Kommentar

Jeg har nylig fått beskjed fra to lesere/bekjente som beskriver deres møte med henholdsvis Island og Færøyene. Det som møter dem gjør inntrykk, de tar det til seg. Det vekker en lengsel og et savn. Island og Færøyene har noe Norge har mistet, ikke har klart å holde fast på.

Jeg har det på samme måte med Danmark. For hvert år synker vi litt dypere i det danske. Danskene har klart å holde fast i hvem de er. Nordmenn har fått beskjed om å la det være. Derfor sier jeg: Danmark er det nye Norge. Det går an å lære, ta til seg, kjenne etter hva som er galt med dagens utvikling. Det trenger slett ikke være slik.

– Du skal bare bli ved, sier danskene. Det gjelder enten man tilhører den ene eller andre fløy, om man står i folkekirken eller ikke. Danskene er dansker. Hva skulle de ellers være? Folk holder automatisk fast i det som gir dem identitet, karakter og gir mening til tilværelsen. Holder den på plass. Til det har vi historien. Danmark er full av historie. Bare i Jylland er det 600 borger og festninger.

Møte med det konkrete

IMG_0891

Når man går i disse slott blir man fylt av historiens strøm; rommene puster fortsatt av levd liv. Menneskene som bodde der hadde betydning også for vårt land: Kongeriket Danmark og Norge står det på en tavle på Clausholm slott i Midt-Jylland, som oppfordrer og forplikter de brave menn på å støtte kongen. En gang var vi sammen. Her bodde norske geheimråd Huitfeldt, hvis datter omkom i en rideulykke bare 20 år gammel. Det står et monument over henne oppe på ridebanen.

IMG_0941

Slottet bærer sterkt preg av at Den nye verden var oppdaget. I et rom er Amerika og dets oppdagelser tegnet inn i samme verden med Clausholm som sentrum. Både farven og streken er den samme som et gulvur som har tilhørt vår familie. Det står 1776 på klokken, og Clausholm ble bygget på slutten av 1690-årene. Det var omreisende kunstnere som utsmykket bondehjemmene i Norge som slott på Jylland. Likheten er helt slående.

Skjønnhet betar. Jeg kan ikke noe for det, men ornamenteringen av alt, fra en støpejernsovn til gipsstukkatur og gobeliner til en utelampe, har en estetisk form som får meg til å føle meg hjemme. De gjorde verden vakrere. Vi stripper den ned til det enkle. Det aller enkleste. Som om vi ønsker å gjøre oss selv overflødige.

Mennesker kan ikke leve uten skjønnhet.

Dette møtet med det gamle er mer betydningsfullt enn vi kanskje helt forstår. Under Tidehvervs sommermøde snakket man mye om at moderniteten er en fase, som rommer sin egen overskridelse, ikke bare i postmoderniteten, men i noe annet: en av de ting mennesker ikke kan leve foruten er skjønnhet. Mye av det som har vært produsert av kunst de senere tiår er ikke skjønt, men har veltet seg i det heslige, i det ikke-menneskelige. Hvordan kan en slik kunst overleve? Hvordan kan samfunnet som produserer slik kunst gjøre det?

Alternativene finnes. Historien er en stor læremester. Det er bare å gå tilbake å suge inn skjønnheten i det som en gang var. Beundre den høye tekniske ferdigheten, foreningen av form og innhold på den mest uanstrengte måte.

Møtet med Tidehverv, dansker, Jylland, dets historie fikk meg til å føle at det vi gjennomgår slett ikke er permanent: det vil endre seg. Historien er ikke en enveiskjørt gate.

Jeg vil oppfordre flere lesere til å skrive om sine reiser, hva de møter, og refleksjonene de gjør seg. Når alt endres vil vi uvegerlig sammenligne. Vi feller dommer over alt vi ser, og når vi ser noe vi liker eller som tiltaler oss, tenker vi uvegerlig på hvordan det ser ut hjemme.

Mange nordmenn føler en dyp sorg ved alt som er kastet ut. Det går ut over språket, over samhold og tillit.

Våre forfedre hadde det ikke flust, men de forsto å forskjønne tilværelsen, og det var ikke bare de velstående eller rike som gjorde det. Også almuen forstå å verdsette skjønnhet. På Clausholm anla man have etter fransk møster. Selv idag er haven på 23o mål. Åtte gartnere var ansatt. Almuen kom på besøk i helgene for å beundre blomsterprakten.

Der står også at det var et ukjent antall «lugekoner» koner som luket i bedene. I dag ville vi valgt å fremheve dem, de laveste, for å vise urettferdigheten  den gang og dermed hvor mye bedre vi selv er.

Er det noe tema i skolen som heter «hva som er gått tapt»? De rike sørget for skjønnheten. Det var en måte de forgyllet seg selv på, men også tilværelsen. Men dette er et ikke-tema idag, omtrent som etter den russiske revolusjon da «de hvite» sto for reaksjonen, for det som historien hadde dømt. Er det så enkelt?

Den selvsikkerhet og selvbevisshet vi er oppflasket med er ikke like selvsagt. Noe er i ferd med å undergrave den, og liksom l’ancien regime sto foran undergangen fordi man ikke greide lese tiden, står det ikke skrevet noe sted at ikke det samme kan skje med dagens regime. L’ancien regime finnes over alt og til alle tider.