Kommentar

En gang i tiden falt det seg slik at jeg daglig fikk med meg radioens resymeer av hendelsene på Oslo børs når jeg sånn fram mot fem reiste hjem fra jobben. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men det virker som om NRK Alltid Nyheter ikke sender dette innslaget lenger. Sannheten er at jeg savner det, ikke fordi det på noe vis var morsomt eller fordi informasjonen direkte berørte min privatøkonomi, som er kjemisk aksjefri, men programmet minnet meg om tidsdimensjonen i menneskelig forståelse; man forklarte det som hadde skjedd, men lot klokelig være å late som om man visste hva som skulle komme.

For litt siden la regjeringen fram sin Perspektivmelding. Jeg har ikke lest den og kommer heller ikke til å gjøre det, men jeg har da tittet litt i avisene og på tv og latt meg fortelle at man i meldingen ser hele femti år fremover i prognoser over hva som skal skje i fedrelandet. Nå kommer ikke denne fjerne fremtiden til å angå meg personlig med mindre det medisinske fremskrittet tar fullstendig av, men likevel er det jo alltid interessant å få vite hva som kommer til å skje, hvordan morgendagen vil bli. Hvorfor da ikke søke kunnskapen i meldingen? Fordi jeg ikke for et øyeblikk tror den kan levere varene, at den virkelig gir en troverdig fremtidsspådom. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Beskrivelser av kommende begivenheter, enten de eksplisitt støtter seg på massering av matematisk-statistiske formler eller ikke, bygger hovedsakelig på ett grunnlag: fremskrivninger (ekstrapoleringer) fra fortid til fremtid. Helst finner man et tidsspenn i nær fortid da en utvikling var iallfall tilnærmet lineær (datapunktene trenger ikke være mange; kniper det, kan man trekke en tangent gjennom et hvilket som helst punkt på en kurve), og så forlenges streken over i fremtiden. Typisk legger man til noen forutsetninger slik at det hele ikke skal se for banalt ut, eksempelvis er Statistisk sentralbyrå, SSB, i estimatene over Norges fremtidige befolkningssammensetning flinke til å forutsette at innvandringen fremover vil bli mindre enn den har vært de siste årene. Når man kombinerer dette med en definisjon av norskhet som forutsetter at de som har vært her lenge, derved er blitt like norske som urbefolkningen, så vips: Da har man et offisielt kvalitetsstemplet (for kun konspirasjonsteoretikere tviler vel på SSB, er det ikke så?) fremtidsscenario egnet til å stede enhver folkelig uro til hvile. Der ser dere, det vil gå seg til, ikke lytt til katastrofepredikantene!

Nuvel, jeg har ikke så mye til overs for predikanter, enten de forutser katastrofer eller annet, men jeg har heller ikke noe til overs for dem som luller folk inn i falsk trygghet om hvor alminnelig, gjenkjennelig og sikker fremtiden vil bli. Alle andre steder enn i matematikken og den teoretiske fysikken finnes skarpe grenser mellom fortid og fremtid, og spådommer om sistnevnte er gjennomgående så upålitelige at de knapt er verd papiret de er trykket på.

La oss da ta utgangspunkt i tittelordene som jeg er mer enn bare litt fornøyd med, barnslig fascinert av bokstavrim som jeg er. Det er «de svarte svanene» som krever forklaring. Det vi er inne på, er induksjon og falsifikasjon. Det er ikke så vanskelig som det lyder.

Ved induksjon observerer man resultatet i en serie enkelttilfeller, registrerer det som virker å være en sammenheng, og predikerer ut fra dette hvordan resultatet i neste tilfelle av samme slag kommer til å bli. Dersom prediksjonen viste seg å være feil, så er hypotesen falsifisert, og moderne vitenskapsteori (iallfall den som omhandler spørsmål innen fysikk og lignende harde disipliner) fremholder at nettopp slik falsifisering er all vitenskaps kjerne. Det motsatte av induksjon er deduksjon der man først påviser en generell sammenheng, hvoretter man på grunnlag av dette kan forutsi resultatet i alle relevante enkelttilfeller. Har man for eksempel vist at vinkelsummen i en trekant må være 180 grader, så behøver man ikke å ta måleredskaper fram for hver ny trekant man senere i livet ønsker å kjenne vinkelsummen til. Deduksjon gir den sikreste kunnskapen som kan oppnås, men det meste i livet består ikke av matematisk-logiske sammenhenger og kan følgelig ikke behandles på den måten.

