Som alltid: Norges (og Vest-Europas) betydelige innvandrings- og integreringsrelaterte problemer bobler opp til overflaten; noen tar til orde for en strengere innvandringspolitikk – og inn kommer de innvandringsliberale bevæpnet med åndenød, mageknip og sitt private følelsesliv.

Bare for å illustrere hva vi snakker om her: På grunn av innvandring har vi hatt og har en årlig tilvekst på en mellomstor by i året.

I rekordårene 2011 og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47.000 innbyggere x 2).
I 2013 et helt nytt Bodø (40.000).
I 2014 et helt nytt Tønsberg (38.000).
I 2015 et helt nytt Haugesund (31.600).
I 2016 et helt nytt Kongsberg (26.000).
I 2017 et helt nytt Lillehammer (21.300).
I 2018 et helt nytt Jessheim (18.000).

Norge har med andre ord ikke, og har praktisk talt aldri hatt, en «streng innvandrings-/asylpolitikk», vi har tvert imot hatt en av Europas mest liberale; på flere tidspunkt har vi faktisk hatt den aller mest liberale ift. folketall.

De innvandringsliberale argumenterer med at innvandring fører til et kulturelt mangfold som bare er en styrke og som enhver demokratisk rettsstat kan romme en uendelighet av. De freser sint om «kulturkrigere» i håndhilse- og lignende debatter, og det er jo ikke rart, for selv har de et så overfladisk forhold til kultur at de knapt aner hva det er. Som en av dem så kjekt skriver, er det ikke «hilsningspraksis, skikker og vaner som holder oss sammen, men enighet om de institusjoner og prosedyrer som håndterer konflikter og løser problemer». Han legger til at i våre typer samfunn «er det mange rettigheter som gjør det mulig å leve forskjellige liv i fred og fordragelighet».

Ja visst, så hvor tror da kulturignoranter som dette at enigheten og oppslutningen om de institusjonene og prosedyrene han mener er selve samfunnslimet, kom fra? Og alle de mange rettighetene? Dalte alt sammen bare ned fra det blå en dag? Og hvem og hva tror han opprettholder det hele – og hvem skal gjøre det når konflikten mellom gruppers motstridende kultur, tradisjoner og verdier blir så stor at den mellommenneskelige tilliten og fellesskapsfølelsen hele samfunnsinnretningen vår hviler på, taper terreng?

Det får du aldri svar på, for innvandringsliberalerne har ikke den fjerneste idé. Alt de kjenner til, er overfladiske kulturtrekk, og derfor forstår de ikke kulturens betydning. Og derfor forveksler de alltid årsak og virkning.

Kultur er kort fortalt alle de udefinerbare tingene du aldri tenker over i hverdagen: språk, koder, kontekst, humor, felles historiske og folkelige referanser, ting som kort og godt er så internaliserte at du ikke en gang tar notis av dem. Likevel er du umiddelbart en del av det, du kjenner det øyeblikkelig igjen og forstår det fullt ut, selv om du ikke nødvendigvis er begeistret for det. Du vet bare instinktivt hva du har med å gjøre fordi det nettopp er din og ditt hjemsteds kultur, som du er 100 prosent sosialisert inn i. Derfor er det da heller ingen som har noe usnakket med pakistansk matkultur, indiske dansetradisjoner eller egyptisk litteratur. Disse overfladiske kulturtrekkene er rett og slett ikke problematiske for våre samfunn og lar seg fint smelte inn i det høyt besungne mangfoldet innvandringsliberale kulturrelativister påstår at de lengter slik etter. Når f.eks. nordmenn svarer i spørreundersøkelser at de ser på «norsk kultur som overlegen andre», sikter de selvfølgelig ikke til norske mattradisjoner, helgefyll eller dans på låven.

Det er den dype kulturen det handler om, og her er Norge i verdenstoppen – med rette. For det er ikke enkeltfenomener eller gjenstander i seg selv som er kultur; kultur er derimot avgjørende for hva et land gjør ut av dem. To identiske fenomener som treffer to ulike kulturer, kommer ikke ut som identiske i den andre enden. Den ene kulturen vil ha behandlet fenomenet og gjort det til sitt på sin måte; den andre på sin.

Hvis den i det hele tatt tar til seg ting fra utlandet, da. Det er nemlig ikke alle kulturer som gjør dét heller. Norges og Europas kulturer har imidlertid aldri vært blant dem.

Mange av våre kulturignoranter peker på rikdom som en hovedfaktor – og det er de mer jordede; andre peker på den som eneste faktor – som gjør det norske samfunnet bedre enn de fleste andre land på kloden. Som vanlig tar de feil her også. Norges materielle rikdom demonstrerer tvert imot at det faktisk foreligger en spesifikk kultur, for hva har vi gjort med denne rikdommen? Ja da, vi fant olje, og det kan man si var et slags lykketreff. Og hva gjorde vi med pengene? Vi bygget en av verdens største og mest sjenerøse velferdsstater, vi bygget ut skoler, helsetjenester og infrastruktur til det felles beste. Norge har brukt og bruker ufattelige summer på flyktninger og asylsøkere og integreringen av disse. Vi har gitt og gir like ufattelige summer i bistand til andre land. Det siste med vekslende hell, men viljen har vært og er stadig til stede.

