Noen ganger føler jeg et intenst behov for å skrive om annet enn norsk samtidspolitikk; sistnevnte kan få selv vakre forsommerdager til å virke grå og spenstfri som våte teposer. Da er det eneste fornuftige å gi etter for lysten, hvilket jeg herved gjør. Jeg vil dele med dere begeistringen for og kjærligheten til en for lengst avdød sovjetrussisk skuespiller og skald som jeg også tidligere har omtalt her inne. Mannen var langt fra overfladisk, så musikkminnene om ham skal brukes til å reflektere – bare bitte litt og dessuten indirekte – over hva som betyr noe i livet, inklusive hvordan vi skal klare å holde ut samværet med oss selv og andre. Slikt er tidløst stoff, selv om utgangspunktet for nålevende nordmenn nok fortoner seg i overkant esoterisk. Vi skal på veien også innom en meget ung, nålevende russisk sangerinne samt noen gamle visekunstnere fra et helt annet kontinent, det amerikanske. Hardt prøvete menneskers innsikter er ofte påfallende like uansett hvorfra de kommer.

Vladimir Vysotsky  (jeg velger å transkribere til engelsk stavemåte, ikke norsk, siden dette gjør relevant internett-leting lettere) var født i 1938. Han nådde en popularitet i Sovjetunionen på 1960- og 70-tallet som er uforståelig for mennesker som aldri selv har følt på kroppen at opposisjon mot et samfunn under totalitær kontroll kan bli en eksistensiell nødvendighet, en holdning og aktivitet viktigere enn alt annet. Ikke så å forstå at Vysotsky var noen standard politisk motstander av systemet; han var i noen grad dét også, men avskyen for kommunisteliten stakk dypere, ble til en visceral forakt for dobbeltmoralen og løgnaktigheten han og hans krets var omgitt av. Mannens avvisning av alt det ikke-autentiske, det notorisk uekte kom til uttrykk først og fremst i sangtekstene, men også i hans meget uortodokse livsførsel. Det ble misbruk av alkohol og ulike droger i betydelige kvanta; Vysotsky var definitivt intet dydsmønster. Hva dette angår fulgte han i fotsporene til så mange kunstnere i samme generasjon (og før og etter!) som søkte kjemisk hjelp mot sine demoner, men som etter hvert fikk innse at også denne trøsten var både farlig og midlertidig. Om noen slike kan man med rette si at de brenner sitt lys i begge ender for å se bedre. Prisen for lindringen ble svært høy for de fleste av dem.

I sangen «Koni priveredlivye» (jeg oversetter dette med «ustyrlige hester» i overskriften, hvilket for adjektivets vedkommende er høyst diskutabelt; i det hele tatt er akkurat denne teksten noe av det minst oversettelige jeg kjenner innen moderne russisk kunstprosa) forteller Vysotsky om en villmannsferd der han ikke får bremset hestene som trekker ham og sleden han sitter i mot avgrunnen, også fordi han selv jager dem fremover. Ennå har han så mye ugjort i livet, innvender poeten, tekster som skal skrives og sanger som skal synges, men likevel klarer hverken han eller hestene å passe måten. Hva bringer ham til å gjøre dette, altså jage på når han slett ikke ønsker slutten han ser komme? For han er jo klar over at det bærer galt av sted, han makter bare ikke å avverge ulykken. Og hva skyldes det forresten at hestene er så uregjerlige? 

Trass i innsikten og alle besværinger over at det selvsagt livsnødvendige faller så vanskelig, befinner han seg likevel til sist med ett på den andre siden («man kommer alltid tidsnok til en avtale med Gud»). Men ikke engang der får Vysotsky fred, for «hvorfor synger englene med så sinte røster»? 

Et bra studioopptak av «Koni priveredlivye» med en slett ikke ueffen oversettelse til engelsk finner du her. Denne konsertversjonen (live-musikk er alltid best!) ledsaget av russisk-amerikanske Eddies respektfulle og kjærlige kommentarer vil kunne bidra til utvidet forståelse. Flere av samme Eddies øvrige «Modern retro»-videoer (han kommenterer ofte sammen med sin russiske Mama eller sønnen Jakob) er også vel verdt å lytte til. 

