Danmark er et annet sted enn Norge, simpelthen fordi Norge ikke lenger er Norge. Derfor kan heller ikke Norge forstå Danmark, men må karikere det.

Danskene har en trygghet i å være seg selv som nordmenn har mistet. Nå finnes tryggheten mest i landskapet.

Når man møter noe som er ekte kjenner man på: finnes noe tilsvarende hjemme?

Jeg sitter på Rønshoved Højskole i Sønderjylland, ikke langt fra den tyske grense. Her har gruppen Tidehverv sommermøte. Det var Tidehverv som ble starten til den konservative motkulturelle bølge som munnet ut i Anders Fogh Rasmussen seier ved valget i oktober 2011. Innledningen på det som er kalt systemskiftet.

Vi har ikke noe som minner om Tidehverv i Norge, og det er et stort tap. Det nærmeste vi kommer er pietister, indremisjon og frikirker. Hvis den nynorske motkulturen hadde bevart sine kulturelle røtter ville den ligget nærmest, men den har tilpasset seg den nye tid, og det vil bli nynorskens bane. Man gjør seg selv hjemløs i eget land.

Frikirkene kunne vært et tilbud hvis de hadde turt å mene noe om politikk. Men det gjør de ikke. Hanne Nabintu Herland skrev en god kronikk om dette i Aftenposten: de frikirkelige har trukket seg ut av samfunnet og dyrker sitt eget. De har én sak som de får lov å heise flagget til: Israel. Men det er også den eneste. Den får de lov å beholde, mot at de behandles som sære og litt skrullete, og kan hentes frem hver gang mainstream skal illustrere hvor far out konservative kristne kan være.

Tidehverv er noe helt annet: vi synger salmer foran hvert eneste foredrag, etter hver pause, og avslutningen av dagen kl 2200. Likevel – og jeg sier likevel, for i Norge er det et contradiction in terms å være intellektuell og synge salmer – hører vi foredrag på et meget høyt nivå: i dag en spesialist på Richard Wagner. I 2,5 time.

Hvordan er en slik legering mellom Opplysningstid og kristendom mulig? Svaret er S.F. Grundtvig. Grundtvig trodde på en forening av Gudstro og opplysning, med en spesiell form for folkelig kristendom, der Gud fortsatt er nasjonens beskytter og autoritet. Presis slik den norske sang og salmeskatt beskriver. Men vi har sluttet å synge sangene og tror ikke lenger på dem.

I Danmark brukes Dannebrog ved mange anledninger. Lige nu var det studenteksamen, dvs. avgangselevene på gymnaset fikk sine «huer», og de er akkurat som studenterluene man i gamle dager fikk i Norge hvis man lot seg immatrikulere ved universitet. Det var stor stas og en viss status å bære den hvite luen i 17-mai-toget. Voksne mennesker fortsatte å gjøre det. Det var et ekko av en tradisjon som fortsatt er levende i Danmark.

Studenterne går ikke i russedrakter. De kjører ikke rundt i biler med musikkanlegg til flere hundre tusen. Det er åpne lastebiler pyntet med bjerkeris. Det minnet om frigjøringen i 1945, eller innspillingen av en Max Manus-film.

Når man ser slike «billeder» fra fortiden, forstår man at det er noe som har endret seg og kanskje ikke til det bedre.

Det er forskjell på de danske student»huer». Man kan se hvem som har gått på hvilke linje og hvem der har prestert best. Uha! Det må man ikke i Norge. Ingen skal utmerke seg som bedre enn andre.

Det minste felles multiplum blir en samling rundt et sentrum, et midtnivå, som stadig er på vei nedover. Denne nivåsenking er ideologisk drevet. Nylig ble det lagt frem et forslag om hvordan håndverkere kan gå rett inn på ingeniørstudiet. Lærerne som ble intervjuet på radio rev seg i håret. Deres jobb ville bli umulig. Men leder bak forslaget, en sognemåltalende stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, var overbevist om at det ville gå godt, fordi det var riktig.

Penger er ikke bare ikke alt. De kan også utrette stor skade. De kan gi en følelse av at et går godt, når det i virkeligheten går rett vest.

Velstanden skygger for alt vi har mistet. En gang hadde vi også folkeopplysere. Når jeg hører på talerne på Højskolen må jeg tenke på Henrik Wergeland. Den danske nasjonalismen er full av romantikk, en barnlig tro på Gud og kjærlighet til natur og land. Det fremføres med den største selvfølgelighet.

Højskolesangen har som motto: «Så syng da Danmark, lad hjertet tale».

 

Nu sænkes over alt
Guds skabermørke,
nu sletter han det
dagslys, han lod gry,
og lukker nattens
sorte kåbe om os,
til morgensolen
åbner den på ny

 

Hvornår er den teksten skrevet? Ikke i 1800 og noe, men i 1987, av en Jørgen P. Erichsen. Det er mye av solen og mørket og bladene som blafrer, årstider og generasjoner. Ting vi kjenner igjen fra vår egen sangskatt. Også popkulturen har det med.

 

Se solen stiger op over bilkirkegården
og malkepigen pumper sin ged
mens præstens kone står på sine hænder for sin bror
og kløvermarken står i flor

Storken er en dejlig flyver
koen har et dejligt yver
Danmark er et dejligt land
kornet vokser vildt på engen
bonden får sin mad på sengen
dansken er en dejlig mand.

Gruppen Shu-bi-dua «Danmark» fra 1978.

 

Det ser ut for meg som om det nasjonale er forblitt en naturlig del av dansk kultur. Mens vi i Norge har gjennomgått en avnasjonalisering. I Sverige tar man det ett skritt videre. Der skammer man seg over sin egen kultur.

Det store X i den prosessen er Gud og fedrelandet. I Danmark er det fremdeles en stor del av befolkningen som har en nasjonalisme med en konservativ klangbunn.

På St.Hans hvor vi holder til er det stort bål på stranden. En av landsbyens fremste holder en stor alvorlig tale. Etterpå synger mannskoret, den type sanger om koen, mæken, solen og stjernene som man i Norge forlengst har lagt seg av med. Det er ingen som rynker på nesen. Det er slik det skal være. Så tenner man bålet og går hjem.

Norge sett fra Danmark

Så alt som høres på Tidehvervs sommermøde og alt man opplever i Danmark, er samtidig en kommentar til det nye Norge. Danmark blir et levende bevis på at det er mulig å gjøre tingene på en annen måte. Det er altså ikke slik at det kun finnes én marsj mot fremtiden, ett fremskritt og at nøkkelen til det besittes av den politiske elite som hver eneste dag forkynner: det finnes ingen annen vei, og veien tilbake er stengt. Ergo: vi må fortsette.

Det er samme uavvendelighet som europeerne i EU møtes med. Det finnes bare ett svar på eurokrisen: politisk union. Vi tar det litt med ro, dere kan få en liten utsettelse til valget i Tyskland er over. Men veien videre er udiskutabel.

Det er samme fait accompli som nordmenn stilles overfor i forhold til innvandring og avnasjonalisering: det finnes ingen annen løsning. De som hevder det er farlige og befolkningen må vaksineres mot dem. Man gir støtte til farlige tekster med den begrunnelse, at man skal bli flinkere til å bekjempe farlige tanker.

Mange nordmenn på reise i utlandet må gjøre seg lignende tanker: vi ser Norge best når vi er på avstand. Hvorfor ikke skrive inn noen sommerbetraktninger?

Jeg tror riktig mange ville hatt utbytte av å være på Tidehvervs sommermøte, som er årlig.

Les mer om det her: http://tidehverv.dk

Les også

-
-
-
-
-
-
-