Om sommeren skal man innimellom tillate seg lettflyvende tanker, sånne som klarer konkurransen med årstidens skyer. Dette var det første som falt meg inn, da jeg for en tid tilbake ble utfordret av vår alles Therion til å skrive «noe med medisinsk tilsnitt» om en av våre felles kunstmalerfavoritter, russeren Mikhail Aleksandrovitsj Vrubel (1856-1910; siste bokstav i etternavnet skal uttales muljert, som i nord-norsk og trøndersk baill). Vrubel har jeg vært innom også tidligere i disse spalter, den gang i forbindelse med en sympatierklæring til fordel for djevler og demoner, men visst fortjener mannen ytterligere oppmerksomhet. Og dersom man fra et slikt utgangspunkt kan spinne en fortelling som knytter det geniale, det vanvittige, det kvinnelige og det medisinske sammen på en noe så nær koherent og dertil sannferdig måte, så må det vel være møda verdt?

Vrubel var født i Omsk i Sibir, men ble utdannet i Skt Petersburg og hadde dessuten et studieopphold i Venezia før han ble nasjonalt kjent på 1880-tallet da han var involvert i den kunstneriske utsmykningen av kirker i Kiev, særlig av den nybygde Vladimir-katedralen. De fleste av hans utsmykningsforslag ble ikke antatt; de var for radikale for juryen og samtiden. Senere ble han særlig berømt for sin serie av demonmalerier blitt til over flere år som illustrasjoner til et av Lermontovs romantiske dikt; for meg er dette toppunktet i hans skaperverk. Han malte også bilder med andre motiver, naturligvis, ikke minst hentet fra russiske eventyr, blant annet av Svaneprinsessen. Det hører med til historien at hans operasyngende og meget vakre kone opptrådte som nettopp svaneprinsesse i en rolle hun gjorde til sin egen; kanskje var det dette som gav ham idéen. Som mange andre art noveau kunstnere i sin generasjon brukte Vrubel også andre teknikker enn oljemaling når det passet seg; han var både maler, billedhugger, keramiker og scenograf.

Vrubel_Fallen_DemonMikhail Vrubel (1856-1910) Liggende (nedstyrtet) demon (1902) Tretjakov-galleriet, Moskva

Etter 1900 gikk det helsemessig nedover med ham. Både kropp og sinn skrantet. Han begynte å hallusinere og ble satt på mentalinstitusjon. Til sist ble han også blind, en sann straffedom for en maler. Med etterpåklokskapens forklarte blikk kan man lese ut av ikke minst hans siste store verk, «Liggende demon» fra 1902, altså fire år før han helt gav opp malingen, kunstnerens egen fortelling om den eksistensielle dødskampen han befant seg i. Demonen – den geniale kunstneren – lå fysisk nedbrudt og overvunnet, omsluttet av tilværelsens kroniske intethet, men ennå med rester av åndskraft i behold. En grundigere omtale av bildet som henger på Tretjakov-galleriet i Moskva, finner dere på denne adressen. Det er kloke ord om et hovedverk innen russisk symbolisme, en kunstretning som tellet Vrubel blant sine mest fremtredende eksponenter.

ANNONSE

Selvsagt var ikke russisk symbolisme et isolert fenomen, snarere bør man se retningen som en av flere grener på et langt større tre, den europeiske symbolismen, som langt på vei dominerte åndslivet (litteratur, billedkunst, filosofi) i det siste halve hundreåret før første verdenskrig. Sentralt stod bruk av symbolikk – skulle blott bare mangle gitt retningens navn – og en aktiv sans for det utenomjordisk åndelige som var bakt sammen med menneskelig dødsbevissthet og seksualitet («dødens frukt på livets tre») i en fin-de-siecle følelse av at undergangen var i kjømda. Det siste hadde de jo helt rett i, viste det seg. Men enn så lenge var tiden mottakelig for genier og ulykkelige skjebner; først lenger inn på 1900-tallet tok den industrielle døden over fulgt av allmenn tilbedelse av det mediokre.

Sett gjennom vår tids briller er det vanskelig å forstå hvilken viktig rolle seksualitet og veneriske sykdommer spilte innen kunstretningen. Særlig stod syfilis i en særstilling. For borgerskapets unge menn (og alle andre også, selvfølgelig, men det er i hovedsak de førstnevntes ord og bilder vi har tilgjengelig som tidsvitner) kunne nærkontakt med enhver femme vise seg å bli fatale. Dette ble også Vrubels skjebne, mener man; trolig led han mot slutten av livet av neurosyfilis, en variant av sykdommen i tredje stadium. I dag er syfilis lett å behandle, men på Vrubels tid var Venus’ forbannelse like uhelbredelig som andre elementer av arvesynden.

