Kommentar

Jeg liker kongedømmet. Et system som har fungert i 1000 år må ha noe for seg, og nå som konger og dronninger er upolitiske og maktesløse fungerer de som et samlende symbol – i motsetning til politiske presidenter med en agenda. Jeg synes imidlertid litt synd på dagens kongelige som er programforpliktet til å følge strømmen av nymoralistisk godhets-visvas fra venstresiden, for det gjør jo nyttårstaler forutsigelige, milde og snille som et stykke Lano. Hva med å bryte frustrasjonen og vise litt tenner? Når man går på direkten med både stillingsvern, kjendisstatus og mediamakt kan jo ingen stoppe noen pauli ord å slippe løs. Her er forslag til en annerledes nyttårstale, som garantert vil bli satt pris på og bli husket for ettertiden. Med ønske om et riktig godt nyttår til både lesere, Kong Salomo og Jørgen hattemaker. 

Kjære Landsmenn

Gjennom de siste 50 år har Norge vært en lottovinner på vår klode. Norge har fått alle godene og nesten ingen av problemene resten av verden sliter med, og dette har bidratt til å skape et land med utrolig rikdom, en stor raushet, solid stabilitet, og en trygghet for fred og frihet som er nesten uten sidestykke i verdenshistorien.

Her i vår lille bakevje er vi hverken truet av jordskjelv, tornadoer, tropiske orkaner eller vulkaner. Og selv om bergenserne synes det har regnet vel mye i 2017, så de tar det med stoisk ro og store paraplyer som alltid. Vi lever også i en fredelig plett langt mot nord, uten store konflikter i nærheten av oss, eller fraksjonisme og seperatisbevegelser som undergraver det gode samfunnet som våre forfedre har bygget opp.

Enorme naturressurser som olje, gass, kull, fossekraft, fisk og tømmer har gitt oss en rikdom som har blitt så stor, at det nesten er vanskelig å vite hva vi skal gjøre med alle pengene. Denne rikdommen har sikret oss gjennom mange tiår, men også forandret oss. Man skal ikke være særlig gammel for å huske Norge som et langt fattigere samfunn, men nå er Norge et søkkrikt oljesamfunn i sterk og rask forandring. Det gjør at vi også føler problemene som rask forandring og rask rikdom alltid fører med seg.

Den tryggheten og rikdommen unge mennesker nesten tar for gitt nå, er bygget opp gjennom klok og forsiktig forvaltning, og norske verdier som nøysomhet, forsiktighet, fellesskap, ansvarlighet og gjensidig solidaritet. Jeg hører mange snakke om at verden forandrer seg, og vi bør forandre oss med den. Men alle som har levd et langt liv vet at når ting går fort, er det lurt å ta en pust i bakken og tenke litt gjennom hvem man er, hvor man er, og ikke minst hvor man skal. Hvor er Norge på vei? Hva er målet? Hva er planen for å lykkes? Hvorfor er det bedre enn det vi hadde? Og hvor har dette nye lykkes?

Man må ikke bare spørre hva man skal forandre. Man må spørre seg to ganger hva man bør bevare, så man ikke mister seg selv på veien – og det er like viktig enten man styrer sitt eget liv, eller et helt land. Hadde forandringslysten siste 50 år vært større enn nøysomheten og forsiktigheten vi er så kjent for, er det ikke sikkert at Norge ville vært så rikt og fredelig som det er i dag, derfor ønsker jeg å si noen ord om disse viktige norske verdiene i 2018:

Blant oss nordmenn har det eksistert en gammel samfunnskontrakt som ble tydeliggjort på 50-tallet, og som på mange måter har definert suksessen til det lille sårbare landet vårt: Gjør din plikt og krev din rett. Selv om man ikke liker politiske kontroverser, kan vi alle lese tall: Utgiftene til våre felles rettigheter skyter i været, mens inntektene fra de som gjør sin plikt blir mindre og mindre. Sånn kan det ikke fortsette hvis vi fortsatt vil være et velferdssamfunn. Jeg tror ikke Norge har vært tydelig nok på denne samfunnskontrakten, så jeg vil driste meg å utdype den:

Alle voksne folk som bor i Norge bør yte hva de kan til Norge. Man kan ikke forvente å få, uten å gi tilbake. Når man får rettigheter som likestilling, frihet, ytringsfrihet og økonomisk sikkerhetsnett, må man også forsvare disse rettighetene. Alle som vil være nordmenn må følge norske lover. Alle som vil være en del av det rause, norske «vi», må også følge og støtte det norske «vi», og ikke motarbeide det. Man kan heller ikke insistere på å være utlending i tanke, tro, ord, gjerning, klesdrakt og tilhørighet, og samtidig kreve at man oppfattes som norsk. I Norge er man fri til å være hvem man vil – men da må man også ta konsekvensene av sine valg. Samfunnskontrakten man inngår med Norge, innebærer at man må ta et valg: Være utlending, eller være norsk. Begge deler er hjertelig velkomment i vårt frie land, men alle må ta ansvar for sine valg.

