Sakset/Fra hofta

Når politikere snakker om «eldre» så høres det for meg ut som et begrep, og kun et begrep. Når jeg snakker om eldre, så snakker jeg om de som har slitt seg gjennom trange kår, mange år og en teknologisk utvikling som tar pusten selv fra en 72-modell, men som likevel henger med. Jeg snakker om de menneskene som ikke har «vent seg til tanken»  på at de er blitt gamle, og at dagene deres om litt er talte. De som bor alene og som ikke har noen rundt seg som kan se til dem og trøste dem. Ta vare på dem og forsikre dem om at de ikke bør være redde for å dø – alene.  Jeg snakker om de menneskene som har mest visdom av oss alle. De som har overlevd en til to verdenskriger og mange av sine jevnaldrende. De som ikke lenger klarer seg alene, som ikke kan bade seg og lage seg skikkelig mat og holde hjemmet sitt rent og ryddig.

Som hjemmehjelp ser man mye. Fra begge sider. Man ser hvordan virkeligheten er og man hører hvordan politikerne vil at den skal være. Det man ser, om man beveger seg ut til dem, er en fantastisk generasjon som rett og slett er «verneverdige»! Vi skriker og bærer oss over hvor Munch-museet skal være, hvor disse gamle, enormt verdifulle maleriene skal ivaretas. Det er bilder, noens indre liv på et lerret. Munch-museets eventuelle plassering er en «sannhet» som kjevestrykere forstår seg på.  Hva med den sannheten som bor der ute? Den sannheten som er  vår historie? Gamle i Norge  går for lut og kaldt vann.  De får tabletter så de ikke skal være så engstelige, de får de beste bleiene som holder til neste tilsyn,  de får ferdig middag, servert lunken i plastbokser, ofte av et vilt fremmed menneske som ikke engang vet navnet på vedkommende som skal ha maten, kun adressen.

«Så heldige de er som kan bo hjemme», hører jeg ofte.

Heldige!? Man må stå opp når NORGE bestemmer det, man får dusje når NORGE har tid til det, man får hjemmet sitt vasket annenhver uke, halvannen time hver gang NORGE klarer å koordinere listene sine…  Joda, de har telefon slik at de kan ringe. Men til hvem?! Mange har ikke lenger noen å ringe til, mange hører ikke lenger godt nok til å ha en samtale på denne måten. «Godt å få være hjemme hos seg selv», sier folk. Nei, det er ikke alltid slik at det er stas å sitte dag ut og dag inn, alene og redd, i omgivelser som minner om alt som har vært, et liv som er levd, og kun være velsignet med et håp om at den som har deg på lista si ikke er syk i morgen…

«Eldreomsorg» heter det i Norge. Jo, jo. Hver gang jeg hører eller ser ordet, kjenner jeg det velter seg inni meg. Å la eldre mennesker bli stuet inn på bad – som brukes av flere – kan ikke defineres som omsorg. Å la eldre sove på gangen, er ikke omsorg. Å la de som bygde landet vårt føle seg som vedheng og heft, er langt fra omsorg.

Som hjemmehjelp er jeg i besittelse av mange hemmeligheter, men ingen sikkerhetsklarering. De eldre jeg var hos – og jeg – holdt det hemmelig at jeg var hos dem lenger enn den tiden de hadde fått tildelt (og betalte for). Vi holdt helt tett om at vi drakk kaffe og skravlet når vasken var tatt. Det ble ikke nevnt med et ord at jeg vasket vinduer, selv om det ikke sto i vedtaket fra kommunen. Og de gangene de eldre hadde betalt et barnebarn for å gjøre rent dagen før jeg kom, slik at jeg kunne bruke hele tiden på å snakke med dem, se på bilder med dem, høre på dem..? Nei, de de gangene ble ALDRI nevnt til Norge.

En annen ting som slår meg er at enten er våre eldre vanvittig veloppdragne, eller så blir de «strupet» av et eller annet «organ». Jeg hører aldri at de klager! Er det slik at de selv har begynt å tro at de ikke er verdt mer? Tar de til takke med denne ignoransen fordi de ikke vil være til bry, eller er det fordi ingen gidder å høre etter lenger..?

Det er godt mulig at ikke alle synes det er så viktig at eldre får kommet seg litt ut. Men om du har prøvd å ta med deg en eldre dame ut på biltur, til dit hun ønsker, til steder der hun har sine minner, så kan du ikke ha unngått å se øynene hennes glimte på ny. Dette lille lyset som for et kort øyeblikk avslører at for bare noen år siden var dette de samme øynene som forelsket seg, så sine kjære barn vokse opp og som stadig fikk kjærlige blikk tilbake fra sin klippe i livet.

Det at et maleri er gammelt og bærer preg av det, endrer ikke verdien. Tvert imot. En gammel «nasjonal» gjenstand som blir verdsatt får sin fortjente plass, blir tatt vare på og håndtert med omtanke og kjærlighet. Jeg snakker om en gjenstand! Hva med våre eldre? Hva med deres velfortjente plass på «veggen» der de blir sett og tatt vare på? Himmel og hav, vi kan da vel bedre enn dette? Norge er stolt av Munchs malerier. De tilhører oss, noe vi kan sole oss i glansen av.  Men hva med våre gamle? Hva med deres velfortjente plass», et sted der de blir sett og tatt vare på? Himmel og hav, vi kan da vel bedre enn dette? Det er noen ganger jeg undres på om de som styrer landet her er de som ikke fikk jobb andre steder…