Begge foto: Heiko Junge / NTB

Det er fellestrekk mellom nyttårstalene til kong Harald den 31. desember og statsminister Jonas Gahr Støre den 1. januar: Ingen av dem ser ut til å ta inn over seg hva slags land de er henholdsvis statsoverhode og regjeringssjef for. Begge lever snarere i et slags ideelt Norge som har få berøringspunkter med virkeligheten.

Kong Harald kunne naturligvis ikke unngå å nevne at det har vært et tungt år for familien, og han lot det bli prolog for en generell betraktning over livets vanskeligheter som fylte mye av talen.

I kjernen av det å være menneske ligger det at ingen av oss er spart for smerte og motgang. Noen rammes hardere enn andre. Men dessverre slipper ingen unna å oppleve vonde ting i livet. Hver og en av oss er nødt til å finne måter å stå i det på, og prøve å komme oss gjennom.

[…]

Livet kan gjøre vondt. Vi mennesker gjør feil. Ting blir ikke som vi har drømt om eller forestilt oss. Men vi prøver å lære av feilene våre. Vi stabler oss på bena – og fortsetter. Denne drivkraften er noe helt spesielt for oss mennesker. Og jeg tror den handler om håpet.

Håpet ble så en rød tråd gjennom resten av talen. Kong Harald ser det i de forskjelligste situasjoner:

Ukrainas President Zelenskyj. De unge samiske Fosen-aksjonistene. Barna fra Blå Kors Barnas stasjon i Kristiansand. Alle er mennesker jeg har møtt de siste årene, som står midt i vanskelige situasjoner, men som ikke gir seg. De skinner av håp og livskraft, selv om de kan være slitne.

Selv der det ser aller mørkest ut, er det en kraft som får mennesker til å gå løs på en ny dag. Til og med i Gaza. I Sudan. I Afghanistan. I Ukraina. I Syria.

Kongen er også håpefull på vårt eget lands vegne:

Noe av det som gir meg håp, er å se hva som kan skje når vi snakker sammen. Når vi rekker ut til en hånd til noen vi er uenige med og som er annerledes enn oss. Det kan være strevsomt. Men et samfunn der vi ikke snakker med andre enn dem som likner på oss selv, blir både fattigere og farligere.

Anledningen benyttes til å tegne et glansbilde av det flerkulturelle Norge som han selv velsignet med talen i Slottsparken i 2016. Nyttårsaften sier kongen:

Et forbilde for oss alle er våre unge veivisere. Her i landet har vi både samiske, jødiske og muslimske veivisere. Unge mennesker som reiser rundt til skoleklasser for å fortelle om hvem de er og hva de står for, om kultur og religion.

Samer, jøder og muslimer blandes sammen som om de var ingredienser med omtrent samme vekt i den fargerike salatbollen som er det falske glansbildet av det nye Norge. At jødene er en knøttliten minoritet der mange planlegger å rømme landet, ikke minst på grunn av muslimer med erobrermentalitet som tar stor plass, ser ikke ut til å streife kongen. Og glem nå kulturen og religionen vi selv kommer fra.

Vet han egentlig hva slags land han er overhode for? Bullshittes han av apparatet rundt seg fra morgen til kveld?

Det handler ikke så mye om hvordan den norske virkeligheten er, men hvordan den bør være:

Kunnskap og samtale er effektiv medisin mot fordommer, og styrker samarbeidet vårt. Vi må møtes, vi må snakke sammen, ikke med mål om å bli enige, men om å forstå og respektere hverandre.

Det er det vi bygger dette landet på.

Ja, med mindre du er «vaksinemotstander», da. Eller «klimafornekter». Eller «islamofob». Eller …

Den norske monarken tror at skurkeklubben FN handler om gjensidig respekt:

Og dette er også fundamentet for den internasjonale ordenen vi er del av, som FN. Samtalen er helt sentral når vi møtes for å diskutere kompliserte saker der det er mange meninger og interesser. Som å beskytte kloden vår mot de dramatiske klimaendringene. Og om å finne veier til fred.

Samtale er altså sentralt når man diskuterer. Skulle du ha sett?

Han mener kanskje ærlig og respektfull samtale? Som om det fantes fnugg av slikt når et Kina som har ambisjoner om å detronisere USA som verdens ledende supermakt, later som om det er opptatt av «klimamål» når Vesten ødelegger seg selv med slike?

Kongen har ellers en spesiell historisk forståelse av andre verdenskrig i Norge idet han titter utover Karl Johans gate fra slottsvinduet:

Da marsjerte en fremmed makts soldater nedover den samme gaten en tidlig morgen. De tok fra oss friheten. Skapte frykt og splittelse. Etter fem lange år var marerittet endelig over.

Krig er bare forferdelig.

Er det egentlig rett å si at krigen splittet Norge? Nesten alle nordmenn var imot tyskerne, kun et knøttlite mindretall sympatiserte med okkupasjonsmakten. Det er sannsynligvis riktigere å si at krigen skapte større samhold i Norge.

Forferdelig, jo da. Men med færre enn 15.000 falne på land og til sjøs kom Norge relativt heldig fra krigen sammenlignet med mange andre land. Polen mistet en femtedel av sin befolkning.

Men det er fugl Føniks opp av asken som er kongens metafor over etterkrigstidens Norge:

Det ligger også et stort håp i denne delen av vår historie. For mye av det vi har skapt sammen over tid, er bygget nettopp av håp, på ruiner av noe som en gang ble ødelagt. Ut av krig og fiendskap vokste det frem en vilje til forsoning og samarbeid som vi har bygget videre på i disse 80 årene.