Dette landet har så mange gode mennesker som vil andre vel. Vi er et rikt land som har plikt til å bidra. Vi er et demokratisk og liberalt land som legger stor vekt på samarbeid og utvikling. Men vi er også et veldig lite land. Vi kan ikke ta ansvaret for all verdens urettferdighet, fattigdom og urett. Det er grenser for hva vi kan påta oss, og det finnes store og rike land i verden som kan gjøre mye mer. Vår lille størrelse gjør oss også sårbare, med et sårbart språk bestående av tusenvis av dialekter, og med en sårbar kultur som forsvinner hvis vi ikke er stolt av den og beskytter den i møtet med den store verden. Norge har ingenting å skamme seg over hverken politisk eller historisk, men vi har veldig mye å miste i møte med globalisering og digitalisering som gjør verden mer og mer sammenvevd, men også stadig mer homogen.

«Alt for Norge» er også en samfunnskontrakt: Den innebærer å ivareta Norges verdier, norsk kultur, norsk språk, norske interesser og Norges fremtid overfor en verden som blir stadig mer sammenvevd, og i 2018 bør vi kanskje fokusere mer på nettopp dette. Vi kan ikke bytte ut kultur, holdninger, folk og samfunn med impulser og folk fra hele verden, og samtidig tro vi kan bevare kultur, holdninger, folk og samfunn. Det er å be om både pose og sekk. Vi må velge hva vi skal være i fremtiden: Det unike og suverene Norge, eller bare en provins av Europa som blir mer og mer lik alt annet der ute i verden. Det valget må alle være seg bevisst. Det går ikke an å gjøre begge deler.

Jeg ser også med uro på den dype splittelsen som har oppstått i Norge over emner som innvandring, religion og klimapolitikk. Politisk uenighet er vil vant til. Det takler vi bra, og så løser det seg alltid til slutt. Men nå er det annerledes: Nå turer man frem, uansett hvor splittende det måtte være. I et demokrati kan ikke en side overkjøre den andre på denne måten. Har man halvparten av stemmene, kan man ikke gjennomføre samfunnseksperimenter uten å ta hensyn. Da må man kompromisse, så politikken gjenspeiler hva hele folket faktisk vil.

Samtidig er det noe vi aldri skal kompromisse på: Norge er et land for ytringsfrihet, og den er absolutt, og slik skal det forbli. Vi vil ikke ha en utvikling hvor meninger blir forbudt eller religionkritikk blir ulovlig. Vi skal ikke ha en fremtid hvor moralisme erstatter åpen debatt, og etikk erstatter politikk. Og vi skal ikke ha et samfunn hvor fremmede religiøse lover blir innført parallelt med våre lover. Et sted må grensen gå.

Jeg har de beste håp for at 2018 skal bli et vendepunkt for Norge, hvor vi går mot mer stolthet, og samhold, gjennom en forsterket samfunnskontrakt for vårt unike land, slik de fleste andre land har for sine borgere og sin fremtid. Vi må velge vår vei og vårt mål basert på våre røtter, våre hjerter og vår kultur, derfor trenger vi flere røster som står opp for Norge og Norges interesser, slik alle andre land har sine politikere som setter sitt eget land og folk først. Hvis vi ikke passer på det vi har, så risikerer vi å miste det. Det er ikke en arv vi kan overlate til våre barn, og si «værsågod, nå får dere ordne opp og betale regningen». Vi må være stoltere, stautere og mer voksne enn det.

For meg er det bare å mane til edruelighet, forsiktighet og dialog. Det fremstår som åpenbart at når motstanden mot globalisme, innvandring og klimapolitikk blir så betent, så dyp, og så omfattende, så er ikke svaret å ture frem med stadig mer globalisme, innvandring og klimapolitikk, mens man hetser eller hater meningsmotstandere. Slikt er ikke i norsk politisk tradisjon. Det rette svaret på denne kløften er heller å bremse globalismen, innvandringen og klimapolitikken, og komme hverandre i møte, så ikke splittelsen blir så dyp at den river hele landet i stykker. Nå må vi alle trekke pusten, og telle til ti. Det finnes noen signaler der ute fra Frankrike, Tyskland, England og Sverige som bør studeres, vurderes og diskuteres i større grad før vi går videre. Forsiktighet, nøysomhet og klokskap innebærer også å lære av andres feil.

Det er nemlig mye å lære av å observere. Vi må studere hvordan utviklingen er i andre europeiske land, og spørre oss om vi vil det samme for Norge. Er vi sikre på at dette er riktig kurs? Er dette fremtiden vi alle ønsker oss? Er dette noe vi kan overlate til de kommende generasjoner med stolthet? Vi ikke ture frem på samme kurs som alle andre i Europa. Vi er ikke en nasjon av lemen. Norge er fritt, selvstendig og suverent og ingenting. Vi har et land, et folk, en kultur og en felles fremtid å ta vare på.  Det håper jeg alle setter mer fokus på i 2018 – for lille Norge trenger ikke være best, størst og først i alt. Det lille Norge trenger er å være lurest i alt. Og med det ønsker jeg alle et riktig godt nyttår.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!