Vanskene med induksjonen er dels historisk-erfaringsmessige, dels prinsipielle, og ingen av delene er til å kimse av. Det sistnevnte problemet virker kanskje umiddelbart som det mest alvorlige og er kjent som «filosofiens (eller logikkens) største skandale». For hva har man for evidens for at alle svaner er hvite når man har tellet 999 av slaget og alle de hittil observerte har vært nettopp hvite? Err, faktisk ingen ting, i alle fall intet av overbevisende filosofisk styrke. Man befinner seg på så usikker grunn som grunn kan bli og må henvise til at induksjonen (altså erfaringene hittil) er det eneste som viser at induksjonen (altså det man skulle bevise) fungerer. Det er ikke mye logisk schwung over slikt, så det er godt forståelig at «skandalen» for det meste forbigås i stillhet.

Hvordan er det så med erfaringsmaterialet, er det entydig? La meg ta det konkrete eksemplet angitt i tittelen og som det allerede er blitt henvist til, nemlig spørsmålet om alle svaner er hvite: Er de det? Nei, faktisk ikke, det finnes svarte svaner i Australia, så man kan altså stå i Europa og telle hvite svaner til man ser mannen med ljåen, uten et eneste unntak som ville falsifisert hypotesen, men så viser det seg altså at på et annet kontinent holder ikke sammenhengen stikk mot erfaringens prøving: Svarte svaner finnes, selv om de aller fleste er hvite.

Men det er i overført betydning at uttrykket «svarte svaner» er av større interesse, som betegnelse på helt uventede enkelthendelser som ingen induksjonsrekke kunne forutse. Også slike «svarte svaner» finnes nemlig, og møtet med dem kan ha forødende konsekvenser om man i forkant hadde bestemt seg for overhodet ikke å ta hensyn til en slik mulighet.

I denne sammenhengen vil jeg gjøre oppmerksom på og anbefale boken «The black swan: The impact of the highly improbable»  av den libanesiskfødte økonomen (han er også svært mye annet, skal sies) Nassim Nicholas Taleb. Den kom i 2007 og har skapt betydelige etterdønninger både i økonomiske og filosofisk-litterære sirkler.

Taleb gjør en smule narr av – og ikke alltid godmodig, må innrømmes – sine høyt utdannede kolleger som har lært seg ekstrapoleringens mer eller mindre kompliserte kunst på dyre skoler, og som etterpå for svære lønninger (og enda større provisjoner!) «planlegger» den økonomiske fremtiden i den kapitalistiske, utviklede verden. Men se, de forutser ikke den neste krisen og heller ikke mye annet som ikke er i samsvar med det som alt har vært, viser historikken, de oppdager med andre ord ingen «svarte svaner» før disse nærmest bokstavelig talt dasker dem rundt ørene med sterke, mørke vinger. Talebs hovedpoeng, som han selvsagt utvikler på langt større dybde enn jeg gjengir nå, er altså at man nesten utelukkende innen økonomien konsentrerer seg om «the plain sailing» og later som om det uventede ikke vil skje. Katastrofene oppdager man ikke på den måten, iallfall ikke før det er for sent, og det samme gjelder uventede muligheter for kjempeprofitt, som er minst like viktig i den «dog eat dog»-verdenen Taleb befant seg i som finansmegler. Selvsagt trekker han sine betraktninger og konklusjoner fra økonomiens område over til samfunnsvitenskapene og politikk i sin alminnelighet; heller ikke der har man nok oppmerksomhet rettet mot de fullstendig uventede begivenhetene som rett nok er nettopp det, men som ikke desto mindre dukker opp fra tid til annen. Vi later som om det utypiske og uventede ikke er en del av verden, til tross for at virkeligheten og erfaringen viser det stikk motsatte. Disse «svarte svanene» har potensial i seg til å utrydde oss eller gi oss enorme fordeler, det hele er avhengig av hvordan vi evner å reagere.

