De fleste tar neppe bryet med å lese en kronikk med tittelen «Farvel, Mekka», og med undertittel: «en muslims religiøse lengsler». Men det burde de.

Enhver annen religion, og fremfor alt en kristen, ville aldri blitt trykt hvis det var skrevet i et slikt religiøst idiom. Det er rett og slett ikke akseptert at man skriver om religion på en måte hvor skillet mellom den skrivende og det troende subjektet er opphevet.

Det er det fullstendig i dette tilfellet. Forfatteren Muhammad Zawar Khan får trykket omvendelses/bekjennelseslitteratur. Han sitter ved Kaba og kjenner Allahs nærvær. Han gråter, alle gråter.

En smakebit:

«Til min store forbauselse følte jeg en merkelig form for indre ro i hjertet, for nå kunne jeg føle nærværet til min Allah med sin fulle kjærlighet, nåde og velgjørenhet. Jeg begynte å gå ut og fant at jeg var omsluttet av en ukjent overmenneskelig kraft….

Jeg ble igjen svært trist fordi jeg skulle forlate hellige Kaba for aldri å komme tilbake. Øynene mine ble våte av tårer, men samtidig var jeg i hjertet dypt tilfreds uten egentlig å vite grunnen. Igjen hørte jeg den overnaturlige lyden fra innerst av mitt hjerte: «Å, mann – la din Allah få vite hvorfor du er så trist når du har gjennomført din Haj, og du kan reise trygt tilbake til familien din.»»

Hovedpersonen blir trist for han tenker på alt som er uforenlig med Allahs nærvær: Så kommer de merkeligste innrømmelser:

«Fordi jeg jobbet for en pakistansk butikk, men arbeidet der er helt «uoffisielt»: Hverken sjefen eller jeg betaler skatt til norske myndigheter. Jeg har videre 100 prosent uføretrygd og mottar full stønad fra trygdebudsjettet, og jeg skammet meg ikke over det. Jeg må være lur for å tjene mest mulig penger, fordi dette er det eneste formålet mitt med å være i Norge. Allah, derimot, er alltid imot penger som er tjent ved hjelp av knep, og sier at den slags penger ikke er lovlig i det hele tatt for en muslim. Når det gjelder kjøringen min, er jeg også litt sleip, for jeg kjører uten førerkort og narrer myndighetene når jeg blir spurt om å vise førerkortet. Da svarer jeg alltid til politiet:»Å, beklager – lommeboken med førerkortet ligger igjen hjemme, men vær snill å sjekke personnummeret mitt!» Navnet mitt står ikke skrevet i ansiktet mitt og avslører hvem jeg er, så jeg bruker å gi dem navnet og personnummeret til vennen min som har gyldig førerkort. Etter en mild advarsel bruker jeg å slippe unna hver gang. Hvordan kan jeg fortsette med å oppgi feil identitet når Allah er ved siden av meg. Allah som alltid ber oss snakke sant?»

Hver kveld han legger seg ved siden av kona, tenker han på en annen kvinne etc. Til slutt vekkes han av kona, som sier det er på tide å gå ut og handle!

Det mest underlige er den litterære stilen som er hverken fugl eller fisk hva sjanger angår: er det skjønnlitteratur, eller en «sann» historie: isåfall bekrefter den mange negative oppfatninger av muslimer.

Men hvorfor har Aftenposten tatt inn noe slikt? Bekjennelsesskrifter ville aldri bli tolerert fra en annen religion. Jeg må si jeg finner beskrivelsene av Allahs nærvær støtende. Er det noe historien har lært så er det at man skal være uhyre forsiktig med å si at man opplever Gud. Men det gjør muslimer på Haj, og ser ikke ut til å være i tvil.

Aftenposten ønsker øyensynlig å bidra til forståelse av muslimers tenkesett. Men betyr det en oppheving av all kritisk sans?

Farvel, Mekka – Aftenposten Nettutgaven