pascal-bruckner

Penger er en rød tråd i tallrike politiske og personlige sammenhenger, og vi hører om dem fra morgen til kveld:

Er det økonomisk hensiktsmessig å svekke valutaen en smule ved såkalte kvantitative lettelser? Bør gjeldstyngede stater få ettergitt noe mer av byrden? Hvor store forskjeller bør vi tillate mellom samfunnets klasser? Hvor mye bør den enkelte spare, låne eller bruke?

De fleste fenomener som dominerer menneskets tilværelse, for eksempel kjærlighet og hat, er blitt gjennomdrøftet filosofisk i århundrer. Men ikke pengene, om enn kirkefaderen St. Basilios skal ha sagt at de er «djevelens møkk», og de i moderne tid er blitt sammenlignet med blodomløpet. Selv dyktige finansfolk har sagt at vi egentlig ikke vet hva penger er.

Dette vil den franske filosofen Pascal Bruckner (f. 1948) gjøre noe med. I sin nye bok «La sagesse de l’argent» forsøker han å rehabilitere pengene som redskap for menneskeheten – også moralsk, dog uten å henfalle til noen purisme.

ANNONSE

pascal-bruckner

Franskmennene er heldige. De har fortsatt offentlige intellektuelle av et visst kaliber, og som ikke går av veien for å tenke høyt og tydelig om fundamentale temaer.

Italienerne er også heldige. For Corriere della Seras dyktige Paris-korrespondent Stefano Montefiori har den 5. juni et intervju med forfatteren i «La lettura» (sidene 8-9), som er Milano-avisens ukentlige kulturbilag.

Bruckner forteller ham innledningsvis at myntene i Ur i Mesopotamia i det tredje årtusen før Kristus hadde et bilde av fruktbarhets- og dødsgudinnen Ishtar. Underforstått: Pengene kan gi opphav både til liv og død, og nærværet av gudinnen var en konstant påminnelse om det. Denne dobbeltheten ved penger er ikke blitt borte i mellomtiden, og den blir det aldri. Men kan pengene med noen små individuelle og kollektive grep lage litt mer liv og litt mindre død?

Corriere della Sera: Hvordan kom De på tanken om å skrive en bok om penger?

Pascal Bruckner: Jeg begynte i 2014, og det tok meg to år, men jeg hadde lenge hatt lyst til å gjøre det. Pengene har alltid interessert meg som gjenstand for refleksjon. Alle tenker på penger, men ingen reflekterer over dem. For meg ble de en bekymring med alderen og ansvaret for barna og familien. Etter fylte førti år er ikke fremtiden lenger ubegrenset, og man begynner å tenke over hvordan tilværelsen kommer til å bli, med den dobbelte pinselens spøkelse som består av alderdom og fattigdom. Dette hendte foreldrene mine, og det har etterlatt en slags frykt og nysgjerrighet hos meg. Det finnes svært få bøker om dette temaet. Det kom ut en i 2011 – «L’abstraction matérielle» av Laurence Douchêne og Pierre Zaoui – som gikk nokså upåaktet hen. Ellers må man gå tilbake til Georg Simmel i 1913. Pengene oppnår aldri verdighet som filosofisk tema. Det anses som skittent og trivielt… Jeg ville få det ut av skyggen og glemselen.

I innledningen nevner De det personlige forholdet Deres til penger, jakten på et komfortabelt liv uten behov for overdreven luksus. Det er ikke akkurat den vanskeligste tilstanden å oppnå i dag?

Den nyliberalistiske revolusjonen bestod til syvende og sist i uthulingen av middelklassen i USA, men også i Sør-Europa. Det har seg slik at middelklassen i løpet av de siste tredve årene er blitt uthulet ovenfra og ned, det har Obama sagt. Forskjellene er i ferd med å ødelegge den amerikanske drømmen. Og for barna blir det vanskelig å få et bedre liv enn foreldrene. Derfor er det behov for å reflektere over pengene.

Intervjueren griper fatt i tanken om det kontantfrie samfunnet, hvor det konkrete, fysiske forholdet til penger er borte. Bruckner er skeptisk.

Mange vil gjerne få pengene til å forsvinne.

Det er mange økonomers drøm å få pengene til å forsvinne, andre vil ha mer lokale penger, eller virtuelle som bitcoin. Man tenker seg uansett å fjerne pengesedlene som et første skritt i retning av en offentlig moral. Tanken er at de elektroniske pengene vil eliminere hvitvasking og skatteunndragelser. Man tror at en ødeleggelse av et instrument vil fjerne lidenskapene som er knyttet til det. Men jeg lurer på om ikke denne ambivalente dimensjonen ved pengene er å foretrekke fremfor en slags total renselse av bruken av dem.

Man kunne legge til at det også er et forsøk på total renselse av mennesket. Er ikke dette farlig nær en utopi?

Franskmennene har ikke noe velbalansert forhold til penger, mener filosofen:

I boken omtaler De pengene som det store tabuet i deler av Europa, i særdeleshet i Frankrike.

Den franske holdningen til penger er like hyklersk som den amerikanske holdningen til sex. I Frankrike finnes det en hemmelig lidenskap for penger som omgjøres til et utstilt retorisk hat. Frankrike er på et vis schizofrent: Landet er en republikk, men scenografien er kongelig og luksuriøs, med storslagne bygninger, prefekturer, Élysée-palasset. Landet er monarkisk i ritualene, men pauperistisk i retorikken. President Hollande har sagt at han ikke liker rikfolk, men han burde ha sagt at han ikke liker fattigdommen, som nedverdiger mennesker. Det ville ha vært mye mer progressivt. Et gammelt ordtak sier at Frankrike er en vellykket Sovjetunion, men nå fungerer den ikke lenger. […]

Tidligere president Sarkozy forsøkte å fjerne dette tabuet. Hvorfor klarte han ikke det?

