Kommentar

Det som sannsynligvis er IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi, opptrer offentlig ved en moské i Mosul, Irak, den 5. juli 2014. Foto: Sosiale medier / Reuters / Scanpix.

Tjue år etter at Osama bin Laden offentliggjorde sin krigserklæring mot Vesten, strever den fælt med å forstå hva som har pågått siden.

Et ferskt eksempel på dette kommer fra seniorforsker Morten Bøås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), som har kommentert dobbeltdrapet i Marokko overfor NRK.

NTB skriver:

Torsdag kveld bekreftet marokkanske myndigheter at videoen der de fire mennene sverger troskap til IS er ekte. Men det betyr ikke automatisk at de hadde noen direkte kobling til gruppa, sier seniorforsker Morten Bøås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) til NRK.

– Det er ikke noen særlig tvil om at de sverger troskap her. Spørsmålet er om vi kan slutte derfra at IS står bak eller om dette er noe som er mer spontant organisert, lokalt i Marokko, sier Bøås. Han mener mennene kan ha bestemt seg for å begå drapene uten at det har kommet noen ordre eller direktiv fra IS om hva som skal gjøres.

Et problem med denne analysen er at den overser de ordrene som flere ganger er kommet fra IS, og da nærmere bestemt fra Abu Bakr al-Baghdadi, som gjentatte ganger har oppfordret sine tilhengere til å gå til angrep mot Vesten – senest i fjor.

Det er ikke sånn at denne ordren har gått ut på dato.

Siden det er en del av IS’ taktikk å invitere sine tilhengere til å angripe vestlige mål i IS’ navn når som helst, hvor som helst og med hvilke midler som helst, må personer som sverger troskap til IS, forventes å opptre i tråd med IS’ oppfordringer. Det at fotsoldatene ikke kommuniserer med ledelsen, er en fordel, for da klarer man ikke å få has på ledelsen. Kommunikasjon etterlater spor.

Alt dette er så banalt at man nesten blir flau av å påpeke det.

Hvis man skulle ha lagt til grunn denne forståelsen som medier og «eksperter» legger for dagen etter nedslaktningen i Marokko, under andre verdenskrig, måtte man ha spurt seg om tyske divisjoner fremdeles planla å angripe allierte mål i 1941. Hadde en tysk offiser som skjøt ned en jøde for fote, fått sine ordrer direkte fra Hitler? Kan det dokumenteres?

Spørsmålene ville ha vært idiotiske, og like idiotisk er vurderingen av jihad-trusselen. Man resonnerer ikke som i en kriminalsak når det er krig.

Det er gått litt over sytten år siden angrepet på World Trade Center i New York. Kort tid etter skrev Oriana Fallaci den første boken, med tittelen «Sinnet og stoltheten», i sin anti-islamske trilogi.

Forholdsvis tidlig i verket gjør forfatterinnen følgende bemerkninger:

Kuede som dere er av frykten for å gå motstrøms, altså å bli tatt for å være rasister (forøvrig et upassende ord siden det ikke handler om en rase, men en religion), forstår dere ikke eller vil dere ikke forstå at det pågår et omvendt korstog. Vante som dere er med dobbeltspill, og blinde som dere er av nærsynthet, forstår dere ikke at det pågår en religionskrig. En krig som de andre kaller jihad. Hellig krig. En krig som kanskje ikke tar sikte på å erobre våre territorier, men som helt sikkert tar sikte på å erobre våre sjeler. Å få vår frihet og sivilisasjon til å opphøre. Å tilintetgjøre vår måte å leve og dø på, vår måte å be eller la være å be på, vår måte å spise og drikke og kle oss og more oss og informere oss på. Dere forstår ikke eller dere vil ikke forstå at hvis vi ikke gjør motstand, hvis vi ikke forsvarer oss, hvis vi ikke kjemper, så vil de vinne sin jihad. Og den vil ødelegge den verden vi på godt og ondt har bygget, forandret, forbedret og gjort mer intelligent og litt mindre trangsynt, eller ikke trangsynt i det hele tatt. Og med det ødelegges vår kultur, vår kunst, vår vitenskap, vår moral, våre verdier, våre gleder.

Når skal medier og forståsegpåere slutte å bli overrasket over at fienden kriger når det er krig?

I bind nummer to og tre av trilogien fortviler Fallaci over de mange bestialske drapene som ble begått på vestlige gjennom det første tiåret av det 21. århundre. De har ikke tatt slutt. Betraktningene som ble gjort den gangen, er like gyldige i dag. Allah er like blodtørstig som før.

Sytten år etterpå er det ikke lenger noen tvil om at jihad i Europa også er en territoriell krig. Men fremdeles er det først og fremst en åndelig krig – som europeerne ikke anstrenger seg nevneverdig for å vinne. Ikke å skjønne eller ville skjønne at en fiende er en som angriper, er det samme som å la motparten vinne den åndelige krigen på walkover.

 
 

Kjøp bokpakken med bestselgerne fra Document Forlag her!