Kommentar

I ukene etter kommunevalget har vi opplevd sedvanlig politisk eksegese fra dem som mislyktes, og som nå føler et stort behov for å (bort)forklare nederlaget. For hver ny meningsmåling som kommer og understreker valgtendensene ytterligere, trår partisekretærene til og messer det gamle standardsvaret: «Vi er for utydelige i vår kommunikasjon, vi klarte ikke å nå ut med budskapet»! Siden mumles det noe forsøksvist optimistisk om å «brette opp ermene» – eventuelt «armene» for de mest verbalt ubehjelpeliges vedkommende – og «arbeide knallhardt fremover» for å nå de lysende målene som angivelig ligger like rundt hjørnet. Ikke én antyder at det skulle kunne være det politiske innholdet det hefter feil og mangler ved, ikke hvordan dette presenteres.

«Es ist eine alte Geschichte, doch bleibt sie immer neu» sa salig Heine for et par hundre år siden om ugjengjeldt kjærlighet, og samme visa er det med politisk fiaskoapologetikk. Stikk imot hva partistrategene vil ha oss til å tro – altså at innholdet er strålende, man har bare ikke lykkes med å formidle det til oss uopplyste – velger jeg å snu på flisa: Politikken – burgerens kjøtt for å radbrekke et amerikansk uttrykk – er oftest av vesentlig uslere kvalitet enn presentasjonen overfor velgerne. Å arbeide primært med formidlingssminke i stedet for hva det er som formidles, gjenspeiler altså et gedigent feilfokus, for god markedsføring kan heldigvis ikke evig kompensere for dårlige varer. 

Vi skal se på to markante valgtapere som begge påberoper seg at de ikke «har nådd frem med sin kommunikasjon» overfor et i grunnen positivt innstilt folk: Arbeiderpartiet og Framskrittspartiet. Begge har vist en stabilt nedadgående popularitetskurve gjennom flere år nå, så også av den grunn faller det situasjonsbetingete kommunikasjonssnakket sammen som årsaksforklaring. 

Før vi går løs på det viktigste, skal vi likevel gi dem litt rett knyttet til kommunikasjonsargumentet, men bare relativt og uten at innrømmelsen på noen måte skal kunne brukes som politisk hodepute i den selvransakelsen som Ap og FrP nå burde gjennomføre. For disse to partiene (selv Ap, for uvanlighetens skyld) fikk omtrent null støtte av det mektige journalistpartiet (det vil si de flokkjagende mediene) under valgkampen og slik har det i grunnen vært også i tiden etterpå, da taperne bare har sunket enda dypere mens vinnerne tilsvarende har vunnet ytterligere på målingene. Miljøpartiet og Senterpartiet ble derimot gjennomgående behandlet pent og velvillig på TV og i avisene. 

Vedum og hans folk fikk lov til å gjenta «vi er mot sentralisering» på både inn- og utpust uten å få eget partis tidligere praksis gnidd inn i ansiktet; det var en vennlighet som neppe kommer til å vare evig. Mest tydelig var likevel den halleluja-pregete begeistringen for klimakampen som journalistene la for dagen, og som MDG åpenbart profitterte og profitterer på. Greta Thunberg og hennes like klappes frem i mediene mens MDG-talspersoner slipper unna med å henvise til noe med «tang og tare» som fremtidige viktige næringsveier når olje- og gassnæringen snart skal stenges ned i klorofyllkommunistenes fantasiverden. De grønne ble altså massivt hjulpet frem av vennligsinnede journalister, noe representantene for partier som Ap og FrP ikke ble, hvilket altså gir de sistnevnte en viss rett til å tro at det finnes noe å hente på kommunikasjonsfronten. Men vi snakker likevel her om ikke mer enn småtterier for disse to store partiene: Det er deres politikk som ble underkjent av folket i valg, ikke evnen til å pakke denne i glanspapir. Sistnevnte forklaringsforsøk svir selvsagt mindre for dem som sitter igjen som forsmådde beilere om folkets gunst, slikt er menneskelig og forståelig, men det har en alvorlig mangel: Det er ikke sant hverken for Ap eller FrP. 

La meg derfor være tydelig overfor partisekretær Stenseng, partileder Jensen og deres like: Jo takk, vi har forstått hvilken politikk dere står for, dummere er vi ikke, og det er nettopp denne vi er misfornøyd med! Dere kan prøve å reformulere innholdet til ansiktsfargen blir blå, kort sagt sminke purka på alle de vis og late som om produktet derved blir både nytt og fjongt, men det kommer ikke til å hjelpe. Tilliten er brutt og det er dere som har sviktet. Noen ord om hva det først og fremst er som har gått i stykker, skal dere få med gratis på veien.

For Arbeiderpartiet gjelder at de er ved å bli innhentet av en internasjonal sosialdemokratisk krise, en utvikling jeg tidligere har gitt eksotiske navn som PASOKifisering  og politisk «dødsing». I meg personlig har Ap rett nok aldri tapt en velger, dertil er partiets historie alt for sosialistisk rufsete, men jeg mener meg å kunne se ganske tydelig hva det er som ligger bak den sviktende oppslutningen innen folkets brede lag. Saken er at Ap ikke lenger har vanlige nordmenns tillit; kun i navnet er de i dag arbeidernes (tidligere tiders betegnelse på de manges, de ubemidledes) parti. De er isteden blitt et rent maktbryndeparti for en selvoppnevnt elite hvis prat om solidaritet er ren opportunisme. Arbeiderpartiet tar hensyn til norske arbeidere kun i den grad disse er nyttig stemmekveg, ellers står de like fjernt fra slike begrædelige og bryr seg like lite om dem som deres demokratiske forbilder i USA kjenner reell sympati for hvite «blue color workers». Offentlig ansatte og «nye nordmenn» er det som i dag holder oppslutningen om Ap sånn noenlunde ved like. For min del kan partiet derfor gjerne få fortsette nedgangen enda et godt stykke. Det eneste triste ved fenomenet er at velgertapet i stor grad skjer til utopiske venstresidepartier (utviklingen i Oslo er selve skrekkeksempelet i så måte), men så gallopperende er galskapen åpenbart nå blitt på det norske politiske markedet.

