Sakset/Fra hofta

Den frigitte italienske hjelpearbeideren Silvia Romano vinker i nærvær av Italias utenriksminister Luigi Di Maio etter å kommet fra Mogadishu til Ciampino militære flyplass i Roma den 10. mai 2020. Foto: Italias utenriksdepartement / Reuters / Scanpix.

Nyheten om at Silvia Romano, den italienske hjelpearbeideren som er løslatt fra terroristorganisasjonen al-Shabaab etter 18 månederes fangenskap, har konvertert til islam og nå kaller seg Aisha, avstedkommer det spekteret av reaksjoner som man kunne forvente:

Noen er glade for at hun er fri og ferdig med det, andre synes hun godt kunne la blitt igjen i Somalia gitt at hun er konvertert til islam, mens atter andre ser på konversjonen med mer eller mindre forståelsesfull perpleksitet.

Den første reaksjonen kan være mer eller mindre oppriktig: Man kan være glad for at hun er fri og lei seg for at hun er konvertert, uten å vise dette siste. De fleste italienere er da også mestere i ikke å manifestere perpleksitet som kan være egnet til å bringe omgivelsene i forlegenhet. Men selv italienere som hater islam, kan finne det hensiktsmessig å dempe akkurat den siden ved seg ved Silv… øh, Aishas retur.

Reaksjon nummer to er utvilsomt oppriktig, men menneskelig sett den minst interessante: Man tar instinktivt avstand, gir katten i den unge kvinnens skjebne, og ferdig med det.

Men den reaksjonen som i størst grad avspeiler den vestlige sivilisasjonen, er den tredje: Den vitenskapelige holdningen kommer til uttrykk med at man spør seg om det er en frivillig konversjon eller ei, og den åndelige ved at man ikke ville anse en tvangskonversjon som gyldig, siden den ikke ville være et resultat av et individ som har fulgt sitt hjerte av egen fri vilje.

Den viktigste observasjonen er uansett at ingen av disse betraktningsmåtene er særlig nyttige.

Det sentrale i denne historien er at islam er en fiende av den vestlige sivilisasjon, som dertil har erklært Vesten krig. Målet for krigen er å vinne Vesten for islam, og en del av denne krigen, som fienden kaller jihad, er at folk i Vesten konverterer til islam.

Sett fra et islamsk synpunkt er det knekkende likegyldig om den unge italienerinnen konverterte frivillig eller ei. Det som betyr noe, er at hun sier hun er muslim. For menneskets frihet har ingen verdi i islam. En tvangskonversjon er like bra som en frivillig.

Kanskje er det egentlig bedre. For på den måten viser islam at den kan vinne frem ved hjelp av frykten. Og så er det utvilsomt en bonus at det etter alt å dømme ble betalt et kjempebeløp i løsepenger. Disse pengene kan komme til nytte i den videre jihad, og uansett er Vesten påført et ekstra nederlag. Alle monner drar, og Allah har god tid. Det gjør ikke noe om det tar hundre år å erobre Europa, ei heller om det skjer tilbakeslag underveis.

Det er svært vanskelig for de aller fleste i Vesten å forstå islamsk mentalitet. Det handler om et sammenstøt mellom mentaliteter, for å parafrasere Huntington.

Men det er livsnødvendig å forstå islamsk tenkemåte, gitt at islam er en fiende og det er avgjørende at man forstår sin fiende.

For den jødisk-kristne Gud er menneskets frihet viktig. Gud vil gjerne at vi vender om, men det er opp til oss. En del av hans kjærlighet består i å gi oss friheten, og han vil bare bli elsket av dem som gjør det frivillig.

Vi står således fritt til å velge djevelen – eller islam, i den grad det er noen forskjell på de to.

Slike ting betraktninger for ubehagelige for norske medier til at de nærmer seg dem – om de overhodet er i stand til å forstå dem, gitt at vi lever i en tid med religiøs analfabetisme. NTB-meldingen om løslatelsen nevner for sikkerhet skyld ikke islam i det hele tatt. Silvia/Aisha var angivelig iført en «tradisjonell somalisk drakt». As if.

Du blir det du leser. Om du vil leve i åndelig mørke, skal du lese norske hovedstrømsmedier.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!