Kommentar

Dag Solstad er opprørt over angrepet på Hanna Ørstavik i Samtiden. -En av de styggeste sakene jeg har sett i norsk litteratur, sa Solstad.

Han var invitert til Eidsvoll filologiske selskap for å snakke om sitt forfatterskap, men halve foredraget gikk med til å snakke om Ørstavik-artikkelen. Det var særlig redaktør for Samtiden Knut Olav Åmås han rettet kritikken mot. -Ørstavik-saken er egentlig en Åmås-sak, sa Solstad. Han fant det ubegripelig at ikke alarmklokkene hadde ringt hos redaktøren. Hvor var bevisene? Hvor var dokumentasjonen på at eks-venninen var hengt ut?

Solstad sa saken har berørt ham dypt. Han omtalte Ørstavik i meget rosende vendinger. Hun var en kollega, og det var en betegnelse han ville bruke om et fåtall av dagens forfattere.

Han fryktet at Ørstavik kunne bli knust som forfatter av alt oppstyret, som hun vanskelig kan forsvare seg mot.

-Åmås mottar et manuskript med grove beskyldninger og utlevering av Hanne Ørstavik, som Åmås som ansvarlig redaktør finner å kunne trykke. Han burde ikke trykt det, slo Solstad fast.

-Det er hinsides den anstendighetsgrense enhver redaktør må ha for det som blir trykt.

-En av grunnene til at jeg er opprørt er at jeg anser Hanne Ørstavik for å være kollega: de færreste anser jeg for å være kollegaer. Hanne Ørstavik anser jeg for å være kollega.

Allmen munterhet.

-Det dreier seg om denne venninnen, eller eksvenninnen, sier Solstad og legger i vei om når de to ble født, når de traff hverandre, og var venner; fra 1989 til oktober 1991. To års vennskap som ble brutt. Kontakten opphørte. I 2000 kom Like sant som jeg er virkelig, altså ni år etter at forholdet opphørte. Venninnen mener å kjenne seg igjen i tegningen av hovedpersonens venninne, uten at Solstad mener det dokumenteres. Det er snakk om en følelse av ubehag. Hun føler seg sveket, men sier ikke hvilke hemmeligheter som er forrådt.

-Hvis det er et portrett av en venninne, så er det eneste vi vet at de var venninner en gang.

-Dette får Åmås fremlagt. Ved siden av å være redaktør i Samtiden har han også vært anmelder i Dagbladet. Det betyr at andre har funnet Åmås kvalifisert til å behandle litterære tekster offentlig. Men de er ikke spor av at Åmås har konfrontert artikkelen med boken. En trenet leser ser at det ikke føres noen dokumentasjon for påstandene. Greit nok hvis det ikke var for at venninnen henger ut Hanne Ørstavik. Noe lignende er aldri sett på trykk før, bortsett fra i Se & Hør. Det må gå en anstendighetsgrense i et blad som Samtiden, hamrer Solstad.

-Venninnen siterer fra private brev i venneperioden. De var gode venner til venninnen fik seg kjæreste. Da ble Ørstavik sjalu.

-Det ligger så mye ullent og insinuerende i dette at Åmås burde sjekket. Jeg har rådet Ørstavik gjennom forlaget hennes til ikke å svare offentlig. Men Åmås burde be om unnskyldning, sier Solstad.

Han har registrert at Åmås har skrevet at vennskap er noe som kommer og går; man vokser fra dem, ut av dem etter hvert som man utvikler seg. Da burde Åmås forstå Ørstaviks posisjon. Hun vokste fra venninnen, skiftet miljø, giftet seg, fikk barn. Han har inntrykk av at venninnen beveger seg i samme miljø som den gang.

-Denne kvinnen som sjikanerer ved å fremstille private samtaler/brev; et brudd på folkeskikken. Et brev tilhører avsender, ikke mottaker. Det burde biografen Åmås vite.

I neste roman Uke 43 (2002) heter hovedpersonen Solveig, akkurat som venninnen. I Presten (2004)handler det om en prest nordpå, akkurat der venninnen praktiserte.

-Folk som innbiller seg portrettert i romaner er et problem, et fenomen. Jeg har vært plaget av det. Ola Bauer måtte ha politibeskyttelse.

-Her oser det av innbilskhet. Det burde Åmås sett med en gang, og notert at den er full av sjikane og insinuasjoner. Det kan få alvorlige føler for skaperkraften til en forfatter.

-Ved neste korsvei må man passe på at det ikke er snev av noe som kan provosere, sa Solstad, og gikk over til å snakke om forfatterskapet og kom halvveis. Ørstavik-saken hadde slukt for mye tid og oppmerksomhet.

Det lot til at Solstad var oppriktig bekymret for at forfatterens frihet til fiksjon var truet. Levende personer bryter inn som «innkräktare», og det forstyrer skaperprosessen. Levende personer er aldri kopiert direkte. De har i høyden lånt trekk til fiksjonsfigurer, lot Solstad til å mene og ga flere eksempler fra egne bøker.

Hans harme var oppriktig på Ørstaviks vegne. Man kan innvende: når forfattere later som de beskriver en oppvekst, som f.eks Frobenius, må da ikke forfatterne regne med at levende personer melder seg med sin versjon?

Solstad er et veldig ordentlig menneske. Venninnen skriver at hun ringer Ørstavik da barna har roet seg. -Det kan tidligst ha vært kl. 21. Jeg ringr aldri noen jeg ikke kjenner etter klokken ni, sa Solstad.

Litterære debatter av denne typen er ikke det mest typiske for vår del, men siden det ikke var andre journalister til stede, lar vi det være utførlig for debattens skyld.

Samtiden-artikkelen er lagt ut:

Solveig Østrem

Helvetes tekopp!
Om kommunikasjon, levd liv og litteratur