Kommentar

Nei da, jeg skal ikke snakke om mitt eget voksenliv; ennå har ikke det komplette svartsynet tatt bolig i meg. Ei heller er det min mening at tittelpåstanden – vi kommer straks til hva som er bortkastet og hvordan – skal forstås helt bokstavelig. Det dreier seg naturligvis om en spissformulering, men en meget god sådan.

Den er dessuten ikke min, men ytret av Edwin Eugene («Buzz») Aldrin jr, mannen som for akkurat 50 år siden fulgte etter Neil Armstrong ned stigen fra The Eagle og ut på månens overflate. Utsagnet kom jeg underfund med i en videosnutt jeg fant på nettet; det var et lite utdrag av et samtaleprogram med tidligere astronauter i forbindelse med 50-årsjubileet for Apollo 11s månelanding, men jeg klarer selvfølgelig ikke nå å finne igjen klippet. Essensen var imidlertid at 89 år gamle Aldrin besværet seg i klare ordelag over at «futten» hadde gått ut av romfartseventyret etter at de bemannede månelandingene (det var seks av dem i alt; 1969 til 1972) var gjennomført. Man var fra amerikansk side fornøyd i og med at man hadde vunnet kappløpet, lot det til, og lente seg mett tilbake; heretter skulle man prioritere fiksing av allskens sosiale problemer heller enn strekke seg mot himmelen og stjernene. For slik var the mood blitt i et USA plaget av dype indre problemer. Visst fortsatte man med litt romfart på sparebluss også i tiårene som fulgte, men kraften var på en måte borte.

Jeg er dypt og inderlig enig med Buzz Aldrin: Vi stoppet uten god grunn opp på en ferd som burde ha fortsatt, og som det nå er overmodent at gjenopptas. Hvorvidt dette skjer i nasjonal amerikansk regi eller gjennom internasjonalt samarbeid i en eller annen form, er mindre viktig. Det avgjørende er at menneskenes blikk igjen rettes opp mot månene, planetene og stjernene over oss, at vi ikke lenger kun skuer innover og nedover mens vi går og grunner over alt som er galt og vanskelig her hjemme. 

Selvfølgelig ble beslutningene om å prioritere annet enn romfart utover 70-tallet så vel som under de følgende tiårene formulert på måter som foregav å reflektere underliggende klokskap, til og med rasjonalitet, men jeg tillater meg å tvile på at dette virkelig var hovedgrunnen. Som så mange andre «alternative» (et av de riktige godordene fra motrevolusjonens tid etter 1968) tilnærminger, var fokusendringen fra himmel til jord snarere resultatet av en ny tidsånd. Heller enn finansiere teknologioptimisters kosmiske korstog, ville man konsentrere seg om de små tingene og rette opp i og utbedre uendeligheten av alldaglige feil og mangler som preget menneskenes liv i alle samfunn, også det amerikanske. Lyktes man?

Jo da, man kan sikkert finne godt om eksempler på at man fikk bedre sykehjem i stedet for sterkere og mer bærekraftige raketter, for nå å bruke ett av mange mulige bilder. Samme forhold gjelder også eksempelvis norsk u-hjelpspolitikk, om vi tillater oss å illustrere problematikken ved å trekke inn hjemlige forhold og prioriteringsdilemmaer; man kan alltid vise til skoler bygd og vannverk etablert som aldri ville prydet afrikansk landsbygd dersom det ikke hadde vært for de gratis godhetsmillionene fra nord. Det store, strategiske bildet forblir likevel i beste fall uklart: Er ressursene gjennom de seneste tiårene blitt klokt brukt? I forsøket på et svar må man veie inn både det pengene er brukt til, og som følgelig er oppnådd, og det de alternativt kunne ha skapt dersom man hadde fortsatt for full kraft med utvikling av blant annet romfartsteknologi.

Holder vi oss til u-hjelpen (jeg er fristet til å skrive ordet uten bindestrek) som eksempel på sosiale hjelpeprogrammer, vel vitende om at den representerer bare en del av «hjelp folk å trekke seg opp etter håret»-virkeligheten: De enorme satsningene innen utviklingshjelp som USA og andre vestlige land, ikke minst Norge, har finansiert, har hatt en «return on investment» som mildest talt er diskutabel. Kun ett er helt sikkert: Fattigdomsproblemene har man ikke lykkes å utrydde, hverken der eller her. Korrupsjon rir bistanden som en mare, men dette er likevel ikke viktigste ankepunkt. Prinsipielt verre er spørsmålet om hvorvidt denne typen assistanse overhodet fremmer evnen til sosial mestring i samfunnene som «nyter godt» av alle givermillionene (saksopplysning: Norske bistandsmidler beløp seg til 34,6 milliarder kroner i 2018, opp en halv milliard fra året før) de gode rike pumper inn. Men akkurat dét spørsmålet lar vi i fortsettelsen ligge; tross alt var det romfart som var ment å være hovedtemaet i dag, ikke u-hjelp til Afrika eller ulike former for sosialhjelp til vanskeligstilte deler av befolkningen i den vestlige verden.

