Pascal Bruckner. Såvidt hørt om fyren som tirsdag holdt foredrag om Europa i den franske ambassaden og PRIOs forelesningsrekke. Alminnelig. Ujålete. En eventuell skepsis ble raskt overvunnet.

Temamessig minnet Bruckner ikke så lite om Finkielkraut og Glucksmann: Europa har gjort botsgang for gamle synder til det sentrale i sin identitet. Det er ikke bra.

-Hvis noen slår deg, vil du tenke: det er for noe jeg har gjort, forklarte Bruckner denne besettelseslignende skyldfølelsen.

Aldri mer! og troen på at dialog løser alle problemer, er de overordnede prinsippene. Verden der ute, som ikke har kommet like langt, holder man distanse til. Selv når volden bryter ut i nabolaget. Kroatia og Sarajevo holdt man seg nøytral til. USA måtte ordne opp her, som i Kosovo. Frankrike væpnet sogar folkemorderne i Rwanda. Darfur ville han ikke snakke om en gang.

Vi er fylt av anger og ruelse, men greier ikke fylle EU med noe positivt. EU har ingen kropp. Kommisjonen vedtar alle mulige slags direktiver, men ingenting som gir en identitet, skaper noe positivt. Derfor føler folk skuffelse. Derfor kan det bli nei i Frankrike søndag. Men da vil Europa bli satt 20 år tilbake, sa Bruckner.

Han understreket at toget går nå. Europa er i ferd med å synke ned i en tornerosesøvn. Folk er opptatt av pensjoner og lønninger, når de kan gå av og slippe og arbeide mer. De vil leve tilbaketrukket, fjernt fra verdens larm og ondskap. Men dette er en illusjon. Det vil aldri gå.

Det er ikke tilfeldig at alle mulige filosofiske retninger har ordet post- foran seg. Europeerne har på mange måter meldt seg ut av historien. Vi er tilskuere. Derfor er det en stemning av stillstand og dødhet over Europa av idag. Man mangler den dynamikken og optimismen USA er fylt av.

USA har også begått mange forbrytelser: de erkjenner hva de gjorde mot indianerne, mot slavene. Men de henger ikke med hodet. Amerikanerne har greid å kombinere sannhet med optimisme. De tror på seg selv, sa Bruckner.

Som reiser mye, for å se oppleve, blant annet India. Inderne er ferdig med kolonitiden. De har gjenvunnet troen på seg selv, og stormer frem, sa Bruckner.

-Jeg er alvorlig bekymret, sa Bruckner flere ganger. Var det noen som trodde ham? Som hørte hva han sa. Gamle festsal var nesten fullsatt. Stemningen er merkelig matt, til tross for at publikum hørte en av Europas mest spennende intellektuelle, og slik har det vært også under Finkielkraut og Glucksmann. Det er som om engasjementet ikke finnes; troen på Europa, i en time hvor det også er truet.

Document.no kommer tilbake med et fyldigere referat…