Sakset/Fra hofta

Vårt Land kan melde at skepsisen til religion har økt blant elever i den videregående skolen, og Sturla Stålsett mener det hele er urovekkende. Det er imidlertid mer urovekkende at Vårt Land ikke makter å stille et eneste kritisk spørsmål til sin egen rolle i dagens religionsdebatt eller om det kan være det multikulturelle samfunnets bærende ideologiske idé som kan være årsaken.

Det etiske utgangspunktet for den offentlige religionsdebatten i dagens Norge, og resten av den vestlige verden, er at religioner skal betraktes som et trosfellesskap, et fellesskap der det er forskjeller i uttrykk, men ikke i intensjon. Biskop Erling Pettersens ord om at islam og kristendom har kjærligheten felles, er symptomatisk for denne holdningen. Sturla Stålsett viderefører dette synet når han til Vårt Land sier at:

«det som forener oss må løftes fram, i stedet for det som skiller oss. Det er essensen i et livssynsåpent samfunn.»

Ingrid Rosendorf Joys, representant for Oslo katolske bispedømme i Samarbeidsrådet for tros – og livssynssamfunn (STL), er overrasket over tallene, og sier til Vårt Land at:

«Jeg hadde håpet at det multireligiøse Oslo hadde ført til økt toleranse for religion i det offentlige rom. Det er trist at religiøse ytringer i det offentlige rom skal møtes med skepsis.»

Ketil Botvar , forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning, hevder at undersøkelsen viser at «fordommene mot religion ikke er borte.»

Det er bare litt over en uke siden at Oslo tingrett frifant Ubaydullah Hussain. Hussain har i fem åpne facebookposter hyllet konkrete terrorhandlinger som Bostan Maraton, In Amenas, Woolwich osv. Dette er religiøse ytringer, det er islam i praksis. Sturla Stålsett, sammen med Vårt Land og svært mange andre forkjempere for religiøs relativisme, hevder at kristne må holde frem det som forener islam og kristen tro. Men hva er det som forener? Hva er det som forener Hussain og kristne misjonærer? Det er i det hele tatt vanskelig å se at det er noe som forener islam og kristendom, men når dagens elever blir opplært til at religioner er mer like enn ulike, er det ingen grunn til å bli overrasket over at de utvikler en skepsis til all religiøs aktivitet. Det er nå engang slik at den religiøse aktiviteten vi stort sett hører om og erfarer, er islams forakt for annerledes troende. Det er svært lenge siden norske elever fikk positive fortellinger om for eksempel kristne misjonærer som arbeider som medisinsk personell i u-land.

Kan det være at elevene i den norske skole ikke har holdninger som er basert på fordommer, men at holdningen er basert på det de de faktisk opplever og hører fra våre egne religiøse ledere?

Hvis vi fortsetter med å hevde at alle religioner har kjærligheten som mål, bør det ikke undre oss at den oppvoksende slekt dømmer alle likt, og at skepsis blir resultatet. Vi har lagt opp til det selv.