En av de amerikanske lederne, jeg tror det var selveste Franklin D Roosevelt, sa tidlig under andre verdenskrig at «public opinions win wars». Det hadde han rett i, så langt som nå slike formuleringer kan sies å være korrekte eller det motsatte, og «public opinion» har siden avslutningen av 60-tallet vært preget av ganske andre holdninger enn vitenskapsoptimisme eller lysten til å ta på seg tidligere generasjoners heltemantler og foreta nye, djerve sprang fremad på menneskehetens vegne. Månelandingen var i så måte langt mer slutten på noe enn en begynnelse. 68er-revolusjonen som skyllet inn over Vesten, margstjal samfunnet, ikke minst den yrkesklassen som hadde bygget romskipene, sendt modige menn til månen og fått dem trygt hjem igjen. Nå var det andre ting som stod høyt på agendaen: sex, drugs and rock’n’roll, protestbevegelser av alle de slag, myke verdier og «equality» for alle penga. Feminismen vokste frem og ble etter hvert overtatt av ekstremfeminismen fulgt av en hel rad med andre -ismer. Det fulgte i det hele tatt en underlig periode preget av misforstått relativisme,et antiautoritært opprør som syntes å være til mest for sin egen skyld, samt gjennomgående ulogisk hulter-til-bulter tenkning på område etter område. Vi har ikke i vår del av verden sett lignende siden før opplysningstiden, og perioden er slett ikke slutt ennå. Fremdeles skvulpes vi stundom over av utskeielsesbølgene – la meg bare nevne ideologidrevet klimavitenskap og gendertenkning som stikkord -, men tross alt er det mye som tyder på at skuta nå kan være i ferd med å rettes opp i hvert fall på det politiske plan i og med valget for tre år siden av Trump som president i USA. Dessuten skal vi aldri i vårt mismod over all lurvetheten glemme at menneskeheten tross alt har en god kjøl under seg: Det vil ikke i lengden i et samfunn av homo sapiens sapiens være mulig å late som om pseudorasjonell ugresstenkning hører hjemme på øverste intellektuelle hylle; vi er tross alt per definisjon så vel som gjennom våre historiske erfaringer selektert for evnen til å forstå og reflektere, også over refleksjonen selv. Dette ligger i vår natur, og mot biologien kjemper selv de mest aparte sidesporteoriene innen humanistisk «vitenskap» forgjeves om bare motkreftene får tid til å områ seg.

I forbindelse med månelandingsjubileet så jeg på TV et lite medietreff med president Trump der han, flankert av Aldrin og Collins, de eneste gjenlevende Apollo 11-astronautene, kunngjorde at amerikanerne skal tilbake til månen i løpet av fem år, hvoretter de skal reise videre ut i solsystemet med Mars som neste stoppested. De to gamle romfarerne nikket og var synlig glade, og også jeg kjente hjertet gjøre et lite byks. At noen kloke mennesker er skeptiske til om bemannede Mars-reiser bør inngå i en vettug romfartsstrategi, lar vi ligge; her og nå ønsker jeg å lufte min grunnleggende teknologioptimisme, ikke fokusere på vanskene.

Det later altså til at dagens amerikanske president endelig tar opp igjen tråden fra for 50 år siden og på nytt ønsker å prioritere romfartsaktivitet av det aller mest ambisiøse slaget, inklusive ferder ut til steder der «no man has gone before». Det var i sannhet musikk i mine ører, det Trump la frem.

For som president Kennedy uttrykte det for snart 60 år siden da han offentliggjorde ambisjonen om at USA i løpet av 10 år skulle sende historiens første menn til månen og ta dem trygt tilbake igjen: «Vi skal gjøre det ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig». Det var vanskelig, og flere både russere og amerikanere omkom under kappløpet. Også fremtidig romfart kommer til å oppleve tilbakeslag, helt utvilsomt, og noen vil stryke med i ulykker slik det alltid har skjedd når nyvinninger gjøres, men som art skal vi igjen og til tross for farene «vandre fremad med freidig mot»fordi det ligger i vår natur å oppsøke vanskeligheter og til slutt overkomme dem. Slik er mennesket på sitt beste. Denne vår kvalitet er del av vår essens, vår kjerne; ikke alt i tilværelsen er svik og svikt, gråsvart unnfallenhet og ynkelighet.