La oss konkretisere med noen eksempler fra siste hundre år. Det dreier seg om helt forskjellige begivenheter, kun med dét til felles at de var uventede. Alle var ytterst konsekvensbringende. La første verdenskrig være det første eksempelet, en storkrig som ingen så komme før den bokstavelig talt banket på døra (for nå, altså for hundre år siden, hadde man jo bygget opp et politisk system som kunne forebygge krig i det moderne og siviliserte Europas midte, må vite!), men det tok bare nøyaktig én måned sommeren 1914 fra skuddene var avfyrt mot erkehertug Franz Ferdinand og hustruen, Sophie von Hohenberg, til Europa sto i brann. Kunne de voldsomme følgene vært unngått? Selvfølgelig, men de ble ikke unngått, og dét er nettopp poenget. Ingen skudd i Europas historie har hatt slike følger (vi skal heller ikke glemme at andre verdenskrig først og fremst var en fortsettelseskrig etter første) som de Gavrilo Princip avfyrte 28. juni på Latinerbroen under Sarajevos sommersol. For å si det forsiktig: Fremskrivninger om Europas fremtid foretatt våren 1914 hadde kort tid etter mistet det meste av sin interesse og aktualitet.

Et betydelig fredeligere eksempel på en svart historisk svane er fremveksten av internett for få år siden. Det skapte en kommunikasjonsrevolusjon med fantastiske muligheter på så mange områder, blant annet for å involvere folk i direkte demokrati uten myndighetenes selvpåtatte rolle som foresatte for borgerne. Konsekvensene er ennå bare i sin vorden hva gjelder utformingen av vårt styresett, og i enda større grad gjelder dette maktforholdene mellom herskere og undersåtter – det vil si oss – i samfunnet.

Ta som et siste eksempel den islamistiske terroren 11. september 2001 og la det indre blikket dvele ved minnesbildene av flystyrtene inn i Twin Towers i New York. Angrepet var ikke forutsett av noen, og konsekvensene for de tusener som direkte strøk med, var selvsagt de mest påtagelige. Men enda alvorligere kan følgene bli for Vestens forhold til den islamske verden i årene fremover. Vi vet ennå ikke dypest sett hvilke de blir.

Hva skyldes uviljen mot å akseptere at fremtiden ikke bare er ukjent, men også prinsipielt ukjennbar og uforutsigbar? Et viktig element tror jeg er menneskets manglende villighet til å innrømme for seg selv at det ikke har oversikten og kontrollen, at det ikke ved tankens og forstandens kraft kan lese ut fremtidens hendelser, ikke bare forklare fortidens. Vanligvis betegnes denne klokkertro på egen evne til å forstå hva som skjer, som historisisme, (over)troen på at historien er en i bunn og grunn forståelig prosess som det bare gjelder å arbeide med og skjønne, så kan man lese begivenhetene og deres logikk både baklengs og forlengs. Særlig, men ikke utelukkende, finner man historisismen som en variant av den dialektiske materialismen innen marxismen, denne underlige «historiske vitenskap» som tiltrodde seg selv å ha forstått hva som fikk historiens hjul til å svirre rundt, og hvordan. De kalte sine tolkningsprinsipper for vitenskapelige og mente, i alle fall til å begynne med, at man nå for første gang hadde en rasjonell forståelse av menneskehetens utvikling, og dermed nøkkelen til å skape et himmelrike på jord i form av kommunismen, sluttfasen i det klasseløse samfunnet. Dette idealet ville kunne oppnås om folket bare lærte seg å gjøre som kadrene, de opplyste og forstående, sa til dem. Det blir gjerne mye blod av slikt, som det også er blitt det av andre utopiske drømmer. Det gikk ikke bra.

Restene av denne type sosialistisk, eller i alle fall marxistisk, tenkning sitter ennå dypt i margen i det norske samfunnet og har større innflytelse på våre politiske reflekser enn man stort sett er klar over. Ganske spesielt gir den seg utslag i vår holdning til planlegging av hva som skal og ikke skal skje.

For hva er standardresponsen når noe er gått galt på et eller annet område, fra en mislykket sykehusfusjon til et terroranslag av typen 22. juli, hva er det man griper til for å inngi folket tro på at neste gang, neste gang skal vi være klar til å handle resolutt og riktig? Jo, ledelsen skal styrkes, sies det, med flere kurs og mer detaljerte planer og styringsgrupper og forhåndsbestemte kommandoprosedyrer som skal kompensere for «the fog of war», enten det nå er reell krig eller annet man rammes av.

«Vi skal styrke ledelsen!», roper de som sitter med det politiske ansvaret for alt fra terrorforsvar til introdusering av moderne medikamentell behandling av kreftpasienter. Og visst, om morgendagens svaner bare har vennligheten av å være like hvite som de alltid før har vært, så vil nok en viss funksjonalitet kunne oppnås langs de gamle, loddrette kommandostrukturene som til forveksling er like instruksjonslinjene man kjenner igjen helt siden kommandoøkonomiens og Partiets tid.

