen, men det ble tatt ut. Man kan gjerne si dessverre, men kravene er at elevene skal lære om tre religioner: kristendommen, islam og en valgfri religion.

Som religion nummer tre ­mener forfatterne det er viktig å legge vekt på en østlig religion, for å gi bredde i utvalget av religioner.

Bredden som omfatter fjerne strøk av verden, går altså på bekostning av dybden i innsikten i ens egne røtter. En slik innsikt regnes kanskje som litt farligere enn før? Det kan virke sånn idet forfatteren sier at

det legges vekt på å skape toleranse i et pluralistisk samfunn.

Toleranse krever muligens at man ikke kjenner sin egen bakgrunn? Religionsfaget er altså delvis blitt et verktøy for sosial ingeniørkunst, en disiplin hvis skrikende mangel på stående byggverk neppe hører hjemme i en skole som påberoper seg å tilhøre en vitenskapelig opplysningstradisjon. For å skape lydige pluralister er det tilsynelatende best å unngå de litt ukomfortable utslagene av pluraliteten. Det er kanskje ikke så moro å undervise i jødedom i Oslo-skolen lenger?

Det er ikke så godt å si om det er konfliktskyhet, manglende historisk sans eller en kombinasjon av de to som ligger bak. Resultatet er uansett en uegnet introduksjon til virkeligheten. Ved ikke å betrakte seg selv som en del av en lang prosess, blir mennesket å sammenligne med en marsboer som lander på Jorden og betrakter alt som underlige opplevelser eller retter på en meny.

 

Vårt Land