Vysotskys popularitet i det post-kommunistiske Russland har holdt seg på et fantastisk høyt nivå. Det finnes et utall cover-versjoner av hans sanger, også og ikke minst av «Koni priveredlivye», av hvilke jeg velger å lenke til kun én. Den pur unge (17 år) sangerinnen er Diana Ankudinova, som vokste opp på et barnehjem langt øst i Sibir. Foreldrene klarte ikke å ta hånd om hverken seg selv eller den store barneflokken som alle (Diana var eneste unntak) døde. Kan hende bidrar en slik bakgrunn (og en guddommelig røst, naturligvis) til at artisten, trass i sin ungdom, klarer å tolke Vysotsky på strålende vis. Dersom du fenges av fremføringen, så lytt gjerne videre på lenken ovenfor, der du også vil finne Dianas opptreden på et «Russia got talent»-type program fra russisk tv for noen år siden; jeg tror hun den gang bare var 14. Å synge en sang som «Dernière danse» på en slik måte i så ung alder er enestående. Vi får håpe at hun klarer å benytte sin gave til å få et godt liv.

Vysotsky – vi slipper ikke hovedpersonen riktig ennå! – stod ved kanten av avgrunnen flere ganger, både billedlig og bokstavelig (fjellklatring). På dagen ett år før mannen endelig forlot vår verden, som 42-åring sommeren 1980, døde han første gang, også da av en overdose. Medisinsk personell fikk liv i den syke og slitte, men heller ikke i etterkant av denne særdeles klare advarselen klarte han å få styr på demonene og de uregjerlige hestene. Mens OL var i full sving i et sommervarmt Moskva, kom døden på nytt.

Var livet dermed ugjenkallelig slutt? Lever ikke Vysotsky videre ikke bare i gamle minner, men også i unge, friske sjeler som Diana Ankudinova, som gjenoppdager og nytolker hans storhet, mennesker hvis musikalske horisont strekker seg bortenfor Grand Prix, det være seg Junior eller voksen-varianten, meningsløs muzak og annet jeg knapt kjenner navnet på? Tanken om reinkarnasjon (sjelevandring, gjenfødelse) melder seg utvunget i sammenhengen, en forestilling som enn i dag lever videre(!) innen mange verdige tankesystemer, religiøse så vel som ikke-religiøse, først og fremst i Asia, men også innen europeisk åndstradisjon. Ikke behøver vi å lete blant spesielt finkulturelle kilder heller for å finne eksempler, og da kommer vi omsider til mitt siste musikkeksempel.

Den amerikanske outlaw-country supergruppen “The Highwaymen” (kudos til Erling Marthinsen for hans nylige artikkel om dem!) bestod av Willie Nelson, Kris Kristofferson, Waylon Jennings og Johnny Cash, hvorav kun de to førstnevnte ennå er blant oss. Alle fire herrene levde periodevis røffe liv (C&W-artister har ofte stått med «ett ben i rennesteinen og ett på bedehuset») med rikelig forbruk av notorisk usunne hjelpemidler for å klare tilværelsens «utfordringer»; i så måte var likheten med jevngamle Vladimir Vysotsky markant. Etter min ytterst subjektive oppfatning holdt ingen av dem Vysotsky-nivå hva innovasjonsdybde angikk, ikke gjennomgående og under hele karrieren, iallfall, men likevel: Deres fremføring av Jimmy Webbs uforlignelige «Highwayman» representerte et eksistensielt høydepunkt. De som tror at tematikken i «den hvite manns blues», altså Country and Western-musikken, kun dreier seg om hester, seksløpere, kvinnfolk og sprit, har ikke fulgt godt nok med i timen.

Er menneskelig udødelighet eller reinkarnasjon av «I’ll be back again, and again, and again …»-typen intet mer enn en vakker tanke som også enkelte livsslitne trubadurer med mange år på baken stundom hengir seg til? Ikke vet jeg, men jeg er sikker på at de som tror at alle tilværelsens viderverdigheter kan gjennomskues ved at klar tanke analyserer inntrykk formidlet gjennom våre fem klassiske sanser, han eller hun overvurderer egne evner.

Enhver som har sett en hund snuse interessert i en veikant, bør ha evne til å innse at vi mennesker ikke er utstyrt til å merke, registrere, ta inn over oss alt som finnes av opplevelser og sammenhenger i universet. Kunstnere kan hjelpe oss til å skjønne dette, til å forstå med hjertet det vi ikke fatter med hodet. At kanskje særlig artister som har hatt mye å slite med i eget liv, lykkes i denne tolkerrollen, er ikke så overraskende som det først kan synes.  

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her