Kommentar

Finnes det overhodet noen logisk og/eller historisk forbindelse mellom de to meningsbærende tittelordene? Joda, visst gjør det dét, i alle fall slik jeg ser saken, en ganske tydelig en til og med, forbundet med begreper som kjedsomhet og lede, mening og forståelse. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener.

La meg begynne med et TV-program jeg så for noen måneder siden (eller var det år? Tidsfølelsen er blitt særdeles upålitelig…) om et par ytterst ressurssterke og våghalsede basehoppere som stadig søkte nye typer av spenning og ekstreme situasjoner: Den ene var en 35-40 år gammel kirurg, gift og med små barn, den andre husker jeg ikke som annet enn ”kameraten.” Nå hadde den førstnevnte fått for seg at det ikke lenger var tilstrekkelig å kaste seg utfor fjellnuten på Vestlandet iført flygedrakt og med utløsbar skjerm pakket på ryggen, noe ekstra måtte til. Derfor rigget han til en svingstang aller ytterst på kanten, og der var det meningen at han skulle gjøre noen kjempesleng før han slapp taket og begynte å falle, forhåpentlig da i en slik vinkel at han gikk klar av bergveggen.

Planleggingen og treningen var omfattende og grundig, lot det til, men ulykken var ute: Stangfestet knakk sammen og mannen falt ukontrollert. Bildet av kameraten i dette øyeblikket viste hva han følte og tenkte; det verste hadde skjedd, vennen måtte ha styrtet i døden etter først å ha truffet stupkanten.

Men det var ikke denne dagen legen og familiefaren, ekstremsportutøveren og adrenalinjunkyen skulle dø. Mot alle odds falt han akkurat utenfor med minste mulige margin, iallfall slo han seg ikke mer i fallet enn at han klarte å foreta et kontrollert stup ned langs fjellsiden før han utløste fallskjermen og landet trygt. Den erfarne basehopperen hadde hatt mer flaks enn det er lov å regne med, riktig englevakt, og både han og kameraten visste det.

Hvorfor gjør folk slikt, altså søker opp livsfarlige aktiviteter som er fullstendig unødvendige, og som de endatil gir en ekstra vri for å øke faren og mestringsterskelen ved? Jeg tror det er to nøkkelord i sammenhengen: Spenning og mening. Begge betyr mer for oss enn vi ofte vil være ved.

Hva spenning angår, vil de som har levd et stykke tid, kunne trekke frem en rekke eksempler fra eget liv på at hverdagstryggheten har vokst gjennom taket etter som små så vel som store farer er blitt ryddet av veien i dagliglivet. Slikt gjør noe med både barn og voksne, og sluttresultatet er kanskje mindre klart fordelaktig enn man skulle tro mens de trinnvise ”forbedringene” gjennomføres. Barn blir i dag i langt større grad født med hjelm på hodet enn ski på beina. I mine unge år ikke bare syklet man hjelmfritt, noe annet var utenkelig, men man balanserte på isflak i fjæra i friminuttene og kjelken var en nær og kjær venn hele vinteren igjennom. Ikke så å forstå at det fantes egne tilrettelagte akebakker, først og fremst var det småveiene som krysset riksvei 50 (navnet på E6 i hine hårde dager) som egnet seg for fartsøvelser på meier. Jeg minnes ennå min første bevisste matematisk-eksistensielle risikovurdering før en vågal rattkjelketur: Lønnet det seg å krysse veien i størst mulig fart for slik å være i faresonen så kort tid som mulig (biler fantes også den gang, om enn færre enn nå; mødrene våre hadde naturligvis advart oss og forklart og forbudt, men vi levde da som frie små menn!) eller skulle jeg prøve å bremse ned for å ha en sjanse til å stoppe eller på annen måte unnvike om tankbilen eller noe annet ufjelgt plutselig kom kjørende? Det ble oftest full pinne til snøens milde friksjon langt på den andre siden av riksveien sørget for en myk stopp mens hjertet slo og smaken av lettelse og spenning ennå satt i munnen.