Fordi han forvekslet to ting: rehabiliteringen av penger som et resultat av arbeid, og prangende rikdom. Han foretrakk det siste. Dagen etter valgseieren dro han på ferie i yachten til Vincent Bolloré, og det var et alvorlig psykologisk feilgrep. Derimot har Hollande utmerket godt forstått at det finnes en slags kamuflert katolisisme som stadig gjennomsyrer franskmennenes forhold til penger. Sarkozy hadde en holdning som var en orientalsk pampelærling verdig, en som vil briske seg med Rolexer, biler, fine hus, rike venner og kvinner som trofeer. Så Hollande vendte tilbake til det grunnleggende ved den franske venstresiden: Jeg misliker de rike, og øker skattene.

Det at Bruckner avviser renselsestanken, betyr ikke at han er blind for de moralske konsekvensene av pengebruk. Når rikdom så ofte som i dag skaffes til veie på korrupte måter, ikke minst på grunn av samrøre mellom økonomi og politikk, er det ødeleggende for den enkeltes innsatsvilje:

Har mistenksomheten overfor rikdommen konsekvenser for økonomien?

Ja, for rikdommen, altså andres suksess, anses som frukten av et underforstått samtykke, som en håndsrekning fra eliten. Det er en innstilling som ikke oppmuntrer til initiativrikdom, og det forklarer hvorfor mange unge nyutdannede og akademikere foretrekker å dra annetsteds – til England, USA, Kina eller India. I USA kommer folk som har tjent penger og oppnådd suksess, til kjøpesentrene og kirkene for å fortelle om sine erfaringer. Hos oss er noe slikt utenkelig. Allerede De Gaulle sa at franskmennene er mye mer opptatt av det de mangler enn av det de har. Hvilket har to negative følger: På den ene siden stempler man pengene som resultatet av et foretagende som med nødvendighet er lyssky, og denne mistenksomheten overfor rikdommen forvandles til mistro til fremtiden.

Fremtidstroen har altså en religiøs dimensjon, og den er lett å få øye på:

De fremhever også den estetiske forskjellen mellom dollaren og euroen.

Så klart, for på dollaren har du Gud, som velsigner de økonomiske transaksjonene. Mens på våre pengesedler er det buer og broer… Europa er tomhet.

Det er fryktelig lenge siden forholdet til penger har vært sunt, fremhever Bruckner. I parentes bemerket kan fremveksten av de totalitære ideologiene også forstås i et slikt lys. Filosofen mener vi må veldig langt tilbake for å finne bedre tanker:

Ønsker De å forsvare borgerskapet ved å forsvare pengene?

Det jeg tar til orde for i boken, er en retur til den opprinnelige kapitalismens etikk, til borgerskapet som fortjenstfullhetens adel, som Thomas Mann formulerte det. Til respekten for vel utført arbeid, for foretaksomheten, for den velfortjente belønningen, og ikke akkumuleringen av penger som en aktivitet løsrevet fra en hvilken som helst form for produksjon. Vi burde finne veien tilbake til kapitalismens begynnelse, slett ikke til attenhundretallets utnyttelse, men til det italienske borgerskapet på tolv- og trettenhundretallet. Den moderne kapitalismen ble født der, ikke i det protestantiske Europa, som Max Weber sier.

Dette er åpenbart intelligente tanker. Altfor intelligente for visse medier, som heller vil svine til Bruckner enn å tenke over det han sier:

Pengene må altså rehabiliteres som en frukt av arbeidet.

Ja. For noen dager siden ble jeg intervjuet på radio, og jeg sa at arbeidet frigjør mennesket. De angrep meg, idet de trakk frem ordene «Arbeit macht frei» i Auschwitz, men jeg tror virkelig at franskmennene med sin 35 timers arbeidsuke er havnet i en ond sirkel med devaluering av arbeidet, og dermed også av pengene det resulterer i. Men dette er galt. Arbeidet frigjør menneskene, fremfor alt kvinnene. Det er takket være arbeidet at kvinnene er kommet seg ut av den underdanige tilstanden. Hvis noen blir fri, hvis noen har penger, er det fordi de arbeider mer. Fremtidssamfunnet risikerer å bli splittet mellom de rike som arbeider mye, som dominerer og som realiserer seg selv, og de andre som forblir marginaliserte.

Intervjuet er gjort like før fotball-EM i Frankrike. Og samtalepartnerne berører temaet såvidt:

Den fasadeaktige mistenksomheten overfor penger vedrører ikke de kollossale beløpene som fotballspillere og andre stjerner håver inn.

Det er fordi disse har forlatt menneskeheten. De er guddommer, og de innrømmes derfor retten til sportsbiler og flotte damer med masse juveler. Som Stendhal sa: «Jeg foretrekker jesuittenes korrupsjon som resulterer i så mange mesterverker, fremfor protestantenes triste fornuft, som ikke har gitt oss annet enn dollaren.» Det er en vakker formulering, men vi trenger ikke å nøye oss med de to ytterpunktene.

Skismaet for 500 år siden splittet Vest-Europa i én korrupt og én fanatisk del. Det ville være på tide å avslutte det tøvet nå.

 

la-sagesse-de-l-argent

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629