Gjesteskribent

I dagens nyhetsbilde blir fenomenet islamsk terrorisme stadig vekk sammenlignet med andre typer terrorisme begått av andre slags grupper. Visstnok har sekulære, nasjonalistiske og separatistiske grupper forårsaket mye terrorisme, men det fins flere aspekter som gjør islamske terrorgrupper farligere og mer problematiske enn de nevnte gruppene, noe det ennå hersker mange misforståelser og mye ignoranse om som man må klare opp i hvis man skal ha noen sjanse til å forstå denne fienden og overvinne den.

Ny taktikk, gammelt mål

Visstnok daterer ikke islamsk terrorisme seg lenger tilbake enn til omtrent 70-tallet, og mange andre typer terrorisme begått i andre navn enn islams forutdaterer den, men den kanskje mest vesentlige forskjellen er at for de islamske terroristene er terrorismen bare et nytt middel, mens målet deres daterer seg over tusen år tilbake og har et solid fundament i en religion som igjen forutdaterer ideologiene som har inspirert de andre typene av terrororganisasjoner til å begå sin terror.

Doktrinen jihad, som stadig vekk gjentas av terroristene som en av årsakene til at de gjør det de gjør, er ikke noe som de har diktet opp i moderne tid eller en fundamental nytolkning av noe eksisterende begrep. Jihad, som i dag ofte blir forklart som en indre kamp muslimer fører mot sine egne synder, har tradisjonelt sett i islam betydd noe som ikke skiller det nevneverdig ut fra moderne islamske terroristers definisjon av begrepet: En hellig krig mot ikke-muslimer som vil fortsette helt til hele verden enten konverterer til islam eller underkaster seg som dhimmier, annenklasses, diskriminerte borgere, under islamsk styre. Tradisjonelt i islam er også verden delt i to, mellom islams hus, områder styrt av islamske lover, sharia, og krigens hus, områder bebodd av vantro og styrt av ikke-islamske lover, som islam er i krig med. Så klart varierer de islamske terroristenes ideologi siden de er spredt over så store deler av verden og tilhører så mange ulike folkeslag, men i nesten alle tilfeller har de en ting til felles: Målet om å legge hele verden under islam og sharia-lovene, og unødvendig å si, med vold om nødvendig.

Med Gud som autoritet

Mens andre terrororganisasjoner som for eksempel IRA eller ETA kjempet i en bestemt del av verden og for dominans over et bestemt og geografisk avgrenset område, og nedtonte seg når disse målene til dels ble nådd, så vil ikke de islamske terroristene slutte før hele verden er underlagt islam. Konfliktens natur er ikke begrenset til visse, spesifikke konflikter som gjelder for et bestemt område i en bestemt tid, men bestemmes simpelthen av religiøs overbevisning. Ikke-muslimer må angripes ikke nødvendigvis fordi de har gjort muslimer noe galt, men fordi de er ikke-muslimer. Det må føres krig mot dem helt til de enten konverterer til islam eller underkaster seg som dhimmier.

Den sanksjonerte volden i islam skiller seg også på et annet område fra volden til andre ideologier i at den er beordret av Gud og er hentet fra Koranen, en bok ansett i islam for å være Guds perfekte ord og hans siste og endelig budskap til menneskeheten. Ideologier som bare utgir seg for å være menneskeskapte kan etter hvert smuldre opp når menneskene som skapte dem dør og samfunnene modellert etter dem faller, men i dette tilfellet er ikke autoriteten som beordrer volden en sekulær ideolog som ikke utgir sin ideologi for å være noe annet enn menneskeskapt, men Gud. Å diskreditere mennesker og ideologiene de skaper kan  la seg gjøre, men det er mye vanskeligere å diskreditere en gud man aldri vil se falle eller feile, og for de som dør for menneskeskapte ideologier vil døden være slutten, ikke porten inn til et nytt liv. Og mens sekulære og menneskeskapte ideologier innehar visse rasjonelle elementer når det gjelder deres fiendebilder, så utgjør overtro – noe som ikke kan bevises – det viktigste fiendebildet i jihad.

Fiendskapen mellom muslimer og ikke-muslimer transcenderer landegrenser og tid og vil fortsette så lenge det ikke eksisterer åpenhet og ærlighet om denne doktrinen slik at den kan reformeres, hvis den da kan reformeres. Siden volden mot annerledestroende i de delene av Koranen som ble kodifisert inn i islamsk lov i stor grad er normativ og ikke beskrives som en spesifikk konflikt bundet til et bestemt område og en bestemt tid, men som en åpen, universell og allmenngyldig plikt som muslimer må utføre til alle tider og steder, så er den spesielt vanskelig å reformere.

Politikk og religion

Et annet problematisk aspekt ved denne delen av islam er at det ofte misoppfattes som noe som bare er plukket tilfeldig ut av islamske hellige skrifter og ikke noe som faktisk er kodifisert inn i en lov og et politisk system og at det dermed innehar immunitet under religionsfriheten når det strengt tatt er mer enn bare noe religiøst. I islam fins det heller ikke noe skille mellom politikk og religion eller det materielle og det spirituelle, og religionen skal ikke bare styre menneskers åndelige liv, men også samfunnet de lever i nede på jorden. Der andre religioner kan adoptere og tilpasse seg politiske lover og systemer og sameksistere fordi de bare gjør krav på autoritet i det spirituelle domenet, så gjør islam krav på det jordlige og politiske domenet, så vel som det spirituelle, og gjør de to uadskillelige.

Visstnok har jihad ikke alltid blitt ført mot ikke-muslimer opp gjennom islams historie, men ikke fordi doktrinen om jihad ble reformert, men fordi den islamske verden var for svak til å håndheve den. Den forblir ureformert og har fortsatt en bred appell i den islamske verden selv om den ikke er sterk nok til å håndheve den fullt ut.

Vi vestlige kan ikke forstå en hellig og evigvarende krig ved å se den gjennom en vestlig, rasjonell og materiell linse der konflikter er bundet av tid og sted, og fredelige muslimer kan heller ikke reformere den hvis de ikke vil innrømme at den eksisterer eller bortforklarer den, og begynnelsen på slutten på den islamske terroren rundt om i verden kan først komme når man har begynt å forstå den og innrømmet at den innehar en universell, religiøs komponent som gjør den unikt farlig.