Fremskrittspartiets alvorlige nedgang berører meg derimot i noen grad emosjonelt, ikke bare politisk, for tross alt har jeg i årevis hatt tro på at dette partiet skulle kunne organisere norsk politisk motstand mot mye av det jeg har sett som uklok utvikling i fedrelandet. Det begynte med allmenn motstand mot sosialismen på 70- og 80-tallet før samfunnskampen endret spor i og med at innvandringen ble det store skillespørsmålet inn på det nye årtusen. FrP var langt fra perfekt, men likevel det nærmeste vi hadde blant de store til et parti som flagget nasjonale verdier, norsk patriotisme fremfor vassen unnskyld-at-vi-er-til globalisme. Mens de andre signaliserte «white guilt» ved hver korsvei og nærmest bad om unnskyldning for at vår kultur historisk hadde hatt så mye større suksess enn de andres, så insisterte FrP på at det norske fortsatt skulle ha fortrinn i Norge.

Flere ganger har jeg oppfordret FrP til å gjøre det evolusjonært selvsagte, holde opp med å være ett blant mange andre hjem for landets liberalister, et parti i jevn nedgang, og isteden, som kursen tilsa etter eksklusjonen av ungliberalistene tidlig på 90-tallet, bli konsekvente flaggbærere for nasjonalkonservative politiske strømninger. Den økonomiske liberalismen kunne de gjerne beholde om så ble ansett for viktig – dette var uansett en fanesak som hadde mistet det meste av sin aktualitet i og med Sovjetunionens fall -, men det nye, politisk definerende hovedspørsmålet var som følger: Skal vi bevege oss mer og mer bort fra vår historisk beprøvete samfunnsorganisasjon i nasjonalstater i retning av et globalistisk, grenseløst samfunn der ingen har spesiell tilknytning til landet de bor i, der alle folk er like og har lik rett til alt? I dette perspektivet fremstår etableringen av et norsk, nasjonalkonservativt parti som en historisk, nesten en fysisk, nødvendighet.Kunne ikke da Fremskrittspartiet være så inderlig vennlige å benytte denne Trumpske muligheten til å «bli stort igjen», til å bli det de engang var, kanskje enda mer på lengre sikt?

Svaret fra FrP er tydelig: Nei. Åpenbart eksisterer ingen vilje innen partiets maktsjikt til å kaste liberalismen (altså den sosiale liberalismen, det er ikke økonomisk politikk vi her snakker om) av seg til fordel for nasjonalkonservativ tankegang. Tvert imot tar liberale urbanister innen partiets ungdomsorganisasjon kraftig til orde for at gammelmannsstemmer tilhørende bautaer som Hagen og Tybring-Gjedde nå må opphøre med sitt geriatriske mas om burka, hijab, norske verdier og annet tull som ikke hører hjemme i det nye Norge. Flere voksne FrP-liberalister stemmer i; heller ikke de vil være med blant de onde som norsk medial konsensus brennemerker. I stedet vil Oslo FrPU-leder Fåne og hans meningsfeller at også Fremskrittspartiet skal engasjere seg mer i klimakamp og annet som er tidsriktig, og angivelig vil da Oslo-borgerne igjen strømme til partiet. I sannhet: Ungliberalistene i hovedstaden gir gode svenske ord som fåneri og fåntratt et ansikt.

La meg være tydelig for hva det nå er verdt: Uansett hvor flinke kommunikatorer et eksklusivt liberalistisk FrP måtte ha eller få til å tale sin sak, så kommer undertegnede aldri til å agitere for at konservative nordmenn skal stemme på dem dersom de fortsetter å forhåne nasjonalkonservatives bønn om å føre videre den politiske linjen Hagen stod for mens partiet var på sitt største. Innholdet er hva som teller, ikke innpakningen, for dette partiet som alle andre politiske stemmejegere på popularitetsmarkedet, samme hva bataljoner av BI-utdannede kommunikasjonsrådgivere måtte mene om saken. Det er forskjell på å selge brus og argumentere for en nasjons fremtid.

Omvendt gjelder at om så likevel skulle skje at FrP sentralt tar skjeen i annen hånd og slutter med urbanistfjaset, så kan det igjen bli aktuelt å støtte partiet. Men som det nå er, altså om liberalistiske caffè latte-politikere uten evne til å skjønne at hver borger samtidig er et enkeltmenneske og del av et folk, en større enhet, fortsetter å sitte ved makten, så kan FrP få lov å gå all kjødets vei og følge etter Venstre inn i aftensolen. Da er de ikke lenger liv laga.

Kanskje vil jeg fremover fortsatt i stillhet stemme på dem om konkurrentene på den såkalte høyresiden er enda mer uspiselige, men det vil i så fall skje uten minste spor av glede. Nærmest ethvert anstendig alternativ vil bli foretrukket, for jeg synes ikke om dem som svikter til tross for at de er advart. Vil ikke FrP ha meg og andre nordmenn med mine meninger, så vil ikke jeg ha dem.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her