Sakset/Fra hofta

Astronauten Buzz Aldrin står ved siden av det amerikanske flagget utenfor månelandingsfartøyet på månen den 20. juli 1969. Foto: NASA / Reuters / Scanpix.

Målet var klart. Zambia skulle slå Sovjet og USA i romkappløpet. Men prosjektet var fullstendig vanvittig – og det lettet aldri en millimeter fra bakken. Det ble et mageplask og en vits for evigheten. Litt som Stoltenbergs månelanding, med andre ord. Så galt kan det gå når små nasjoner prøver å leke «store og viktige».

Året var 1964. Sovjet og USA befant seg som kjent i et intenst kappløp om erobringen av verdensrommet. Sovjet var først med å få et menneske ut i rommet, med Juri Gagarin i 1961. USA kom etter med John Glenn i 1962. Sovjetiske Valentina Teresjkova ble første kvinne i rommet i 1963, og Sovjet så ut til å lede an i kampen. Det sto enorm prestisje på spill, og verden fulgte med i åndeløs spenning. Men det ble USA som vant romkappløpet. I disse dager feires 50-årsjubileet for månelandingen sommeren 1969.

Hæ? Zambia?

Litt mindre kjent er det at en tredje aktør også ville være med på det banebrytende eventyret i verdensrommet.  Nemlig den nyopprettede, afrikanske nasjonen Zambia. Dette var en lutfattig stat etablert i det som tidligere hadde vært den nordlige delen av Rhodesia (Rhodesia heter nå Zimbabwe).

Det var en lærer ved navn Edward Mukuka Nkoloso som kom på ideen om at Zambia burde ha en fremtid som romfartsnasjon. Ikke minst ville det bidra til å gjøre landet kjent. Zambias første president, Kenneth David Kaunda, var også lærer av yrke. Det var kanskje noe av grunnen til at Nkolosos utenomjordiske konsept for Zambia Space Project ble møtt med velvilje fra landets ledelse.

I en artikkel i Time Magazine i 1964 fikk verden for første gang vite om Zambias (elleville) satsning. Nkoloso var da allerede i gang med å trene opp 12 kandidater til å bli Afrikas første astronauter, eller afronauter, som de ble kalt. Blant kandidatene var det også en 16 år gammel jente ved navn Matha Mwamba. Både svart, kvinne og ung, altså. Sånn sett var man tidlig ute med å være politisk korrekt, og i dag ville dette prosjektet antagelig fått øst norske bistandsmilliarder over seg.

Men på dette tidspunktet var ressursene ytterst begrenset. Man hadde søkt om internasjonal støtte fra USA, Sovjet, Israel og FN. Beløpene man ba om, var i størrelsesorden opptil et par milliarder dollar, ganske mye penger i 1964. Men det eneste man hadde fått av støtte utenfra, var en 10-rupiseddel fra en indisk guttunge som likte ideen.

Derfor var opplegget svært enkelt, for å si det mildt. Treningen til romferden besto blant annet i at kandidatene ble snurret rundt i oljetønner festet til et tre, for at de skulle venne seg til følelsen av å være vektløs og svimmel. De ble også puttet i tønner og rullet utfor bakker.  Dette foregikk ved noe man kalte «Zambia National Academy of Science, Space Research and Astronomical Research”, som lå ikke langt utenfor landets hovedstad Lusaka.

Selve ferden var først tenkt å gå til månen, med en mellomlanding der, før man med et nokså enkelt katapultsystem skulle skyte seg videre til Mars (!).  Med på reisen skulle man også ha 12 katter. De skulle slippes ut på månen/Mars før afronautene, for å sjekke ut om forholdene var levelige for mennesker. Det hele høres ut som en infantil drøm fra gutterommet, noe det antagelig også var.

Spøk eller alvor?

Da prosjektet ble kjent ute i verden, visste man ikke helt om man skulle ta det på alvor. Pressefolk og eksperter var ikke sikre på hva som var mest absurd, zambiernes egenutviklede treningsmetoder for de såkalte afronautene – eller planene for reisen til månen og Mars i en jafs. Hva i alle dager holdt man på med? Var det bare et smart, litt ironisk PR-prosjekt for en ny nasjon? Eller var man virkelig så bunnløst naive at man trodde på dette? Edward Mukuka Nkoloso selv fnyste av skeptikerne:

“Some people think I’m crazy. But I’ll be laughing the day I plant Zambia’s flag on the moon”, sa Nkoloso til Associated Press.

Prosjektet tok naturlig nok aldri av fra bakken.  Det hele forble en slags Jules Verne-aktig feberfantasi, som stille forsvant inn i historiens tåke midt på 1960-tallet. Selv forklarte Nkoloso prosjektets død slik, I et intervju med A.P i 1965:

“My spacemen thought they were film stars. They demanded payment”. Penger var det lite av i prosjektet, og dermed forsvant de tenkte afronautene over til annen virksomhet.

Det har i ettertid vært spekulert på om hele saken bare var en ironisk samfunnskritikk fra Nkolosos side. Han er beskrevet som en intelligent person, og enkelte mente det var mer sannsynlig at han konstruerte en satire enn at han virkelig trodde på den absurde gjør-det-selv-romferden.  Men selv har han aldri senere gitt uttrykk for at det var ment som annet enn alvor.

Les mer om prosjektet her: https://www.newyorker.com/culture/culture-desk/the-zambian-afronaut-who-wanted-to-join-the-space-race

En forløper til andre, små nasjoners stormannsgalskap?

Historien om Zambias romfartsprogram er kanskje først og fremst interessant som eksempel på små nasjoners trang til å være «store og viktige». Den er uttrykk for en slags nasjonal stormannsgalskap.

Et land som Norge burde utvilsomt ta til seg en viss lærdom av dette. I likhet med Zambia har også Norge av mystiske grunner fått det for seg at man «egentlig» er en stormakt. Norge skal grafse til seg en viktig rolle på den internasjonale arena, i nær sagt enhver sammenheng. Men i motsetning til Zambia i 1964 har Norge av i dag penger til å strekke engasjementet langt. Koste hva det koste vil.

Det dreier seg som regnskogsfond, all verdens «giverlandsgrupper» for land og regimer verden over, ulike klimatiltak hist og her osv. Norge spiller rollen som den fulle og hemningsløst spandable onkelen alle gjerne tar med på festen, for da vet de hvem som ordner opp med regningen.

Foreløpig har ikke Norge annonsert noe større romfartsprogram. Men om noen kommer opp med et kreativt konsept der dette kan handle om «klima og integrering», så er det slett ikke umulig at et slikt prosjekt ser dagens lys.

Inntil videre får vi dvele ved tanken på at Norge svidde av nesten 10 milliarder kroner på Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets «månelandingsprosjekt» på Mongstad for noe over ti år siden. Det var faktisk ikke så mye mindre vanvittig enn Zambia Space Project. Det var bare så uendelig mye dyrere.

Har noen politikere lært noe av det?

 

Kjøp Mesteren og Margarite av Michail Bulgakov fra Document Forlag her.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her