Ensomheten rammet «Karl» før koronakrisen. For mange gamle er følelsen av å være overflødige en konstant tilstand. De føler seg til overs. Foto: Julie Dahle

Han har levd et langt arbeidsliv som fabrikkarbeider. Han var gift og hadde barn, men da han ble pensjonist ønsket kona skilsmisse. Det fikk hun. Hun fikk huset. Han fikk hybel, et alkoholproblem og ensomhet. Koronakrisen bekrefter hans overflødighet.

Jeg skulle intervjue en pensjonert fabrikkarbeider, «Karl», om hvordan det er å være gammel og alene under koronakrisen. Han ønsker ikke å stå fram med navn og bilde, men redaksjonen kjenner identiteten hans. Det ble en samtale som handlet mer om å være gammel mann i Norge i dag, enn den handlet om frykt for korona.

Et av de største tabuene i vår tid er ensomhet. Ikke minst blant de gamle er det et omfattende problem, et problem som er såpass ubehagelig at vi unngår å snakke om det, også. Det sitter mange slike gamle menn i landet vårt. For noen er ikke isolasjon noe nytt – de er alene hele tiden. Noen er veldig redde, andre ikke. Men en følelse av å være til overs kan ramme brutalt.

Det luktet rart i oppgangen – litt stramt av en dyne som hang til lufting over trappegelenderet. Han åpnet barbeint. «Vil du ha kaffe?» strålte han. «Ja takk» svarte jeg. Vi snakket om hvordan det var å være gammel nå, når alt har vært stengt og alle skal isolere seg. Han ryddet vekk tomgods, fant fram en pakke kjeks.

– Jeg er ikke redd for viruset. Noen ganger har jeg tenkt at hvis jeg fikk det, så hadde jeg ikke tålt det. Jeg er jo ikke så sunn fra før. Også har jeg tenkt at hvis jeg døde av det, ville det på en måte vært en litt fin måte å gå på. Det ville i hvert fall blitt helt usynlig at ingen ville kommet på dødsleiet. Det er jo ikke lov å komme på dødsleiet til koronasyke. Hadde jeg dødd av noe annet ville kanskje ingen kommet likevel. Jeg synes det er verre å tenke på.

Hendene hans er store og ser fremdeles sterke ut. På høyre hånd mangler ytterste ledd av både langfinger og ringfinger.

– En arbeidsulykke i 83. Fingrene kom i klem og kunne ikke reddes. De måtte bare amputere dem. Men det gikk fint, jeg kom tilbake på jobb igjen. Jeg likte å jobbe. Løfte tungt og kjøre truck. Også likte jeg å komme hjem, da var det middag klar hver dag. Jeg gledet meg til å bli pensjonist også. Da skulle vi reise, var planen. Men så ble det ikke sånn.

– Hvordan ble det sånn at du ble alene i stedet?

– Jeg vet ikke helt. Jeg har kanskje ikke vært så flink til å følge med på hva som skjedde hjemme. Jeg trodde alt var greit og at vi hadde det bra, men kona hadde det ikke sånn. Hun begynte å snakke om det rett før jeg skulle gå av med pensjon. At hun hadde ofret seg i alle år, og at hun ville ha frihet nå som barna var flyttet. Hun ville reise. Men så ville hun ikke reise med meg, sånn som jeg trodde.

Han fortalte det med et skjevt smil. Det var ikke tegn til bitterhet i stemmen, mer en undring.

– Hadde du ikke skjønt at hun ikke var fornøyd?

