Afghanistan-Getty

Sylvi Listhaugs ytring på Nrk.no 5.april opprørte forskere som mener seg feilsitert og misbrukt. Forskere ved FAFO og Universitetet i Oslo skriver at de ikke har skrevet det Listhaug viser til. Listhaug ble konfrontert med sin ytring i Politisk kvarter, en forestilling UiO rektor Ole Petter Ottosen karakteriserte som «pinlig» og «vond å høre på». Nina Kristiansen, redaktør i Forskning.no skriver at Sylvi Listhaug tolket eksisterende forskning sin vei slik at det støttet hennes syn, og journalist Joacim Lund fulgte opp kritikken i en artikkel i Aftenposten 19. april.

I ytringen 5. april skriver Sylvi Listhaug:

«Altfor mange barn tvinges på flukt av sine familier …. Forskning viser at det svært ofte er foreldre og familien som sender barna ut på sine farefulle reiser. Dokumentasjon fra henholdsvis Høykommissæren for flyktninger, FAFO-rapporten fra 2014, samt en undersøkelse basert på intervjuer med 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene. Barna tvinges altså i stor grad på flukt, og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien».

Jeg selv er forsker og er opptatt av at forskningsresultater skal gjengis riktig. På den bakgrunn har jeg etter beste evne satt meg inn i materialet som Listhaug viser til. Hva er så Sylvi Listhaugs feil?

Hovedfeilen synes å være at hun har forvekslet eller blandet sammen FAFO-rapporten med studien ved universitetet og feildatert FAFO-rapporten. Akademisk sett er ikke det bra. Den omtalte FAFO-rapporten er fra 2010 og er gjennomført på vegne av Justis- og politidepartementet. Prosjektet har som formål å besvare fire konkrete spørsmål hvorav ett var: «Hvorfor migrerer enslige mindreårige asylsøkere?» Sitat fra rapportens side 38:

ANNONSE

«Majoriteten av ungdommene jeg intervjuet beskriver at det var foreldre, besteforeldre, eldre søsken eller en onkel som hadde tatt avgjørelsen om at de skulle dra».

Lenger nede på siden skriver rapportens forfatter:

«Både foreldre, slektninger og mindreåriges egne valg påvirkes av maktrelasjoner i og utenfor familien og av ytre omstendigheter. En del av ungdommene har vært delaktige i beslutningene, og noen få har tatt avgjørelsen selv på grunn av ytterst vanskelige forhold i familien, mens det bare var én person, en eritreisk jente, som oppga å ha vært uenig i avgjørelsen på det tidspunktet. Resten beskrev at de i større eller mindre grad hadde hatt innvirkning på avgjørelsen, men ungdommene ga også uttrykk for følelsen av at det ikke hadde vært alternativer til utreise på grunn av omstendighetene som hadde utløst migrasjonen.»

Rapporter fra tre ulike studier blant afghanske mindreårige flyktninger publisert av FNs Høykommissær for flyktninger (to fra 2010, en fra 2014) gir ganske likelydende resultater som FAFO-rapporten. Det er familiene som står bak beslutningen om å sende den mindreårige på flukt med større eller mindre grad av deltakelse fra den mindreårige selv. I noen tilfeller sies det at den mindreårige har tatt initiativ, men stort sett er det en familiebeslutning. Videre står det i disse rapportene at det er en forventning eller også press fra familiene om å sende penger hjem for å betale gjelden som har finansiert flukten. Dette bidraget kalles i noen tilfeller hjelp til familien, men realiteten er at det ligger et press eller forventning bak.

Med tanke på familiens, gruppens og klanens innflytelse i landene som de mindreårige kommer fra, kan man stille spørsmålet om de mindreårige egentlig ikke hadde noe valg og således var utsatt for tvang. Helt bokstavelig kan man kanskje hevde at én av 30 hadde vært uenig i avgjørelsen. Ser man på de øvriges situasjon kan man like gjerne hevde at heller ikke de hadde særlig valg om å dra. Det er tvilsomt at de fleste av disse ville lagt ut på slike farefulle reiser helt frivillig og helt på eget initiativ. I tillegg sammenfaller det siterte resultatet fra FAFO-rapporten i stor grad med rapportene fra Høykommissæren, uten at FAFO-rapporten har gjort sammenligninger med andre studier.

Den andre studien som Listhaug refererer til er en upublisert studie med rundt 30 barn under 15 år som søker asyl i Norge. Denne studien er omtalt i et intervju i Apollon (2015) med forfatteren av denne studien. Forfatteren sier i intervjuet at det mest overraskende funnet er at ungdommene med familie i hjemlandet har et sterkt ønske om å hjelpe dem økonomisk. Det fremgår ikke om ungdommene som er intervjuet føler et press eller ikke, slik Høykommissærens studier rapporterer.

Leseren kan selv bedømme Sylvi Listhaugs feil på bakgrunn av ovenstående sitater og funn. Min vurdering er at universitetsstudien ikke burde vært nevnt. FAFO får stille seg spørsmålet om studien har besvart Justis- og politidepartementets spørsmål. Hvis svaret er ja, bør politikere også kunne bruke rapporten, særlig fordi den i stor grad synes å sammenfalle med andre studier. Hvis svaret er nei, burde rapporten ikke ha blitt publisert.

 

Kilder

Boland K (2010). Children on the Move. UNICEF, Geneva http://www.unicef.org/infobycountry/files/Book_children_on_the_move.pdf

Echavez, C. R., J. L. Bagaporo, L. W. RE Pilongo, S. Azadmanesh (2014). Why do children undertake the unaccompanied journey? UNHCR, Geneva.
http://www.unhcr.org/548ea0f09.html

Mougne, C (2010). Trees only move in the wind. UNHCR, Geneva.
http://www.unhcr.org/4c1229669.html

Smaadal, C. (2015). Barn som søker asyl i Norge. Apollon (18. november 2015).
http://www.apollon.uio.no/artikler/2015/4_aslbarn.html

Øien C (2010). Underveis. En studie av enslige, mindreårige asylsøkere. FAFO-rapport 2010:20.
http://www.fafo.no/index.php/nb/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/underveis

 

 

 

Oslo, 4. mai 2016

Harald Biong, dr. oecon

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629