Det var steindumt det vi gjorde, jeg vet, og ikke var dette den eneste toskeskapen vi prøvde på, heller. Vi slo oss ofte og fikk både kuttskader og annet mens vi lekte med mer eller mindre farlige ting. Aldri var det noen voksne som sto over oss og passet på, så mestringen etter hvert vokste først og fremst ut av egen læring og erfaring. Det kunne helt sikkert gått galt – og trolig var det vel noen i nabobygden eller enda lengre unna som skadet seg eller druknet eller forulykket på annen måte, ulykkesstatistikkene så visst klart verre ut da enn nå – men det gikk iallfall bra med oss, vi slapp unna med bagatellmessige skader.

Hva mer er, og dette er det viktige i sammenhengen, jeg innbiller meg at en slik oppvekst utenom barnehagenes og skolefritidsordningenes trygge regelverk og voksenledete lek har noen langsiktige fordeler som ikke er så lette å lese ut av statistikk. Barn må få mulighet til å undersøke og lære seg den nære verden på egenhånd, til å leve i den for alderen naturlige spenning, slik at de gjennom egenerfaring finner ut at det faktisk er klokt å sky ilden om man ikke skal brenne seg. Da er også sjansene mindre – jeg innrømmer tvert at dette ikke er et fagfelt jeg har spesielle kunnskaper innen, men jeg tror ikke jeg tar feil – for at de siden unnviker kontraproduktiv høyrisikoadferd med stort potensiale for å skade seg selv og andre. I slik adferd med uakseptabelt høy risiko inngår flere typer ekstremsport som tittelen viser til, men kvantitativt langt viktigere er en del typer rus og kriminalitet der farene ved livsstilen åpenbart er et vesentlig attraksjonsmoment for de unge.

For unge voksne forekommer fraværet av en reell kamp for tilværelsen i dagens fløyelsmyke samfunn å være et vesentlig, trolig det viktigste, incitament for å oppsøke unødige farer. For å gripe tilbake til fortidens norske litterære forbilder: Det er ikke folk som Terje Vigen eller Isak Sellanrå som utfordrer døden ”for kicks;” de har nok med å kjempe for seg og de sine mot natur og menneskers ondskap og likegyldighet i det daglige. De trenger ikke adrenalin-frislipp mediert av kunstig skapt risiko.

Selvsagt er årsaksbakgrunnen for selvvalgt dødslek multifaktoriell som bare det og tematikken egner seg ikke for forenklinger, men min påstand er at vi nå overbeskytter barn så vel som voksne. Dette har uønskede langtidseffekter, blant annet at det hos forbausende mange utløses en risikoadferd der man prøver ut farefull opptreden som man ikke har fått prøvd seg på i det virkelige livet, og da på et lavere, et mindre risikabelt nivå. Hensikten har vært den beste, selvfølgelig, med alt fra hjelmpåbud til sikkerhetskontakter i heimen, men omkostningene kan være mer intrikate enn man har forestilt seg. I iveren etter å skape gode strukturer for barns oppvekst, for unges modning til voksne og for unge menns evne til å orientere seg i en tilværelse preget av konfliktskyhet og allmenn feminisering, har man skapt kjedsomhet og lede snarere enn mestring. Slikt får noen riktig uheldige konsekvenser både på individ- og samfunnsnivå.

Jeg har tidligere her på document hatt gleden av å omtale den østeriksk-jødiske psykiateren Viktor Frankls logoterapi der menneskets iboende vilje til og behov for mening er det sentrale premiss. Det ofte stumme ønsket om å få oppleve livet og tilværelsen som meningsfullt er viktig også i tematikken vi nå er inne i, sågar i den grad at folk fristes til å lese meningsfullhet eller sammenheng inn i hendelser og utviklingslinjer der intet slikt finnes. Beslektet med mening i vår kontekst er også forståelse; vi ønsker ikke bare å føle at en mening finnes bak det som skjer, men vi vil tillike forstå hvorfor og hvordan. Det er et stivt stykke, og så går det da også riktig galt innimellom.

For begge deler – altså meningen og forståelsen – gjelder at vi dels projiserer den på den egne eksistensen, dels finnes en tilbøyelighet til å vurdere andres handlinger gjennom de samme filtrene vi selv ser verden. Dette gir ikke alltid konklusjoner som samsvarer med nestens virkelighetsoppfatning. La oss se på begge situasjonene.