– Nei, jeg hadde ikke det. Jeg gjorde jo som jeg alltid hadde gjort. Var tidlig oppe og på jobb, mens hun var hjemme og stelte huset. Jeg visste ikke at hun tenkte at hun ofret seg. Det var jo rart, for jeg tenkte helt motsatt. At det var jeg som ofret meg for at hun skulle få være hjemme med barna og sånn. Det var jo det hun ville. Ha barn og være hjemme med barna. Jeg tenkte jo at det var jeg som hadde ofret meg, det var jo jeg som jobbet. Hadde vi ikke hatt barn, ville jeg nok fortsatt å leve sånn som før vi fikk dem. Litt sånn hånd-til-munn, da, hvor jeg jobbet litt her og der og hadde spillejobb i helgene. Det var gøy, det var sånn vi møttes. Da jeg spilte. Men det gikk jo ikke å leve av det sånn på ordentlig, så da begynte jeg på fabrikken da vi giftet oss. Det var aldri snakk om at hun skulle jobbe, det var jo jeg som skulle forsørge oss.

– Hva gjorde du da hun sa hun ville ha frihet?

– Jeg måtte jo godta det. Jeg kunne jo ikke tvinge henne, hun var veldig klar på at hun hadde ofret seg. Så da flyttet jeg ut. Det var ikke så bra, det var jo å reise fra huset og henne og flytte på hybelen her. Også var jeg jo ferdig med å jobbe, det var ikke mer jobb. Ikke bare fordi jeg ble pensjonert, men fordi fabrikken ikke var mer. Jeg kunne ikke jobbe uansett, vet du, selv om jeg ville. Så da var det å bli her. Det var verst i starten. Nå lager jeg mat selv og fisker. Også har jeg noen kompiser som jeg ser av og til. Og flaska da. Jeg drikker jo en del. Og ser fotball når det er på TV.

– Hvordan har det vært under koronakrisen?

– Jeg har ikke vært redd. Jeg er jo vant til å være alene. Men det som er, er at mange er redde. Vi er gamle, det skal ikke så mye til før det går galt hvis man får sånt. Så jeg ser jo nesten ingen. Veldig sjeldent. Men jeg ringer folk da. Hører om de vil ta en pils. Men det har ikke blitt så mye. Så det er jo ensomt selv om jeg ikke er redd. Men jeg er jo vant til det, som sagt. Men jeg går og fisker hver dag som jeg pleier.

– Men barna dine da? Ser du dem?

– Nei, ikke nå. Jeg ser dem ikke så ofte, det er jo ikke plass her. Og de har jo sine egne liv nå, med små barn og mye å gjøre. Og de har jo også vært redde for å smittes og sånn. Også er det det at jeg drikker en del, som de ikke liker. Jeg skjønner jo det, med småunger og alt. Jeg blir jo ikke slem da, men jeg synger. De liker det ikke noe særlig.

– Blir du ikke bitter?

– Nei, ikke bitter, eller kanskje litt. Det med at kona mi ofret seg har jeg tenkt mye på de siste årene. Jeg klarer liksom ikke skjønne at det er sant. Hun ville jo ikke jobbe heller, og så syntes hun at jeg gjorde for lite hjemme. Det skjønner jeg ikke helt, for jeg var jo enten på jobb eller hjemme. Det er jo sånn at det er til henne ungene drar nå, for hun kjenner dem jo best. Jeg tror ikke hun skjønner at jeg ville vært med dem hvis jeg hadde et valg, men det valget hadde jeg jo ikke, for det var jeg som tjente pengene.

– Og likevel fikk hun beholde huset mens du flyttet?

– Ja, men det måtte jo bli sånn. Hun var så glad i det huset og hagen. Det måtte bli sånn at det var jeg som dro. Det var jeg som ble til overs. Jeg var bare i veien. Så da dro jeg.

– Er du redd for døden?

– Nei, jeg er ikke det. Men livet ble ikke helt som jeg trodde. Det ble mer ensomt. Jeg savner å se folk. Jeg tror det er viktigere å møte folk enn å unngå døden. Jeg skal uansett dø alene.

I et samfunn som idoliserer de unge og der de gamle ofte er fjernet fra vår nærmeste krets, finnes en stor risiko for at eldre mennesker opplever seg som belastende. Det sies om viruset at det «bare» er farlig for gamle og dem med underliggende sykdommer. «Bare» er et bagatelliserende ord. Det gjør ikke så mye. Alle gamle og svake skal dø av noe. Hvorfor ikke av viruset? De dør jo uansett.

