Kommentar

Astronauten Buzz Aldrin står ved siden av det amerikanske flagget utenfor måne­landings­fartøyet på månen den 20. juli 1969. Foto: NASA / Reuters / Scanpix.

Da John F. Kennedy i 1962 satte som mål at USA før tiåret var omme skulle lande mennesker på månen og bringe dem trygt tilbake igjen, trodde få det ville være mulig. Utfordringene var fortsatt problemer, og hindringene mange. Men NASA – og USA – klarte det.

I dag er det 50 år siden denne bragden ble gjennomført, og Neil A. Armstrong som det første mennesket på månen uttalte de udødelige ordene «That’s one small step for a man, one giant leap for mankind». Dette feires selvsagt på mange vis, der NASA i lengre tid har republisert minneverdig stoff fra 1960-tallet.

Fra et teknologisk synspunkt blir man slått av hvor ufattelig lite datakraft de tre astronautene i Apollo 11 hadde å støtte seg til for å ta seg helskinnet tur/retur månen. Dagens smart­telefoner kunne hver for seg ha manøvrert en hel armada av romskip:

The latest phones typically have 4GB of RAM. That is 34,359,738,368 bits. This is more than one million (1,048,576 to be exact) times more memory than the Apollo computer had in RAM. The iPhone also has up to 512GB of ROM memory. That is 4,398,046,511,104 bits, which is seven million times more than that of the guidance computer.

But memory isn’t the only thing that matters. The Apollo 11 computer had a processor – an electronic circuit that performs operations on external data sources – which ran at 0.043 MHz. The latest iPhone’s processor is estimated to run at about 2490 MHz. Apple does not advertise the processing speed, but others have calculated it. This means that the iPhone in your pocket has more than 100,000 times the processing power of the computer that landed man on the moon 50 years ago.

Rundt 400.000 personer var ansatt i romprogrammet og det er estimert at bak hver time i rommet lå det ca. en million arbeidstimer på bakken.

Men tro ikke at en imponerende bragd for 50 år siden, som samlet nasjonen USA og ga den et kjempemessig økonomisk, teknologisk, politisk og prestisje­messig løft, tåler å bli betraktet gjennom samtidens objektiv.

Washington Post leder an i en 2019-analyse av forhold i 1969, og skriver:

In archival Apollo 11 photos and footage, it’s a “Where’s Waldo?” exercise to spot a woman or person of color.

Avisen har intervjuet 96 år gamle Ike Rigell, daværende sjefs­ingeniør, som påpeker at kulturen i all hovedsak var hvit og maskulin. Av ca. 500 ansatte i operasjons­rommet var hun eneste kvinne, og det var kun én svart og én med mellom­amerikansk bakgrunn i tillegg til alle de hvite mennene.

Beskrivelsen er jo nesten til forveksling lik sammen­setningen av de amerikanske landgangs­styrkene under D-dagen 25 år tidligere, uten at den har vært problematisert eller påpekt på samme måte.

New York Times artikulerer i to tweets det manglende mangfoldet i USAs måneprogram på 1960-tallet:

NASA kan lære av sine feil ved å sende kvinner til månen, de må bare unnslippe Jordens kjønns­skjevhet, skriver avisen. Det er jo også en måte å poengtere og feire en fantastisk prestasjon på.

Sovjetunionen var først til å sende en kvinne ut i verdensrommet, i tillegg til å sende ca. to millioner kvinner til Gulag-leirene i Sibir der de sikkert hadde full barnehage­dekning.

En hendelse som måne­landingen kunne kanskje for en stakket stund samlet amerikanerne i en felles, nasjonal stolthet, men pressen gjør sitt beste for å finne feil og mangler ved den dugnadsånden som gjennomsyret månelandings­programmet. De fleste har jo heller ingen egne minner om månelandingen i dag.

Warren Henry skriver i The Federalist:

Elite organs of journalism publish these articles in the lead-up to Apollo’s 50th anniversary for the same reason they publish their annual July Fourth hot takes on why the founders were evil and the Revolution was a bad idea. Every aspect of life must be about “the struggle,” and that struggle is against an irredeemably bigoted America.

When they hear Neil Armstrong pronounce, “That’s one small step for [a] man, one giant leap for mankind,” they hear gendered language instead of a poetic and universalist sentiment. As is so often the case, progressives cannot celebrate progress.

Når vinklingen i to amerikanske storaviser i forbindelse med femtiårs­jubileet for måne­landingen reduseres til et spørsmål om kjønn og mangfold, vitner det om en historie­løshet som ikke kjenner noen grenser. Det kollektive fortidsminnet forsvinner i skremmende fart.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!