Religioner og ideologier er, blant mye annet, også klassiske metoder eller kategorier man kan ordne det egne livet etter og som da hjelper en å se mening med eller forstå den egne eksistensen. Merk vel, jeg sier ikke at religionenene og ideologiene BARE er dette, jeg prøver ikke å psykologisere dem bort, men de har altså utvilsomt OGSÅ denne funksjonen for den som vil underkaste seg det aktuelle trosmessige rammeverket. Særlig er det religioner med strenge ”du skal” og ”du skal ikke” krav som fungerer godt når du først er ”innenfor,” når du har gitt deg over og er blitt en del av menigheten. Da blir du en av flere likesinnede i et fellesskap der det er godt å være. Gruppens meninger og adferdskrav tilegner du deg samtidig som en del av inkluderingsprosessen, det hele går mer eller mindre av seg selv.

I vårt samfunn er i øyeblikket islam den religionen/ideologien (å kalle islam bare for en religion synes jeg blir misvisende) som vokser raskest. Selvsagt skjer dette gjennom import av nye troende fra andre land, det er trivielt, men den vokser også gjennom konversjon av i hovedsak ikke-troende både etniske nordmenn (og da ikke bare halvveis tvungen sådan av kjærestene til muslimske gutter) og unge fra andre land. Dette foregår ikke minst i fengslene: Unge, rotløse, kriminelle menn finner et fellesskap innen islam, opplever at religionen stiller opp et sett koordinater og strenge og tydelige krav som hjelper dem å få orden på livene sine; de kommer derved ut igjen med en ballast som er langt farligere for det avkristnede norske samfunnet enn noen hadde forestilt seg. Arfan Bhatti er det tydeligste norske eksempelet på en slik meningssøkende ”klassereise.”

For både nyreligiøse og andre, på høyre- så vel som på venstresiden, skjer det lett at konspirasjonstenkning inngår som et viktig element når man skal forsøke å forklare hvorfor andre handler og tror om de gjør. For de andres adferd er jo alt annet enn i samsvar med det lyset man selv har sett og er overbevist om er det sanne og riktige.

Den mest klassiske konspirasjonsteorien i vår kulturkrets er den antisemittiske, altså at jødene står bak all jævelskapen i verden, og gjerne da ved hjelp av bevisst intrigering og manipulering. Påstanden er som kilde til kunnskap rett og slett uinteressant enten den kommer i religiøs eller pseudovitenskapelig innpakning, men det er vel verd møda å merke seg hvor seiglivet og fleksibel den har vist seg å være. ”Bevismaterialet” tilbakevises gang på gang, men dette er åpenbart ikke tilstrekkelig for å legge påstandene død.

Moderne konspirasjonsteorier på høyresiden om at det skal finnes en bevisst plan blant sosialister (til disse regnes også eliten i Arbeiderpartiet) om å ødelegge den vestlige (og norske) kulturen og erstatte den gamle befolkningen med muslimer, orker jeg heller ikke helt å ta innover meg. Det blir for voldsomt, for monstrøst og ondsinnet; alminnelige partisekretærer i Ap med hytte og barn og vanlige hverdagsproblemer lik de vi alle har fungerer helt enkelt ikke på den måten. De som i alvor fremlegger mistanker om slike onde planer, føler jeg mest for å be puste ut og telle til ti før de sier noe mer. Verden er nok spennende, men den ble ikke skapt av Dan Brown eller Tom Egeland eller deres like, og det merkes på hvordan virkeligheten er skrudd sammen.

Ikke misforstå meg, jeg nekter ikke for at både konspirasjoner og bevisst løgnaktighet finnes i maktverdenen, også i vårt eget land, men våre politiske motstandere er ikke hverken demoner eller supermenn, ikke de heller. Resultatet blir deretter. Det meste som skjer, er preget av lekkasjer og omkamper og kompromisser og alminnelig menneskelig sjusk enten det drives gjennom til høyre eller til venstre i politikken.

Man skal aldri undervurdere dumhetens og skjødesløshetens skapende kraft, det blir litt det samme som når evolusjonen (tilfeldige mutasjoner fulgt av naturlig utvalg) skaper fantastiske strukturer i naturen. Det virker kanskje mer sannsynlig ved første øyekast at en allkunnig skaper med en mektig plan står bak det hele, men ved nærmere ettertanke har også denne hypotesen sine skavanker.

Konklusjoner blir gjerne bedre om de trekkes etter grundig og kjølig refleksjon. Hvis ikke våre meninger samsvarer med virkeligheten, hjelper det ikke hvor spennende og interessante de er.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også