Norge har med andre ord masse penger på bok, og likevel aksepterer vi som folk et nokså høyt skattetrykk for en omfattende fordelingspolitikk for at fellesskapet skal ha de best mulige forutsetninger.

Og det har seg faktisk slik at det finnes en rekke andre land som har hatt samme lykketreff som Norge: også de har funnet oljefelter på eget territorium, eller de er rike på andre naturressurser. Hva har de gjort med pengene? Vel, de ledende kleptokratene og resten av klanen deres har milliarder på bok i Sveits og privatfly i assorterte farger, mens landets øvrige eliter velter seg i penger og drar på shopping i Paris, mens folket stadig er analfabeter og har dårlig tilgang på helsetjenester, og til tider sulter de. Korrupsjon og nepotisme er ekstremt utbredt. Vold hører til dagens orden, fengsling og tortur av politiske fanger er ikke uvanlig, og noen av disse landene henretter fremdeles folk offentlig på torget.

Hva kommer dette av, mon tro? Tilfeldigheter eller en «styrelse fra oven»? Er det jordsmonnet? Det finnes bare én forklaring: It’s the culture, stupid!

Kultur er nemlig grunnleggende for sosialiseringen av et folk. Kristendommen dempet og forsøkte å utrydde vikingtidens klanmentalitet, hvilket etter hvert gjorde det mulig å bygge en nasjonalstat. Nasjonalstaten som oppsto av kultur, er grunnen til at vi har brukt store deler av rikdommen vår til å bygge en velferdsstat til beste for alle. En fisker i Oslo føler solidaritet nok til å betale skatt for at en fremmed akademiker som insisterte på å studere statsvitenskap, også på skattebetalernes regning, i hjemkommunen i Finnmark og ikke får jobb, skal ha noe å leve av. Vi stoler ganske enkelt på – ikke alltid med rette, men dog – at myndighetene bruker våre penger til vårt felles beste. For å få til slikt, må du i utgangspunktet ha en tillitskultur. Tillit er nemlig ikke noe vi blir født med, den finnes ikke i jordsmonnet vårt; vi blir sosialisert inn i den. Vi blir heller ikke født som demokrater som løser problemer og interessekonflikter ved fredelig, om enn hissig, ordskifte – ikke vold. Også dette blir vi sosialisert til. Denne sosialiseringen skyldes utelukkende kultur; selv ikke nordmenn blir født som altruister, selv om det ofte kan høres slik ut på virkelighetsfjerne liberalister og kulturrelativister.

Prøv det samme i klansamfunn som Somalia og Afghanistan og se hvordan det funker. Si til en somalisk klanleder at hans klan bør gi fra seg litt av eget overskudd til en fremmed klan i en annen del av landet som sulter, og han vil antagelig le så vi hører det helt hit. Så vet vi da også at det er tilnærmet umulig å bygge skoler og sykehus som er felles for alle i land med klankultur, for så snart bevoktningen er borte, forsvinner alt som ikke er skrudd fast og/eller umulig å få med seg. Ingen klaner står fredelig og ser på at rivaliserende klaners barn får skolegang, selv ikke når det også gagner deres egne. Dette er også kultur, og det later ikke til at noen av disse landene har tenkt å endre den med det første.

Norge har en over tusen år gammel kultur, og selvfølgelig er den ikke statisk, den er i konstant, men langsom forandring, i likhet med alle andre kulturer. Alt som treffer oss fra utlandet, går igjennom en prosess i den malen som allerede foreligger. Det vi liker og som kan tilpasses vår foretrukne samfunnsinnretning, våre holdninger til rett og galt, utviklet gjennom tusen år, blir beholdt. Det vi oppfatter som dårlig, blir enten forkastet eller radikalt endret. Sånn har det vært og sånn vil det mest sannsynlig forbli i overskuelig fremtid. Intet menneske, intet land, ingen folkegruppe og ingen kultur er et ubeskrevet blad. Alt blir tolket og behandlet gjennom øynene som ser.

Den kulturen som er dyrket frem på godt og vondt i Norge de siste to tusen år, er og forblir grunnlaget – og forutsetningen – for det samfunnet og alle de medfølgende godene, institusjonene og rettighetene vi har i dag. Det var ikke politikk og internasjonale fora som FN og EU som skapte vår samfunnsform; det er omvendt. Den rettighetsbaserte velferdsstaten skapte ikke den mellommenneskelige tilliten i Norge; igjen er det omvendt. Den felles kulturen – som ikke betyr fullstendig enighet om alt, slik kulturignoranter ofte påstår, i mangel av bedre argumenter – er fundamentet.

Det igjen betyr at landet må domineres av den befolkningsgruppen (hvilket fint kan inkludere innvandrere) som identifiserer seg med dette fundamentet, da det er det eneste som opprettholder den tilliten, den fellesskapsfølelsen og den påfølgende frivillige oppslutningen om institusjoner, prosedyrer og rettigheter som hele vår samfunnsordning er avhengig av.

Innvandringsliberale kulturrelativister som deltar i det offentlige ordskiftet, bør avkreves svar på hvem de mener skal opprettholde vår samfunnsform når de innbyrdes verdikonfliktene blir større og majoritetskulturen mister sin nødvendige dominans, hvordan det eventuelt skal gjøres og hvilken samfunnsordning de ser for seg når den som majoritetskulturen har frembrakt, svinner hen.

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

 

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.