Kommentar

Den unge svenske klimaaktivisten Greta Thunberg på besøk i det italienske Senatet i Roma den 18. april 2019. Foto: Yara Nardi / Reuters / Scanpix.

Alle som er møkk lei av Greta Thunberg og andre veslevoksne bedrevitere som skal redde oss alle, må bare stålsette seg. Trolig har vi kun sett begynnelsen på galskapen. For nå har også markedsførerne tatt opp denne ballen. Det kan bli tragikomisk. Den nye reklamekampanjen for Storebrand er ett eksempel.

Ja, vi har jo sett at det er barna som «vet best» nå. Det er visst de som ser hvordan ting henger sammen i verden, ikke minst når det gjelder kompliserte spørsmål knyttet til klima, miljø osv. Barna har forstått det hele, de har «skjønt greia», mens de voksne er «skikkelig teite».

Dumme voksne og smarte barn

Farsen omkring den svenske 16-åringen Greta Thunberg har satt en ny standard for absolutt lavmål i politisk debatt. Borte er alle krav til rasjonell argumentasjon, borte er alle krav til sakkunnskap, dokumentasjon og fakta. Her er det barnas følelser og ikke minst deres «beundringsverdige engasjement» som må respekteres uten at noen mukker.

Stakkars de voksne som kritiserer f.eks. skolestreiken blant unge i Norge. Eller de som våger å stille spørsmål ved Gretas verdensomspennende og hysteriske PR-turne til statsledere, EU-topper og paven selv. Er man noe som kan minne om skeptisk til dette, stemples man raskt som slem, dum og en som bruker hersketeknikker mot barn.

Nå også i reklamen

I reklamens verden tar man i bruk det meste av virkemidler for å skape sympati og økt salg. Men metodene har endret seg med årene. Der bedriftene og deres haleheng av reklamebyråer tidligere spilte på gode følelser som humor, varme osv., er tonen i ferd med å bli en annen og mer «alvorlig». Reklamen skal ha et «viktig budskap», den skal bidra til å «fremme det gode». Særlig fokuseres det på tematikken «klima, miljø og sammen redder vi verden». Hovedrollen spilles gjerne av barna, de nye profetene, de nye lærde. Barna vet, vi andre må lytte og lære.

Vi har i løpet av de siste årene sett (ekstremt banale) eksempler i reklamen der «strenge, kloke barn» har irettesatt sine dumme og umodne foreldre med hensyn til resirkulering osv. – Fy, pappa!

Men nå tas det hele et steg videre, bort fra hverdagsligheter som avfall i heimen. Heretter er det de store politiske sakene barna skal belære oss om.

Storebrand surfer på Greta-bølgen

Blant de første til å prøve å surfe på Greta-bølgen, er forsikrings- og finansgiganten Storebrand. Dette er en virksomhet mange tidligere har oppfattet som en seriøs og troverdig aktør med fokus på sin kjernevirksomhet og ting de har greie på. Men dette var åpenbart ikke nok for enkelte aktivister som har klart å få beslutningsmyndighet i selskapet. De vil «noe mer, noe større».

I Storebrand gir man inntrykk av at man har lyttet til barna, forstått «alvoret» og nå skal «bidra» i det godes tjeneste. Derfor har Storebrand nylig lansert en serie med reklamefilmer der vi blant annet ser barn messe ut de mest infantile og lettvinte påstander om «klima og sånn». Her sauses det sammen vindmøller, industrirøyk og kalvende isbreer i en dystopisk undergangsvisjon mange vil mene er fri fantasi og useriøse skremsler: – Ja, sånn går det hvis vi ikke hører på barna.

Budskapet er at Storebrand – ja, nettopp Storebrand – nå skal «gjøre sitt» for å forhindre at alt dette fæle skjer på jorda. Det skal selskapet oppnå ved å plassere pengene de forvalter på måter som er «gode». Derfor er Storebrands nye kampanjeslagord «Gode penger» (dette i motsetning til alle konkurrentene, som formodentlig driver med «dårlige penger». Differensiering kalles det på markedsføringsspråket). Her tar man kort og godt social responsibility til de helt store høyder, og i selskapets markedsavdeling får man trolig klump i halsen og tårer i øynene av sin egen innsats.

Marcus «gjør en forskjell»

Det er ikke bare små jenter som opptrer som orakler i Storebrands kampanje for «Gode penger». En av filmene handler om en 26-åring ansatt i selskapet: Marcus, med tittel «bærekraftsjef …». Vi får vite at han ønsker å «gjøre en forskjell», han er «bekymra for klima», og han hadde egentlig «ingen planer om å jobbe i finans». Men så oppdaget han hvor fantastisk Storebrand er …, og ja, nå er han altså «bærekraftsjef» og med på noe virkelig stort! Så da er nok mye gjort både for Marcus, Storebrand og jorda. Det spørs kanskje om kundene synes dette er like fantastisk som det Marcus gjør.

Man skal ikke se bort fra at enkelte i selskapet faktisk, som Marcus, tror på det de driver med. De tror virkelig innerst inne på at de og Greta nå skal redde jorda. Men det er lett å få en snikende følelse av at andre, mer voksne og reflekterte personer i det samme selskapet først og fremst har sett seg ut en snedig kommunikasjonsstrategi de tror kan «funke» i et marked som mer og mer er styrt av følelser og enkle forestillinger. For i reklamen er ikke opportunisme noe skjellsord. Det er en rettesnor.

Det er nok også grunn til å tro at det vil være en del misnøye internt i Storebrand over at arbeidsplassen deres nærmest over natten er omgjort til en politisk aktivist på denne måten. Hvor komfortable er de ansatte med å forbindes med et diffust «grønt skifte» og ullen MDG-retorikk? Var et derfor de begynte i Storebrand i sin tid? Det har neppe vært noen demokratisk prosess i selskapet om dette underlige veivalget.

Hvem er så neste bedrift ut med Greta-inspirert «redde jorda»-reklame? Blir det et bilmerke, en suppeprodusent, en burgerkjede eller en mobiloperatør? Det er bare å glede/grue seg, og gripe etter kanalvelgeren på fjernkontrollen når mølet kommer på.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her