Sakset/Fra hofta

Jeg hørte kongens nyttårstale. Jeg tar meg i å undres over hva han mener med varme og raushet. Kongen mener at vi trenger ikke å miste oss selv, selv om vi møter fremmede med varme og raushet:

Vi trenger ikke å miste oss selv, vår sjel og våre goder selv om vi møter andre med varme og raushet. Snarere tvert imot.

Vi må ha medfølelse – både i møte med mennesker fra vårt eget land som sliter, med mennesker som kommer hit i håp om et bedre liv – og med dem som lider andre steder i verden.

Jeg bodde 40 år i Groruddalen. Vokste opp med fremmede kulturer. Lærte på skolen hvor berikende det var. Alle var ikke helt overbevist, selv om vi hadde gode venner med fremmedkulturell bakgrunn. Sakte men sikkert ble jeg selv voksen. Berikelsen betød store utfordringer i møtet med fremmede. Både språklig og kulturelt var det ofte en krasj.

Da jeg selv var blitt far, kunne jeg slå fast at de fremmede kulturene var i majoritet blant barna i mitt nabolag. Ved skolestart var mitt barn det eneste norske som skulle begynne i første klasse ved den lokale skolen. Bokstavelig talt var hele mitt nabolag overgitt til fremmede kulturer.

Er det nok varme og raushet, det å gi bort sin barndoms dal?

Nå bor jeg i en småby. Historien gjentar seg. Det skal fortsatt være berikende med fremmede kulturer. Vi må være varme og rause. 10 prosent av barna i småbyen er allerede minoritetsspråklige, og det preger områdene de bor i.

Norske foreldre snakker også her om å at barna bør unngå å havne i spesielle klasser. Hvis dette ikke er mulig, søker de seg vekk – også her snakkes det om å flytte på grunn av et høyt innslag av fremmede kulturer. En white-flight i miniatyr.

Det å leve med andre kulturer kan være komplisert og utfordrende. Man kan fort miste mye av seg selv ved å måtte tilpasse seg de fremmede – og det er jo forventet at vi gjør akkurat dét.

I nord er det mange som kan identifisere seg med dagens flyktninger – som vet hva det å være på flukt fra sitt hjem handler om. Verdensbildet kan fort snu. Vi kan ikke ta freden for gitt.

Det multikulturelle samfunnet bygger åpenbart på spenninger og motsetninger. Freden kan definitivt ikke tas for gitt.

Fremmede kulturer er ålreit, det, men det er snakk om antall. Uten å gi slipp på oss selv er det en grense for hvor mange vi kan slippe inn i vårt samfunn.

Kongen har kanskje et par ledige rom for noen fremmedkulturelle minoritetsspråklige på flukt?