Kommentar

For over tyve år siden – ved innledningen til borgerkrigen på Balkan – skrev Alain Finkielkraut boken Comment peut-on être croate? Hvordan går det an å være kroat? I dag skriver han en bok med samme spørsmålsstilling om sitt eget land: Hvordan går det an å være fransk?

Disse tyve år – en kort tid i historien – sier mye om hva som har skjedd i Europa.

Da Jugoslavia sprakk grep folkegruppene tilbake til sine nasjonale identiteter. EU som var på full vei mot integrering gikk i motsatt retning og hadde vanskelig for å forstå nasjonsaspirasjonene som rørte seg på Balkan. EU ble derfor stående som tilskuer til katastrofen som utfoldet seg.

Finkielkraut forklarte hvordan historien rørte på seg og lot gamle lag komme til syne. Når Titos konstruksjon gikk i graven grep folk tilbake til hva som bandt dem sammen: historie, kultur, språk, religion. Serbernes forsøk på holde det samlet under en aggressiv ekspansjon var dømt til å mislykkes. Kroatene fikk tilbake sitt land, til en pris av mye blod og lidelse, og under en ledelse som vakte minner om gamle forbrytelser til live. Men ingen ville tilbake til det som var.

Finkielkraut forklarte at det ikke var noen måte å stoppe denne aspirasjonen på.

Nå er turen kommet til Frankrike, men spørsmålsstillingen er stilt på hodet: Går det an å være fransk?

Måten inkluderingen foregår på og tåkepratet fra toppen gjør at nasjonen smuldrer. Det å være fransk er blitt noe suspekt, en overflødighet. Nasjonale følelser  er blitt noe som blir liggende i veigrøfta der høyresiden kan plukke den opp.

Den samme eliten som besværer seg over fremveksten av høyresiden, fra Paris til Brussel og Oslo, har selv overlatt nasjonen til andre, gjort den herreløs. Man skulle ikke tro det var mulig. Eliten har argumentert antinasjonalt i tiår og trodd på sine egne oppdragerevner; skulle skrekkhistoriene om tysk nasjonalisme vaksinere oss mot vår egen?

Det er ikke slik nasjonal identitet fungerer.

Pendelen har for lengst svingt andre veien. Hvordan skal eliten stanse den?

Det er ikke første gang man forsøker å løse det nasjonale spørsmål ved substitutt. Sosialistene forsøkte det samme ved inngangen til det 20. århundre, slik «masterstudent» skriver i Den store røde løgnen.

Man trodde man kunne erstatte nasjonalisme med klassekamp og klassebevissthet.

Men slik fungerer ikke menneskene.

Det er en lærdom i dette som dagens tåkefyrster burde fått med seg.

Nå er Europa så utvannet av innvandring og globalisering at pendelen svinger tilbake mot nasjonalisme. Hvor hardt og brutalt dette vil bli er umulig å spå.

Men at Finkielkraut har beveget seg fra Kroatia til Frankrike sier noe om hvor fort utviklingen går.

I 1992 var spørsmålet med positivt fortegn: det går an å være kroat. I dag er det med negativt: – Det er noe negativt ved å si man er fransk.

At den nasjonale identitet kunne undergraves på tyve år og reise et slikt spørsmål er vanskelig å fatte.

Det får en dyster klang når man tenker på hva som fulgte på Balkan.

Ordet balkanisering har gått inn i språket, og betegner en fragmentering og segregering. «Balkan» har m.a.o kommet til hjertet av Europa.

Hva gjør eliten? Den holder varmen ved å lukke øynene, sier Finkielkraut.

Han beklager at nasjonen er blitt noe som heises av en høyreside han ikke er bare begeistret for. Frankrike har et høyre som også rommer usunne elementer og det går langt tilbake.

Finkielkraut kan ikke la være å beskrive en prosess. Fremdeles er motstanden mot å erkjenne fakta større enn skrekken for dem.

 

 

 

Boken Comment peut-on être croate? utkom på Document Forlag under tittelen Ave Europa. Den er fortsatt i salg.