Om vi ser bort fra nedbrenningen av Finnmark, la egentlig ikke krigen Norge i ruiner. Og på hvilken måte vokste det forsoning ut av fiendskap? Var det massivt med omfavnelser mellom nordmenn og tyskere i Finnmark i årene etter 1945? Hva angikk relasjonene nordmenn imellom, var det vel snarere slik at nazister ble utstøtt fra familier.

På disse presmissene fantaserer kongen om dagens Norge:

De demokratiske verdiene våre er vårt viktigste vern når vi blir satt på prøve som folk og nasjon.

Hvilke prøvelser er det han har i tankene? Fremmedinvasjonen er det jo ikke, all den tid nordmenn i hans optikk også har innvandret fra Somalia og Afghanistan.

Hvilke demokratiske verdier tenker han på i landet hvor Grunnlovens første paragraf ikke lenger er verdt papiret den er skrevet på? Eller hvor mange er redde for å si sin oppriktige mening?

Man skulle kanskje tro at mannen som har det øverste ansvaret for å styre Norge, ville være mer realitetsorientert enn monarken, som for det meste har en seremoniell rolle.

Men nei da. I sin nyttårstale trekker Støre en linje fra norske Amerika-farere på 1800-tallet til dagens flerkulturelle Norge:

En sommerdag for snart 200 år siden gikk et femtitalls nordmenn – de fleste av dem var unge – om bord i en liten seilskute ved havna i Stavanger. Foran dem ventet en tre måneders farefull ferd over Atlanterhavet, like til New York. – Tenk den beslutningen de tok og følelsene de må ha hatt.

Dette var de første norske utvandrerne. I løpet av tre generasjoner dro 800.000 nordmenn fra bygder og byer – på leting etter jord, jobb og et bedre liv i Nord-Amerika.

Underveis over havet, om bord i seilskuta, ble en liten jente født – hun fikk navnet Margaret.

Amerika var mulighetenes land på den tiden. Og i dag er det Norge!

Mamma Martha og pappa Lars visste ikke hva lille Margaret hadde i vente. Og vi vet heller ikke hva årets nyttårsbarn har foran seg i livet. Men i motsetning til Martha og Lars, så vet vi at mulighetene – de ligger her, i landet vårt.

Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.

Hvem i all verden kan tro på en sånn utopi?

Enkelte drypp av realisme følger:

Noen vokser opp i hjem med vold, manglende trygghet og omsorg, og den omsorgen de voksne skulle ha gitt dem. Andre sliter i møte med seg selv, med skolen, og en mer utrygg verden.

Jeg leser om og møter mange unge som opplever et press – om både å se finest ut, være flinkest på skolen, trene hardest og ha flest venner.

Men statsministeren vender raskt tilbake til hvordan ting bør være:

De fleste kan ikke lykkes med alt, men alle skal kunne lykkes i noe. Og alle har rett til å lykkes på skolen – også dere med nedsatt funksjonsevne.

På skolen skal vi utdannes som folk, og vi dannes som nasjon. Det skal være et sted som både skaper rom for alle barn og unge og samtidig klarer å ha et blikk for hver og en, den enkelte.

Store ord og fett flesk, som man sa før i tiden. Kan den som drar kjensel på beskrivelsen, rekke opp hånden?

Støre berøres av krig ute i verden, og empatien fra statsministeren som anerkjente Palestina som stat, går til Gaza:

Det som opprører meg aller mest, er når barn og unge rammes, og det gjør de nå. «Man trenger bare å tenke på ett barn man selv kjenner, for å skjønne at hvert av dem var umistelige», skriver Marte Heian-Engdal, forfatteren av boken «Et Gaza-liv».

Hun er kona til hoffsjefen på Slottet som formidlet beskjeden fra UD om ikke å kondolere Israel etter 7. oktober. Det er således en antisemittisk regjering i et land med et antisemittisk hoff som skal løse denne rebusen her:

Krigene i Midtøsten engasjerer mange i Norge, spesielt dere som har familie, venner og kolleger i regionen. Men vi må ikke ta disse harde frontene hjem til oss.

Må ikke, du liksom. Dette er nå den reelle situasjonen. Huntingtons sivilisasjonssammenstøt pågår også i vårt eget land, som naturligvis ikke forblir uforandret når verden flytter inn. Fordi eliten har gitt bort Norge, er det også de andres land nå.

I likhet med kongen skisserer statsministeren en falsk ekvivalens mellom jøder og muslimer:

Det skal være trygt for en ung jøde på skolen eller en ung muslim på vei til trening.

For begge er liksom like utsatte. Men jødene rømmer altså Norge, mens muslimene invaderer det. Kunne vi andre få være trygge mot muslimer også?

Den harde virkeligheten forblir usynlig i røyken fra Støres hasjpipe. Her er det illusjonene som gjelder:

Alle skal kunne si hva de mener, og alle skal kunne bære et kors, en davidsstjerne, en hijab, en samisk kofte eller et pridesymbol.

Dette handler om noe veldig viktig; å ta vare på de verdiene som har gjort landet vårt unikt, også etter at det norske vi-et har blitt større – med innflyttere, nye kulturer og flere religioner. For som forfatteren Frode Grytten skriver så godt: «Et vi er så mye mer enn et jeg».

Homoer og muslimer lever i harmoni i Støres abstrakte paradis. Men nåde dem som måtte ha noe å innvende til homoekteskap eller islam. De er ikke en del av det nye Norge.

Både kongen og statsministeren fremstår som totalt ute av synk med virkeligheten på bakken. Hvem er det egentlig som skriver talene deres? ChatGPT?

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.