Det skal heller ikke underslås at potensielle praktisk-økonomiske gevinster kan ligge i potten ved fremtidig intensivert romfartssatsning, oppdagelser av et slag hverken jeg eller andre i dag kan overskue. Når mennesker drar til nye steder, finner de alltid ting de ikke kjenner hjemmefra, men som kan vise seg å være verdifulle. Dette er mytenes skatt nedgravd under regnbuens brohode. Hva det ukjente er, vet vi derimot bare dårlig, som sagt, men noe av verdi vil bli funnet. 

Kanskje enda mer verdifull vil imidlertid etter min oppfatning den teknologiske fremgangen være som kan forventes i kjølvannet av en ny romferdssatsning. Sammenhengen er litt som med kriger: De skaper, i tillegg til ufattelig faenskap og lidelse, også teknologiske nyvinninger som det fredelige livet ikke like lett frembringer. Igjen er dette en historisk erfaring mer enn noe som «rasjonelt» kan utleses av vår viten om menneskets natur og væremåte, men «lovmessigheten» er uten unntak innen observasjonsvinduet vi har oversikt over. Satses det på naturvitenskap og teknologi – vel å merke av det ekte, det riktige slaget, ikke politikkmotiverte 10-milliarders «månelandinger» som Stoltenberg i sin tid forkynte oss i en nyttårstale – så kommer noe nytt og nyttig ut av strevet. At man aldri riktig kan vite hva på forhånd, ligger innebygget i selve premissene for praktisk vitenskap: Slik er forskjellen mellom ekte forskning og elevøvelser. 

Vi lever i apokalyptiske tider, så la meg til slutt trekke frem enda et argument for intensivert romforskning som burde appellere til dem som plages med residiverende undergangsfantasier betinget i klimafrykt eller annet. Av gode, naturlige grunner har menneskeheten hittil levd uten reservelugar; vi har vært ille tvunget til å «put all our eggs in one basket» gitt at vi har tilhold på jorden, ingen andre steder. Rett nok er vår gamle planet et alldeles utmerket sted, men det ville likevel vært kjekt å ha reserveløsninger man kunne lite på dersom så galt skulle være at vi selv eller andre kosmiske krefter på et eller annet vis gjorde livet her alt for utrivelig eller endog umulig.

Merk vel at dette ikke er noen fjasete, pubertal katastrofefantasi, men en rell risiko. Summen av sannsynlighetene eller farene i sammenhengen kan ikke beregnes pålitelig, men de adderes opp til mer enn null. Å se til at oddsen forskyves i menneskevennlig retning, er et like langsiktig som enormt prosjekt, men ett som er verdt all vår innsats. Det er et flergenerasjonsoppdrag av tilnærmet «evige» dimensjoner, så det er like bra «å hoppe i kommagan» med det samme og sette i gang etter den unødig lange pausen som fulgte 68-revolusjonen. 

Ikke minst i dette perspektivet var Trumps ord på pressekonferansen så inderlig gledelige. Forhåpentlig får han arbeidsro («four more years!») til å sikre finansieringen av restarten han nå kunngjorde, samt se til at antiintellektuelle krefter som heller vil drive med politisert pseudoforskning enn utvikling av ny teknologi, ikke igjen får en hånd på styrepinnen. Deres interessefelter er i beste fall perifere og må begunstiges deretter, altså med de aller minste offentlige pengene om midler overhodet. 

Vi i min generasjon kan nå nære et lønnlig håp om igjen å få se mennesker oppnå nærkontakt med månen, undersøke den ytterligere og etablere baser der av nytte for fremtidige ekspedisjoner. Bemannede reiser videre ut i rommet vil likevel for oss kun forbli en drøm. Det er greit, for slik er livet, og vi vil uansett kunne ha tiltro til at våre etterkommere vil få oppleve slikt som ikke ble oss forunt, også i verdensrommet. Det dyktige mennesker bestemmer seg for, er sjelden utenfor rekkhold enten vi snakker om jordiske eller overjordiske utfordringer. 

Utviklings- og teknologioptimisme er en forutsetning for slik fremgang. At nettopp The Donald ser ut til å gå i spissen for disse tilnærmingene til en mulig bedre fremtid, må svi ekstra vondt for de mange haterne. Dem om det; hva mannen får til som president, er for oss andre det viktige, ikke hvilket privatliv han har ført eller fører og ganske spesielt ikke hvilke tanker og meninger man tror seg at han har. Også på dette området er konsekvenser viktigere enn sinnelag.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Forhåndsbestill Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!