Påvirket sykdommen Vrubels kunstneriske produksjon på annen måte enn ved å forkorte livet hans? Slikt er umulig å si, men det er slett ikke utenkelig. Samme spørsmål er gjentatte ganger stillet også for mange andre av tidens store kunstnere og åndsmennesker; hadde disse (navn som Schubert, Schumann og Nietzsche faller umiddelbart inn, men listen kunne gjøres veldig mye lengre) avansert syfilis, og hvilken rolle spilte i så fall sykdommen for det de tenkte og skapte? Man vet jo at både livskraften, evnen til å sette grenser og selve virkelighetsopplevelsen kan være påvirket hos de infiserte. En tilsvarende problematikk kan gjøres gjeldende for mange sykdommer også i dag, ikke minst slike som har med menneskets stemningsleie å gjøre. Hvor mye kunst preges av kunstnerens manisk-depressive (bipolare) opplevelse av eget liv? Mye godt kan sies om såkalte lykkepiller og andre tiltak for å dempe eller endog fjerne menneskenes livssmerte, men større skaperkraft har de neppe befordret.

Heller enn prøve å besvare spørsmål som ikke har noe svar, vil jeg dvele ved et par pussigheter av nesten-erotisk natur som jeg har kommet over under arbeidet med Vrubel; det er jo sommer, som sagt, og da «muss man sich eben etwas gönnen» som ølreklamen sier (i oversettelse: man må tillate seg noe, skjemme seg litt bort). La oss ta for oss Kysset, en type kroppskontakt som visselig har åpenbare seksuelle konnotasjoner, men som sannelig også er kjent for å kunne vekke og formidle andre følelser enn lyst.

Munch_KissEdvard Munch (1863-1944): Kys IV (1902), tresnitt, Nasjonalmuseet, Oslo

I Norge er kysset malerimessig best kjent fra uforlignelige Edvard Munchs verk med samme navn; det finnes omtrent like mange varianter av kyss hos Munch som det finnes demoner hos Vrubel, og begge motivene er preget av symbolikk og vanskelige følelser fra innerst til ytterst. Hverken Edvard eller Mikhail Aleksandrovitsj hengav seg til ufarlig kosemaling, så mye er sikkert. Seksualiteten i alle dens former og manifestasjoner, inklusive kysset, har sin livspris. Det koster menneskene dyrt å leve i nærkontakt med sin indre demon.

the-arrest-of-christ-kiss-of-judasGiotto di Bondone (1267-1337) Judaskysset, freske i Scrovegni-kapellet i Padova.

Også andre kyss enn de veneriske innebærer kostnader som stundom er vesentlig høyere enn noe man finner angitt på erotikkens prisliste. Best kjent i sammenhengen er dødskysset.

Breznev-Honecker_1979Foto:Regis Bossu/Sygma. Brezjnjev og Honecker ved DDRs 30-årsjubileum 7.oktober 1979. Det åpenbare forelegg for Dmitrij Vrubels dekorasjon på Berlinmuren.

En vår tids kunstner-Vrubel finnes også, Dmitrij Vladimirovitsj Vrubel (født 1960; jeg vet ikke om han er i slekt med Mikhail Aleksandrovitsj, men det er ikke usannsynlig, for deres felles etternavn er langt fra vanlig). Den nye Vrubel kan etter mitt syn ikke helt måle seg med sin døde navnebror hva kunstnerisk kraft angår, men han har likevel skapt noe som aspirerer til politisk-historisk udødelighet, nemlig denne maleriske fremstillingen av det politiske dødskysset mellom to av fossilkommunismens mest fremtredende maktmenn, Sovjetunionens Bresjnev og DDRs Honecker. Konklusjonen får være at det finnes kroppskontakt av enda mer dødelig slag enn det som medieres via spirocheter.

edith-piaf-166818Edith Piaf (1915-1963)

For at ikke lesernes siste sanseinntrykk skal være det blodfrysende bildet av to gammelkommunisters skjebneforseglende mitt-på-munnen smasking, tar vi avslutningsvis turen innom en annen navning av demon-maleren, uforlignelige Edith Piaf. Det har seg nemlig slik at mens vrubel er et gammelt slavisk ord for spurv, så vet Edith-lovers i min generasjon at den lille stores (hun var ikke mer enn 147 cm på strømpelesten) kunstnernavn var fransk slang for samme fugl. En tilfeldig likhet? Selvfølgelig, men livet ville være fattigere dersom man ikke tok vare på og hygget seg med noen av de mange pussighetene som knytter tilværelsen sammen. Uansett: Sammenhengen med overskriftens Venus-element er at «la Piaf» hadde mer erotisk spenning og utstråling fra sin korte, sykelige, giktbrudne kropp selv mot slutten av livet enn de aller fleste 17-åringer med puppyfat eller 27-åringer med implantater både her og der kan by på. Ta mine ord for det, gutter og jenter; etter krigen symboliserte Edith Piaf tidløs, mannstiltrekkende sensualitet på samme måte som Sean Connery senere gjorde det overfor damene. Let frem noen passende youtube-klipp, så skjønner dere hva jeg mener. For de makelig anlagte legger jeg ved en lenke til en live-versjon av blant annet «Non, je ne regrette rien» som kom i 1960, 50 år etter Vrubels død og tre år før Edith Giovanna Gassion selv gikk ut av tiden.

Spurven Piaf sang med sitt nebb som Mikhail Aleksandrovitsj Vrubel skapte med sin pensel. For begge kostet det å leve. Det er aldri konsekvensfritt å vedlikeholde kontakten med den innvendige kraften – kall den Eros, Dionysos, Demonen eller hva du vil – men prisen er av dem man får akseptere. Den som ikke våger å sette sitt merke på livsveven, vil angre unnlatelsessynden.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629