På dag 23 av Artemis-1-oppdraget rundt månen er fartøyet «Orion» nå på vei tilbake til Jorden, og teamet gjør seg klar for at kapselen lander i Stillehavet søndag. Så langt har det første ubemannede oppdraget gått nesten uten problemer: Alle målene som var satt, er nådd, og man har lært en del nye ting underveis.

På sine egne nettsider skriver NASA:

“At present, we are on track to have a fully successful mission with some bonus objectives that we’ve achieved along the way,” said Mike Sarafin, Artemis I mission manager. “On entry day, we will realize our priority one objective, which is to demonstrate the vehicle at lunar re-entry conditions, as well as our priority three objective, which is to retrieve the spacecraft.”

Endelig tilbake til månen

«Orion» består av selve mannskapsmodulen eller kapselen hvor astronautene oppholder seg, en service-modul laget av ESA som gir kraft og temperaturkontroll, og en redningsmodul som kan få mannskapet i sikkerhet. Det er det ensete «deep space»-systemet i verden som er beregnet på å tåle de høye hastighetene en retur fra månen medfører.

«Orion» ble skutt opp fra Kennedy Space Center rampe 39B i Florida den 16. november ved hjelp av verdens kraftigste rakettsystem, SLS. Etter et halv runde rundt Jorden ble kursen satt direkte mot månen hjulpet av siste trinn i rakettsystemet, kalt Interim Cryogenic Propulsion Stage (ICPS). Etter noen dager i transit har «Orion» slynget seg to ganger rundt månen før kursen ble satt tilbake mot Jorden igjen.

Det hersker en del navneforvirring rundt NASAs nye satsning: Selve kapselen og månefartøyet heter «Orion». Raketten som løfter Orion-fartøyet opp fra bakken, heter imidlertid Space Launch System (SLS). «Orion»-fartøyet er altså koblet på toppen av SLS, mens de fremtidige oppdragene har navnet Artemis med et nummer bak. Dette er etter mønsteret fra de forrige månelandingene, hvor raketten het Saturn V, oppdragene het Apollo, og månelanderen het «Eagle».

Ti små satellitter og dukker med på ferden

Med på ferden i «Orion»-kapselen er en dukke i romdrakt som har fått navnet Commander Moonikin Campos, og to torso-dukker kalt Helga og Zohar som samler data for fremtidige ferder med passasjerer. Landingen vil skje i 5-tiden på søndag, hvor fartøyet må bremses ned fra 40.000 km/t ved hjelp av varmeskjold og et avansert system av fallskjermer. Artemis-1-oppdraget inneholder ingen månelander, men det siste rakettrinnet ICPS har ti små satellitter kalt «Cube Seats» montert.

Dette er forskningskapsler så store som en skoeske med diverse eksperimenter fra forskjellige institusjoner og land. En av disse ti Cube Seats er verdens minste månelander fra Japan. En annen skal studere en asteroide ved hjelp av solseil-teknologi. Også ICPS har gjort en runde rundt månen og forsvinner nå videre ut i rommet.

NASA går tilbake til fremtiden

NASAs Deep Space Exploration System er et tradisjonelt rakettsystem som erstatter romfergene, som mange anklager for å være en stor feilvurdering av NASA – ettersom de i praksis gjorde det umulig å sende mennesker og større last høyere enn i lav bane rundt Jorden.

I tillegg var forsøket på å lage en gjenbruksrakett ved hjelp av et glidefly et teknologisk blindspor: Romfergene var et elendig glidefly, og heller ikke en særlig god rakett: Fjorten liv gikk tapt i to ulykker – «Challenger» ved oppskytning og «Columbia» ved tilbakekomst til Jorden.

Det viste seg at det heller ikke var noe å spare på gjenbruken, derfor kansellerte NASA romfergene lenge før SLS var utviklet – og NASA har vært uten oppskytningsmuligheter i årevis, noe som har gjort USA avhengige av franske og russiske rakettsystemer, samt private aktører som Elon Musks Space-X.

Skal ta mennesket til Mars?

Nå er NASA imidlertid tilbake med et rakettsystem som erstatter og overgår Saturn V-rakettsystemet, fordi man ønsker å frakte mennesker forbi månen og angivelig til Mars i nær fremtid – en dedikasjon som fortsatt er forbundet med mye usikkerhet. NASA er imidlertid opptatt av å formidle at systemet også skal kunne frakte første kvinne og første fargede person til månen.

Dette er virkelig rakettforskning, og alt ved SLS og Orion er nyutviklet, bortsett fra rakettmotorene: Der har NASA lagt vekt på å bruke kjent og velprøvet teknologi gjennom flere tiår, fremfor å ta sjansen på helt nye løsninger. Forsiktighet er en dyd, og hastverk koster liv. Det har NASA lært på den harde måten.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som e-bok her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!