Vi har sett scenene fra sykehusene i Bergamo i Italia, da pandemien var på sitt verste. Det er hovedsakelig menn, gamle menn, som gisper etter luft, før de dør i hopetall i sykehussenger, tett i tett. Så kom gjennomsnittsalderen på de døde. Den var for høy til at det utløste særlig oppstandelse. De skulle likevel dø. Nå er det Sverige som ofrer sine gamle.

For tretten år siden kom dokumentaren The Suicide Tourist. Craig Ewert får diagnosen ALS, og bestemmer seg i samråd med sin kone å reise til Sveits for å gjennomføre assistert selvmord. Det mest smertefulle ved å se dokumentaren var å registrere hvor enig ektefellen var i avgjørelsen, hvordan hun heiet ham fram, tilsynelatende omsorgsfullt, men like fullt med en overbevisning om at det var det var det beste for dem begge om han ble borte. Mannen forble i stor grad taus om tvil og frykt for å dø, men øynene hans var livredde. I sluttscenen drikker han en dødelig cocktail. Vel overbevist om ALSs grusomme forløp og dødelige utgang, er det vanskelig å ikke bli like overbevist om grusomheten ved bagatellisering av den gamle mannens livsverdi. Han framsto så smertefullt bevisst sin egen overflødighet at ansiktsuttrykket hans brant seg fast på netthinnen.

Samfunnet skal gradvis gjenåpnes, men de gamle og svake skal skjermes. De fleste av oss husker å ringe våre gamle. Men ofte husker vi det ikke, eller kommer på det når det er for sent på kvelden, eller slår det fra oss fordi vi tenker at vi ikke er så viktige for dem. Og i alt sammen kommer en nagende usikkerhet. Hva er den verste fienden? Er det ensomheten eller er det viruset? Eller er det følelsen av å være samfunnets «bare gammel og syk»? Hvordan behandler vi våre gamle når det ikke er unntakstilstand? Er de overflødige?

Koronakrisen har utløst et nødvendig fokus på barn som lever i omsorgssvikt, men de gamle snakker vi lite om. En gang for lenge siden var ikke Karl «bare», da var han noens «alt». Nå er det livet han engang levde borte, og han kan krysse av på så mange risikofaktorer at han vet at smitte er ekstremt farlig. Likevel vurderer han selv at risikoen ikke veier opp for tapet av kontakt med andre mennesker. Han regner seg som erfaren på ensomhet, men den totale isolasjonen gjør ensomheten tyngre å bære. Han er til overs.

Logikken bak konens valg synes farlig lik rettighetsideologien som dyrkes i vår tid. Det finnes lite rom for å reflektere over betydningen av fellesskap når den enes rettigheter skal trumfe både tidsbilder og innsats. Tiden løp fra Karl, han forsto ikke kvinnens frigjøringsbehov før det var for sent. Og som mange menn ble han tillagt skyld for å stå i veien for kvinnens lykke og selvstendighet. Han sitter igjen med livslang innsats som tillegges null verdi. Han måtte vekk, i all sin overflødighet.

Gamle dør alene på sykehus og i omsorgsboliger uten mulighet til å ha sine nære til stede. Mange er helt alene i leiligheter og hus. Gamle isoleres på ubestemt tid. I praksis betyr det at de unngår smitte, men for noen vil det bety at de heller aldri mer vil få se sine.

Risikoen for Karl vil være betydelig dersom han smittes. Men han har allerede gjennomlevd et stort tap og kjent lenge på ensomheten. Verdien av et langt arbeidsliv ble redusert til å anses som ekskonens offer. Han spurte ikke om smittefare, da jeg banket på. Han tok meg i hånden. Hadde han dødd av korona, ville han sluppet uvissheten om noen ville dukket opp for å sitte med ham på dødsleiet, da måtte han vært alene i møtet med døden uansett. At en av våre gamle gjør seg den tanken, er en for mye.