Det man gjør i etterforløpet etter 22. juli-mordene og andre katastrofer, er å fornekte erfaringen som forteller høyt og klart at det ikke er mulig å være forberedt på alt uventet. Jo da, man kunne alltids ha stengt Grubbegata, men man kan ikke stenge all verdens grubbegater, man kan ikke forberede seg på alle eventualiteter, slik at man bare har å «sette stab» (åpenbart det viktigste karstykket som står til buds når bunnen faller ut under tilværelsen) og lete fram Den Rette Planen fra det tilnærmet uendelige lageret av slike på en eller annen stormaskin i statens hemmelige og veltempererte gjemmer, hvoretter så betrodde og velskolerte kvinner og menn (mon det ikke også ved hjelp av kvotering er sett til at disse oppebærer alle edle gjennomsnittskarakteristika som nå approberes i samfunnet?) leder den offentlige responsen i samsvar med alle regler.

Jeg var med hensikt sarkastisk ovenfor, men jeg vet ikke hvordan man ellers skal klare å leve med blindheten. I stedet for klokkertro på det offentliges evne til å se inn i fremtiden må en forståelse internaliseres av at det ikke er mulig å planlegge for alle ulykker som kan treffe oss, til dét er Djevelens oppfinnsomhet for stor i forhold til vår forestillingsevne. Ikke bare er det fåfengt å prøve, det er direkte skadelig å late som om målet er oppnåelig. Vennligst bemerk at jeg nå ikke taler mot viktigheten av å trene både mye og variert på ulike scenarier; trening kan det aldri bli for mye av, det er overtroen på plantenkning jeg går i rette med. Heller enn den åpenlyse flørtingen med historisismen må man akseptere tilværelsens iboende usikkerhet, man må innse at uforutsigbare ulykker og ondskap finnes. Samtidig må det gjøres klart for politi, militær og andre katastrofeetater at de kan komme til å stå overfor fullstendig uforutsette situasjoner der det forventes av dem at de likevel skal gjøre så godt de bare kan i samsvar med det kall og den æreskodeks som særkjenner nettopp deres yrkesgruppe.

Men innrømmer man en slik relativ forsvarsløshet overfor og uforutsigelighet ved fremtiden, så har det konsekvenser. Enkelte i lederposisjoner vil føle at de derved taper autoritet, dette ferniss av allmektighet som nå ligger utenpå maktsjiktet; for mange er slikt leit å miste. Enda verre er kan hende at man må akseptere at de begivenhetsnære menneskene innrømmes rett til å handle etter egen beste evne i situasjonene som oppstår. Når sant skal sies, så er det jo alltid dét som faktisk skjer ved katastrofer, i alle fall der sentralmakten ikke helt har kneblet vanlige vettuge menneskers handlekraft. Eksempelvis agerte alminnelige ferierende ved Tyrifjorden slik folk alltid har gjort når store ulykker inntrer, de grep resolutt inn og reddet nødstedte som best de kunne, uansett hvor mye fare for eget liv aktiviteten måtte være forbundet med. Politiet, derimot, var opptatt med å holde seg til bestemte prosedyrer da de omsider kunne se over til Utøya, og det resulterte så bestemt ikke i deres «finest hour». Men sannheten er jo at de opptrådde med all den forsiktighet som er innprentet i dem fra politihøyskolen og videre fremover, uten enhver antydning til «cowboyfakter» som visstnok er det verste man kan anklages for i de kretser.

Maktens kvinner og menn må skjønne at de ikke kan forutse fremtiden, i alle fall ikke de viktigste delene av den. De må som følge av dette gi fra seg kontrollen de nå har med andre, med sine undersåtter, med oss, for denne kontrollen er ikke logisk eller etisk vel motivert. I stedet må de bygge opp fagmiljøer som vet at det forventes av dem at de skal handle selv når det plutselig går hull på tilværelsen og katastrofer skjer.

For de svarte svanene vil dukke opp, vi vet bare ikke når, hvor og hvordan. Det samfunn som da er i stand til å styre seg selv ved hjelp av strukturer i nærmiljøet, vil bedre kunne møte de nye utfordringene enn de som venter på ordrer ovenfra.

«Forutseende utenriksledelse» viste seg å være mindre enn intet verd i sin tid (uttrykket ble brukt av ledende politikere i tiden før 9. april 1940), og sjansene er store for at det samme vil gjelde også dagens ledere. Faren er at de vil være til mer heft enn gavn.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også