Innenriks

Statsråd Sylvi Listhaug har lagt seg ut med ekspertveldet. Det gjør man ikke ustraffet. Bakgrunnen er en kronikk der hun skriver at «barn tvinges på flukt», mens forskningsmaterialet hun viser til visstnok bare gir belegg for å påstå at det er «familiemedlemmer som beslutter at de skal reise ut». At barna «tvinges» til å legge ut på farefulle reiser er noe som ikke kan dokumenteres. Derfor føler forskerne seg nå misbrukt av statsråden.

Også rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, har hengt seg på den akademiske tukten, om enn med større kreativitet enn sine misbrukte kolleger. På sin egen blogg på UiOs nettsider stiller han spørsmål om man nå ser «et mønster i regjeringens misbruk av forskning». Grunnen til at Ottersen aner et mønster her, er at en annen statsråd, Per Sandberg, samtidig anklages for å legge politiske føringer på «den frie forskningen». Sandbergs overtramp er at han mener at forskningen ved Havforskningsinstituttet – som for øvrig er ordinært forvaltningsorgan direkte underlagt Sandbergs eget departement – må være «næringsvennlig».

Som tilfellet ofte var med Dagbladet (frem til redaktøren bokstavelig talt fjernet hele problemet), virker også kommentarfeltet på Ottersens blogg vesentlig mer opplysende enn artikkelen hans. En anonym meningsytrer, et såkalt nettroll, rammer det vitenskapelige solar plexus med bemerkningen at det fremstår som spesielt at rektoren klarer å se et mønster med bare to referansesaker, som attpåtil ikke er like. Den anonyme tenker virker heller ikke særlig imponert over rektorens valg av sak å ta den prinsipielle debatten på:

Har ikke hørt Rektor ytre seg spesielt mye etter at politikere har repetert at innvandring «lønner seg for landet» – selv om rapport etter rapport forteller det alle kan se – en svært kostbar affære. Hvorfor ikke? Er ikke rektor motstander av forskning som er politisert politisk korrekt vei?

Det kunne kanskje også tilføyes at det er simpel hersketeknikk å anklage Listhaug for å «bringe forskningen i vanry», slik for eksempel FAFOs forskningssjef Anne Britt Djuve gjør i Aftenposten. Listhaug er ikke forsker, men politiker, og det er det rene tøv at den forskningsmessige kvaliteten skulle forringes av hennes meninger. Statsråden trenger selvsagt heller ikke finne seg i at ekspertene forteller henne hvordan hun skal handle og tenke. Listhaug har ingen rett til å gjøre krav på fakta i saken, men det har hun heller ikke gjort. Hun har benyttet seg av sin rett, for ikke å snakke om plikt, til å vurdere et forskningsmateriale på selvstendig grunnlag. Det er den fryktløse og uavhengige mening som ekspertveldet med rektor Ottersen i spissen i realiteten forsøker å få bukt med.

”OPP: Ole Petter Ottersen er fra Kongsberg, byen hvor Norges første universitet egentlig skulle ligge. – Universitetet skulle først ikke legges til Oslo. Og som stolt Kongsberggutt er det forsmedelig at Bergseminaret ble ikke til universitet fordi byen ”var for melankolsk”. Det var faktisk en av grunnene, humrer Ottersen.” *** Local Caption *** ”OPP: Ole Petter Ottersen er fra Kongsberg, byen hvor Norges første universitet egentlig skulle ligge. – Universitetet skulle først ikke legges til Oslo. Og som stolt Kongsberggutt er det forsmedelig at Bergseminaret ble ikke til universitet fordi byen ”var for melankolsk”. Det var faktisk en av grunnene, humrer Ottersen.”

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen ser mønstre med kun 2 referansesaker.

Rektor Ottersens bloggpost er verdifull. Den gir et innblikk i den pågående kulturkampen som Asle Toje skriver om i Morgenbladet. Der står kampen om de offentlige sannhetene sentralt. De er like viktige som regjeringens sammensetning og et parlamentarisk flertall. For å låne Anders Fogh Rasmussens formulering; det er denne kulturkampen som vil avgjøre Norges fremtid. Ikke økonomisk politikk eller teknokratiske endringer av lov- og regelsystemer.