Ordet nasjonalisme blir i dag forvekslet med rasisme og fascisme. Det er en alvorlig og historieløs feil.
Nasjonalisme er ikke et nytt begrep. Det kan spores tilbake til tenkere som Montesquieu og ble særlig aktualisert under den franske revolusjonen på 1800-tallet, da nasjonale verdier bandt folket sammen i kampen for frihet, selvstyre og demokrati. Et kjent symbol på dette er maleriet Friheten leder folket (1830), hvor Marianne – det franske nasjonalsymbolet – bærer frihetslue og trikoloren. Bildet kan tolkes både som et universelt frihetssymbol og som nasjonalistisk propaganda. Nettopp dette viser at nasjonalisme kan forstås forskjellig, avhengig av perspektiv.
I sin positive form er nasjonalisme en frigjørende kraft. Den kan samle et folk mot diktatur, kolonisering eller invasjon. Vi ser dette tydelig i Iran i dag, der det opprinnelige iranske flagget, nasjonalsangen, gamle symboler og til og med folkesanger får millioner av mennesker ut i gatene mot et regime basert på religiøs fascisme. Det samme har vi sett i India og i mange afrikanske land, der nasjonalisme bidro til frigjøring fra kolonimakter. Også i Venezuela ser vi hvordan folk kan være mot et autoritært regime, men samtidig protestere når fremmede makter blander seg inn uten folkets samtykke.
For meg er nasjonalisme først og fremst identitet. Den er knyttet til kultur, språk, mat, musikk, poesi, mytologi, folkedrakt, historie og nasjonale symboler – alt det som binder mennesker sammen, uansett hvor de befinner seg i verden. Jeg definerer meg som iraner, og hvis jeg går i Paris eller Santiago og hører noen snakke persisk, kjenner jeg en varme i hjertet. På samme måte reagerer jeg når jeg hører norsk i utlandet. Jeg heier på Magnus Carlsen med samme naturlighet som jeg heier på en iransk bokser.
Derfor kan ikke nasjonalisme likestilles med rasisme. Positiv nasjonalisme handler ikke om å diskriminere andre basert på hudfarge, religion eller opprinnelse. Den handler om å styrke samholdet innenfor en nasjon, uten vold og uten hat mot andre.
Nasjonalisme er heller ikke det samme som fascisme. Et enkelt bilde kan forklare dette: Tenk deg at du inviterer familie eller venner hjem til deg. Du gjør det fordi du bryr deg om dem. Du rydder, lager mat og deler hjemmet ditt. Gjestene er velkomne. Men du kan ikke akseptere at de begynner å ommøblere huset, rive ned vegger, bestemme hva du får lov til å drikke eller endre hjemmets grunnregler. Det er fortsatt ditt hjem, med din historie, dine minner og dine verdier.
Slik er også nasjonalisme. Et land er som et hjem. Det har en geografisk plass, en historie, grenser, selvbestemmelse og behov for forsvar. Et land bygges ikke på én dag. Det er formet av generasjoner som har tilpasset seg natur, klima og ytre trusler. De har utviklet språk, kultur, tradisjoner, klær, mat og symboler for å gjenkjenne og ta vare på hverandre.
Når en nasjon mister denne positive følelsen for seg selv, mister også menneskene sin identitet. I tomrommet søker de tilhørighet andre steder og risikerer å glemme hvem de er og hvor de kommer fra. Når et folk slutter å snakke sitt språk, danse sine folkedanser, huske sin historie, bruke sine folkedrakter og feire sine felles minner, begynner nasjonen å dø.
Det er ikke fødselstall alene som holder en nasjon i live, men stolthet over egen identitet. Kurdere er et tydelig eksempel: De har blitt massakrert og forfulgt av ulike regimer i ulike land, men de har bevart språk, musikk, drakter og kultur – og dermed også sin nasjonale identitet.
Under andre verdenskrig var nasjonalisme et positivt begrep i Norge. Den samlet nordmenn i motstandskampen mot nazismen. Vi har utallige bøker og filmer som hyller dette. Senere ble begrepet systematisk latterliggjort, særlig av ideologier som ønsket en verden uten stater, grenser og nasjonalt forsvar. Etter hvert bidro også globaliseringen til å svekke respekten for nasjonal identitet.
I dag er nasjonalisme blitt et skjellsord i Norge. Du kan være kommunist eller islamist uten å vekke reaksjoner – men ikke nasjonalist. Hvis den positive nasjonale følelsen forsvinner – fellesskapet rundt språk, kultur, verdier, likestilling, menneskerettigheter, nasjonalsang og flagg – da forsvinner også nasjonen, bit for bit.
Det er på tide å skille mellom nasjonalisme som kjærlighet til eget land og nasjonalisme slik den feilaktig fremstilles. For uten nasjonal identitet finnes det verken frihet, demokrati eller et folk som kan reise seg når landet faller.
