Kultur

Gunn Vottestad: Gul fiskerlandsby

Gunn Vottestad har vært en hyppig utstiller i Galleri Arctandria, men siden hun er meget produktiv blir det også mange mønstringer mange andre steder. I sin maleriutstilling nå i Galleri Arctandria forsetter hun å skildre et yndet tema, gamle forlatte hus fra kyst- landskapet nordpå. Her har hun vokst opp og tydeligvis blitt sterkt preget av steder og stemninger som i erindringens lys gir inspirasjon til å skape motivisk og malerisk mening.

Galleriet er da også fylt med bilder av gamle forlatte hus, sett under en ensomhetens synsvinkel, som skaper inntrykk av savn og tristesse. De forteller om en tapt tid som neppe var preget av gunstige livsvilkår, snarere av et evig slit med dårlige fremtidsutsikter. Derfor står de da også der, enn så lenge, forlatte og ensomme. Jeg vil ikke si at bildene er nostalgiske, selv om de taler om tilbakeblikk og lengsel, men det er snarere tendensen til å idyllisere det tapte i et malerisk appetittvekkende uttrykk.

Jeg har stor sans for Vottestads bilder, her er det mye følelser og personlig engasjement, så også god tematisk styring, men i formgivingen og fargebruken er hun mindre stø. I noen av maleriene presser hun fargen så langt at den skaper en romlig dissonans. Dessuten er linjeføringen, for eksempel i beskrivelsen av husene, så skarp i konturen at den svekker den romlige helheten i bildet. Når man skal skape rom og atmosfære i et landskap er konturen helt avgjørende. Den må veksle mellom det presise og det diffuse, linjen må nærmest pulsere som et levende åndedrag.

At Vottestad på det punkt ikke er helt patent, kan skyldes hennes malemåte. Bildenes overflate er pastos malt, som om de er bygget opp med spatel og ikke pensel. I så fall har man ikke de samme nyanseringsmulighetene, men kan allikevel skape et mer muralt preg i den maleriske utformingen. Heri ligger det en mulighet for å gi motivutformingen en større tyngde, spesielt hva angår stofflighet i fargen, men den kan også bli en altfor tung effekt når mer atmosfæriske deler av landskapet skal skildres, som for eksempel sjø og himmel.

Nå er neppe Gunn Vottestads «nostalgiske» skildringer av gamle forlatte hus uttrykk for sivilisasjonskritikk, og slik et bidrag til tidens undergangs- og dommedagstenkning. Hennes malerier virker mer som personlige beretninger om erindringer fra en savnet fortid. Slik sett er de rørende og gjenkjennelige, om enn noe triste for de mange utflyttere som har passert middagshøyden.

 

På galleriets hjemmeside skriver Vottestad:

… sa huset 

Jeg lukker sjelden begge øynene mine når natten kommer. Jeg må få med meg alt som skjer. Himmelen med nordlys, med månen, med regnet og kanskje et tordenvær. Jeg ser med mitt ene øye, som menneskene kaller vindu, at nå kommer våren. Jeg fornemmer det, og kanskje smiler jeg litt med ytterdøren, som for det meste er lukket. Jeg ser også på havet som kan bulder eller suse eller rulle frem og tilbake sånn at jeg nesten sover med øynene åpne.

Jeg har nemlig et øye til, men det lukker jeg ofte.
Man kan vel kanskje lure på hva som befinner seg innenfor mine fire vegger.
Det gjør jeg også, for min sjel klarer ikke helt å ta i tu med alt som har foregått her gjennom tidene.
Men nå er jeg alene med meg selv. Ingen bor her nå. Jeg er omtrent 80 år og ble skapt her i Vesterålen – av en fisker og kona hans som hjalp til så godt hun kunne. Det ble grunnmur og jordkjeller. Der skulle potetene være. Der skulle barna vaskes i en sinkbalje hver lørdag, og der vasket moren klær og hengte ut på snora i vinden. Det ble en førsteetasje, og da ble det litt problematisk. For skulle det være vinduer overalt slik at man kunne se ut overalt? Jeg er glad for at mannen og kona ble enige om at slik skulle det ikke være. Det kunne til og med være nok med ett øye.

 

Galleri Arctandria:
Gunn Vottestad, malerier av game hus
Varer fra 2/9 til 24/9 2017