Sakset/Fra hofta

Pascal Bruckner. Stillbilde: Fronteiras do Pensamento / YouTube.

Til tross for Frankrikes mange og alvorlige skavanker, er landet velsignet med en rekke gode tenkere som også er godt synlige i offentligheten, hvor de fra tid til annen kan fungere som høyst nødvendige korrektiver når massepsykoser gjør seg gjeldende.

Blant de fremste av disse er Pascal Bruckner. For et norsk publikum er denne filosofen kanskje mest kjent for den utmerkede boken «Botferdighetens tyranni» (2006), en fremragende redegjørelse for mange europeeres selvhatende og selvutslettende livsholdning, som får så katastrofale konsekvenser for vår verdensdel når den sammenfaller i tid med masseinnvandringen fra kulturer som er desto mer selvhevdende.

Samme forfatter gikk i 2011 hardt ut mot den økologiske katastrofismen i boken «Le Fanatisme de l’Apocalypse. Sauver la Terre, punir l’Homme» (Apokalypsens fanatisme – redde verden, straffe mennesket). Nå som den verdensomspennende Greta Thunberg-tsunamien herjer med menneskesinnet, er Bruckner igjen ute i samme ærend, denne gangen med en kronikk i Le Figaro.

Bruckner trekker innledningsvis en linje tilbake til antikkens filosofi:

I «Republikken» (315 f.Kr.) advarer Platon mot den ødeleggelsen av demokratiet som består i å snu opp ned på hierarkiene på grunn av overdreven frihet – som når en far behandler sin sønn som en likemann, når en lærer smigrer sine elever, eller de gamle etterligner de unge.

Nå er vi her, konstaterer Bruckner. Og han liker ikke det han ser:

Alle som de siste ukene har sett de unges demonstrasjoner for klimaet i Europa, hvor også barnehagene er blitt mobilisert, der nusselige små brune og blonde hoder ærbødig har fremført slagordene som foreldrene har lært dem, kan forstå at denne utøvelsen av veritabel buktale er bekymringsfull.

Dette er en dobbel skandale: Vi er i ekstase over at småtassene er blitt innprentet vår egen angst, og denne infantile ekko-talen gjør oss dåneferdige. De små papegøyene som tordner mot oss på kommando, gir oss en lærepenge vi burde reflektere over. Dette er ganske enkelt et ekkokammer, og det som kommer fra barna, er ord som er blitt puttet i munnen på dem takket være indoktrinering, sågar daglig hjernevask, helt siden småskolen.

Den franske filosofen mener det handler om avskyelig skrekkpropaganda som gjør stor skade på barnesinn.

I den rettferdige økologiske kampens navn blir de dag og natt og i skoletiden fortalt at planeten vil ta fyr, at en verdenskatastrofe vil utrydde oss, og at menneskeslekten må gjøre bot eller dø. Og så vil vi at de skal være lykkelige?

For ham fremstår det hele som barnemishandling:

Vi oppfostrer generasjoner av barn som blir vettskremte av vår propaganda, og på den måten fratar vi dem barndommen og sorgløsheten. De er mindre mobilisert enn de er paralysert. Den «globale streiken for fremtiden» finner sted idet verdens unge blir fortalt at spillet er slutt, og at den totale kollapsen er begynt.

Fenomenet Greta Thunberg er symptomatisk for hvor helsprø klimaideologien er blitt, mener Bruckner:

Hun stiller ut sin Asperger som en adelstittel, og det forferdelig skremte ansiktet hennes ser ut til å si: Om du ikke gjør det for planeten, så gjør det i det minste for meg. Når pressen rapporterer at hun sluttet å snakke og spise og spille piano for fire år siden på grunn av klimaet, og at hun ikke ble noe bedre da foreldrene hennes bestemte seg for å bli veganer og slutte å fly, reiser det alvorlig tvil om motivene.

Det hele gir ham assosiasjoner til en tidligere berømthet av det svært unge slaget:

Man kan ikke unngå å tenke på barnestjernen Jordy, som fire år gammel ble berømt i 1992 med en sang. «Det er hardt å være en baby» solgte nesten seks millioner plater. Forstyrret av denne tidlige globale suksessen endte artisten opp med å bli sur på foreldrene og plateselskapet, med beskyldninger om at de hadde utnyttet ham. Greta Thunberg kunne synge «Det er hardt å være en tenåring som bærer verdens elendighet på sine skuldre». Man får sterk lyst til å hjelpe, men det at hele verden gjøres til et gissel for hennes familieterapi, gir en følelsen av at det er skjedd en feilvurdering.

FN har med sin barnekonvensjon fra 1989 bidratt til denne elendigheten, mener Pascal Bruckner. Barna ble med den forsøkt gjort til ekvivalente med voksne, som om det var diskriminering å gjøre noe annet. Det ble fremstilt som en gave, men var egentlig gift, skriver filosofen: Barna fikk et altfor stort ansvar lagt på sine spede skuldre.

Bruckner har mer klassiske tanker om hva som er rett oppdragelse:

Hva enten man liker det eller ei, så er ikke barna politiske personer, de er personer under utvikling. De må både beskyttes og respekteres i sin tilstand av uansvarlighet, og utrustes med midlene som setter dem i stand til å komme seg ut av denne tilstanden i trinn som viser at de vokser opp. Det er essensielt å tøyle deres friheter og gi dem oppgaver de kan mestre. Men det er farlig å be dem om å etterligne de voksne, for eksempel ved å la dem delta i møter som etterligner det parlamentariske livet, eller kle dem ut som journalister som skal intervjue offentlige skikkelser.

I stedet for at barna settes i stand til å forholde seg til verden og klare seg der, blir de proppet fulle av skrekk i kombinasjon med utålmodighet:

Hva er det de svært unge demonstrantene forteller oss med opptogene og skolestreikene for klimaet? At det ikke finnes andre reelle hindringer enn den onde viljen hos regjeringer som er under innflytelse av pressgrupper? Det er akkurat sånn de grønne lobbyene alltid har vært, besatt av infantile symptomer på utålmodighet og allmektighet. Men ungdommer har ennå ikke lært å priotiere eller tøyle sine ønsker. Som gode produkter av forbrukssamfunnet vil de ha alt mulig med én gang, og dermed forlanger de slutt på klimaendringer nå. At temperaturene begynner å falle i morgen. Vi kan hvis vi vil, alt er mulig.

Det er ikke de mindreåriges skyld, konkluderer Bruckner, men «forferdelsens læremestre som dikterer følelsene og fordommene hos en sårbar offentlighet».

Offentligheten er sårbar fordi den ikke lenger har den nødvendige historiske, kulturelle eller åndelige forankringen som tidligere generasjoner fikk. Ervervelsen av disse godene er i dag ren luksus, som man kun får del i med griseflaks.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.